Nå er det et allerede gått noen timer siden jeg kom hjem fra en liten handletur, og det var utrolig koselig å trille litt. Leo var med og sov hele turen i vognen.
Da jeg gikk gravid husker jeg så mange nevnte det at man mistet all frihet når man får barn, og jeg merket allerede da vi kom hjem fra sykehuset med Leo at jeg ikke kunne gjøre hva jeg ville lenger. Jeg visste det jo i graviditeten også, men noen ganger følte jeg at graviditeten i seg selv var litt surrealistisk selv om det var hverdagen min. Selv om jeg så gravidmagen min i speilet hvor morgen på badet. Jeg husker jeg ble litt skremt av at alle fremstilte det så negativt at man mistet all frihet, for jeg merket jo fort at det ikke nødvendigvis var det.
Jeg trives veldig godt med å sette barna foran meg i enhver situasjon. De er totalt avhengig av meg, de trenger meg mer enn jeg trenger meg selv, og for å være helt ærlig så liker jeg det veldig godt. Å passe på dem, å gi dem et godt liv. Jeg tenker noen ganger på hvordan ungdomstiden min ville sett ut dersom barna aldri ble født, som mange også spør om. Men det å kunne være der for Leo og Noah hele tiden når de trenger meg, 24 timer i døgnet og i alle mulige situasjoner, det er for meg viktigere enn all frihet og spontanitet i hele verden.
Selv om det aldri var planen at jeg skulle tilbringe ungdomstiden min hjemme med barn, mine egne barn faktisk, så merker jeg mer hvor riktig alt føles i takt med at årene går. Til sommeren er det 4 år siden jeg ble gravid, og til høsten begynner jeg på videregående og jeg blir trolig den eneste tobarnsmammaen på første videregående – for å si det på den måten. Men jeg er stolt av meg selv og det jeg har fått til. Jeg går med hodet høyt, og jeg er glad for at livet mitt tok den vendingen, selv om mange mente jeg var alt for ung.
Jeg er glad for at jeg ble gravid selv om jeg akkurat hadde gått ut av ungdomsskolen. Det føles helt sykt å skrive det ned, for tenk å føle at noe er så riktig, når samfunnet mener at det er så feil?
Hadde jeg aldri blitt gravid, så hadde vel situasjonen jeg er i nå vært helt utenkelig og fjern. Kanskje hadde jeg vært student, kanskje hadde jeg bodd i kollektiv. Kanskje hadde jeg vært singel, kanskje hadde jeg reist verden rundt. Kanskje hadde jeg bodd i et annet land. Hvem vet. Jeg tror mange av oss velger å gjøre det beste ut av situasjonen man er i, og at det kan være noe av grunnen til at det føles helt greit å ikke ha en ungdomstid som “alle andre” i min situasjon. Ikke misforstå, for jeg ville aldri i verden byttet ut det å være mamma for noe i hele universet. Men det er vel ikke akkurat til å legge skjul på at jeg for lengst har akseptert at jeg aldri vil ha en normal ungdomstid. Og det er greit, for det var prisen jeg måtte betale for å få barna mine så tidlig.
Jeg ønsket ikke at det skulle skje da jeg sto i situasjonen, jeg hoppet på ingen måte av glede da jeg fant ut at jeg var gravid – ei heller ønsker jeg at andre sekstenåringer skal ønske seg til å bli gravide. Men i kjølvannet av alt, kan jeg ikke nekte for at jeg i dag er utrolig glad for at det skjedde. Tross alt. For barn er fortsatt den største gaven man kan få i livet, og jeg kan skrive under på at den ikke føles noe mindre kun fordi du er under 18 år. ♥
Er herlig og bli mor, det gleder jeg meg til:)
Nina: Det skjønner jeg <3
Hei Jessica! Håper dere har hatt en fin jul og romjul og at barna er på bedringens vei!
Jeg ønsker å fortelle noe. Jeg er gravid i uke 14 nå og var egentlig helt nødt å fortelle sjefen det rett før jul. Fordi jeg trenger tilrettelegging på jobb og pga veldig svangerskapskvalme. Det ble ikke tatt greit og hun begynte å spørre meg veldig mange spørsmål. Blant annet om babyen var planlagt og om hvor jeg skal føde. Jeg sa at foreldrene og familien ønsker at jeg skal komme hjem å føde og at jeg selv ønsker det for å få mer hjelp og støtte. Da spurte sjefen meg to ganger om hvorfor jeg ikke kan føde her og om det er et stort problem for foreldrene mine å komme hit. Hun var da oppgitt. I tillegg spurte hun veldig om forholdet til meg og min mann. Jeg sa at foreldrene mine og de som kjenner meg godt har ingenting i mot det og er ikke overrasket. De gleder seg til å bli besteforeldre. Hvorfor skal du bry deg? Så gikk jeg. Jeg ble veldig såret. Og fortalte det til moren min som ble forbannet. (Hun er sjef selv og hadde aldri spurt om slike spørsmål) ihvertfall ikke om babyen er planlagt. Da det er et sårt tema. Etter samtalen har hun behandlet meg dårlig på jobb. Jeg klarer ikke å takle fjeset hennes. Hun verken ønsket meg god jul selv om hun visste jeg skulle være alene i jula og hun ønsket meg ikke god tur til familien min i Nord i dag. Hun ønsket folk godt nyttår. Ikke meg. Jeg blir så irritert og oppgitt over det. At det er lov å behandle gravide slik😐 Hun bare satt å stirret på meg i dag. Prøvde å overse henne.