Det gikk meg nesten hus forbi (bokstavelig talt) at jeg for 3 år siden i går, flyttet sammen med Fredrik i den første leiligheten vi flyttet til sammen. Jeg husker følelsen av nervøsitet og glede, men også hvor utrolig spent jeg var! Flytte-esker over alt fylt til randen av klær, småting, pc, tv, sko, babymøbler og babyklær. Og der sto vi to sammen i den fine, lyse leiligheten i andreetasje i Larvik som skulle bli vårt første felles hjem sammen med den lille sønnen vår.

Jeg hadde kun Leo i magen da vi flyttet, og selv om jeg vil påstå at jeg husker mye av det rimelig godt – så føles det på samme måte som en litt fjern drøm. En fin drøm, vel og merke. Jeg følte at livet vårt sammen startet for alvor da vi flyttet inn i den leiligheten, og jeg kan ikke få takket meg selv nok for at vi gjorde det. 16 og 17 år gamle var vi da vi flyttet ut sammen, da hadde jeg allerede bodd alene her i Larvik i et halvt år. Og akkurat nå, 3 år senere, så er jeg i ferd med å innse hvor tidlig det faktisk er. Men vi har stått på egne ben fra starten av, og sånn synes jeg faktisk det skal være når man får egne barn.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Et lite bilde med en nyfødt Leo i den første leiligheten vår!

3 år som samboere. Det er ikke verst! Det er i hvert fall ikke en dårlig start. Å flytte sammen med Fredrik ble definitivt ikke som jeg trodde.

Det ble mye bedre.