Å HOLDE SAMMEN FOR BARNAS SKYLD

Jeg har litt blandede følelser når det kommer til hvor mye jeg ønsker å dele om forholdet mitt nå. For det er vondt og skrive om det, for det minner meg på at det er sånn. Samtidig er det godt å skrive litt ut. Det er mange som lurer på om det er slutt, om vi er over og om Fredrik har flyttet ut – men det er ikke tilfelle. Det er ikke over. Men det har vært og er nærme, for å si det på den måten. Selv om det ikke er noe gøy å skrive det ned, så er jeg samtidig lettet over at jeg ikke trenger å skjule det.

Selv om det ikke er slutt nå, så kjenner jeg på en kjærlighetssorg likevel. Jeg tenker på det ofte, en skuffelse ovenfor at vi har endt opp her igjen. Jeg stiller meg spørsmål om hvorfor det skal være så vanskelig for oss? Kan jeg gjøre noe annerledes? Er det jeg som er problemet? Hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen?

Jeg har ligget våken mange netter og tenkt: Burde vi gi opp? Burde vi ikke? Hva er best for oss, og hva er best for barna?

Jeg får ofte høre: Dere må ikke holde sammen kun for barna! Jeg er i utgangspunktet helt enig i det, men hvis dette skulle bli bedre og vi skulle klare å jobbe oss tilbake til hvor vi var, så kan jeg godt bo sammen med pappaen til barna mine og holde sammen for kun barnas skyld en stund. Men jeg er enig i at det ikke er en langvarig løsning, det er både Fredrik og jeg ganske klare på.

Noen er veldig nysgjerrige på akkurat hva som gjør at vi sliter igjen, og det er det flere grunner til. Jeg tror for øvrig at jeg gjør lurt i å holde de grunnene innenfor husets fire vegger, fordi det ikke føles like riktig å dele absolutt alt. Jeg husker i starten av forholdet vårt, så synes jeg at det var så gøy at vi var så like. Men vi er jo ikke like i det hele tatt. Vi er veldig ulike, kanskje nettopp litt for ulike. Jeg tror det kan forklares med at når man er veldig forelsket i hverandre, så har man lett for å se likhetene. De kommer tydeligere frem. Når hverdagen kommer og man får kjenne på alle sidene av hverandre, så innser man kanskje at man er ganske ulike likevel. 

Jeg vet ikke hva som skjer fremover, så de spørsmålene deres kan jeg heller ikke svare på enda. Flytting, hvem som eventuelt skal ha barna, og så videre – er spørsmål jeg får helt vondt av å tenke på og som jeg helst ikke vil tenke på før bruddet eventuelt er et faktum. Akkurat nå prøver vi bare å leve som normalt.

Enda så vondt det er å oppleve dette nok en gang, så hjelper det meg å forstå hva livet faktisk handler om. Hva som betyr noe, og hvorfor. Før verdenen min raser litt sammen igjen, hjertet føles litt knust, og jeg ligger våken klokken 03:00 på natten og tenker på alt jeg kunne gjort annerledes.

19 kommentarer
    1. Hei.
      Har lest bloggen din en stund og jeg kjenner meg igjen i deres situasjon. Har hatt de samme utfordringene selv. Bor nå alene med min sønn men er på vei til å flytte inn med barnefar igjen. Riktignok til et annet sted enn der vi bodde sammen før. Noen ganger må man minste det man har før man kan se mulighetene for endring og utvikling hos begge parter.
      Ønsker dere lykke til. Håper på det beste for dere. En god klem fra meg.

    2. Kan jo være en løsning hvis dere går fra hverandre at barna bor et sted også er dt dere som flytter fram og tilbake

    3. Anonym: Hei du.

      Vondt å høre at du har opplevd dette og vært gjennom de samme utfordringene. Og så fint å høre at dere skal flytte sammen igjen. Veldig kloke ord!

      Tusen takk for det, det er veldig hyggelig sagt av deg. God klem tilbake <3

    4. Kanskje en pause ifra hverandre et par ukers tid, hvor dere kan få tenke ting litt igjennom. Eller skriv ned hva du setter pris på og hva du misliker om hverandre, slik dere kan forbedre på dere selv.

    5. Skjønner at dere er i en følelsesmessig vanskelig situasjon nå. Å det er vanskelig å ta imot råd. For egentlig sitter man inne med hva man føler eller vet blir det rette.
      Det viktigste er at man for barna kan være venner å samarbeide . At barna ser at både mamma og pappa har det greit,uansett hvordandan det utvikler seg.
      Når barna er små har vi noen år foran oss hvor forhold blir satt på prøve, man glir liksom fra hverandre i hver vår rolle i forholdet, og barna krever oss 100% hele tiden. En tid hvor vi i forholdet er mere opptatt av hvem som gjør hva å ikke. Som en evig irritasjon som ligger på lur hele tiden. Å den situasjonen får oss ofte til å tvile på forholdet. Er det følelser i bildet hos dere begge så klarer dere denne situasjonen, dere må bare kjempe dere gjennom karusellen. For hverdagen blir enklere med tiden. Nå står dere midt i den mest utfordrende hverdagen hvor barna krever mest av dere,å kjærligheten blir satt på vent.
      Kanskje dere kan prøve på en aleneweekend innimellom. Gjøre ting sammen som før. Ta dere tid til å pleie forholdet ❤

    6. Jeg sender deg en god klem <3 Jeg er selv alenemor, og jeg er ganske sikker på at jeg har kjent på alle de følelsene du sitter med nå.. Uansett utfall vil jeg så gjerne fortelle deg at det ordner seg. Det løser deg - uansett <3 Det føles kanskje ikke slik (og det er heller ikke noe en burde forvente), men det gjør det virkelig. Stay strong <3

    7. Noen ganga e det bra og ta sæ en liten pause❤️ Det kan være godt for begge. Få tenkt ut litt ting. Istede for å slå opp med engang liksom mtp. På ungan. Æ e sikker på at det kommer til å årdne sæ tilslutt, bare gi det tid. Det årdne sæ jo alltid for dokker❤️ Sende klem❤️

    8. Et forhold vil alltid ha gode og dårlige dager,noe en aldri kommer unna…Ja det parret som bare har solskinnsdager har jeg lyst å hilse på…Tror damer henger seg for lett opp i små bagateller, som egentlig ikke betyr noe i den store sammenhengen..Blir fort sure og lager drama for ingenting..jeg er så gammeldags og mener alt utenom alkoholproblemer,vold og utroskap kan tolereres.
      Gi hverandre frihet og stol på hverandre tror jeg er en bra “oppskrift”.Alle blir lei iblandet, uansett hvor “rosenrødt” det er..(Men dette vet du sikkert)
      Bare noen tanker etter å ha lest innlegget…

    9. Så vondt å høre at dere har det sånn! Heier skikkelig på at dere skal klare dere. Vil bare anbefale denne filmen på det sterkeste, handler om hvordan man kan redde et forhold blant annet. Skjønner det kanskje høres rart ut, men jeg ville gitt det en sjanse. Legger ved traileren. Klem <3
      https://www.youtube.com/watch?v=YK5-5qf9IQs

    10. Jeg foreslår at en av dere flytter ut en liten stund. Ikke gå så langt som å skaffe seg en ny leilighet eller slikt, men kanskje flytte hjem til mamma og pappa i en måneds tid, slik at dere får tid til å kjenne på en hverdag uten hverandre. Gjør det til en regel at dere ikke ringes, eller sender meldinger, eller på noen måte kontakter hverandre, med mindre det gjelder barna. Lær å leve uten hverandre litt.
      Når denne måneden er over, kan dere treffes og snakke sammen om hva dere vil. Kanskje har dere innsett at det er verd å prøve på nytt igjen, eller kanskje har dere innsett at tross savnet og den uvante følelsen av å være alene, er det best slik for begge parter.
      Det den som reiser bort en måneds tid bør tenke på, er blant annet: savner jeg han/henne, eller er det først og fremst barna som får meg til å lengte hjem igjen?
      Det den som blir værende hjemme bør tenke på, er: er det han / henne som person jeg savner, eller er det noen som hjelper meg med barna?
      Det dere begge bør tenke på, er: savner jeg ham / henne spesifikt, eller er det bare følelsen av å ha et annet voksent menneske innenfor husets fire vegger – noen å legge seg inntil om kvelden, og stå opp med om morgenen, og som hjelper til hjemme?
      Det kan også være lurt at dere begge skriver en dagbok i denne perioden, for å få ut tanker og følelser. Det er viktig at dere er HELT ærlige i dagboken deres, og ikke pynter på sannheten på noen som helst måte. Kjenner du, eller han, en dag i løpet av perioden at savnet er mindre, og hverdagen lettere, så skriv det – selv om du vet det vil såre motparten. Når dere møtes, gi hverandre dagbøkene, så dere kan lese den andre partens tanker og følelser. Dette vil gi dere begge et innblikk i hvordan den andre egentlig har det (ofte er det lettere å sette ord på ting for seg selv, enn å si dem høyt foran andre), og gjøre det lettere å ta en avgjørelse. Velger dere å være sammen, vil dessuten dagboken hjelpe med å bli kjent med hverandre på et mer personlig plan.

    11. Jeg føler virkelig med deg. Jeg å barnefar er nylig gått fra hverandre med det var til det beste for både oss som par å barnet. Vet det er kjipt men trenger du noen å snakke med så kan du gjerne sende meg melding 🙂 <3

    12. Vet godt hva du mener når du skriver at når man er forelsket i starten så ser man bare likheter og ikke forskjellene, også kan man få litt sjokk over hvor forskjellige man faktisk er når tiden strekker ut og hverdagen inntreffer. Jeg har vært gift med barnas far i over syv år nå, vi gifta oss fryktelig unge, og fikk barn med en gang, og har hatt det tøft økonomisk alle åra siden, så hverdagen traff oss ganske så hardt! Jeg er vokst opp i et hjem med relativt god økonomi, og en far som alltid hadde kontrollen, og som støttet moren min i ALT ALLTID. Han hadde kontroll på tiden, hjalp til å få alle (vi er MANGE søsken) ut døra, og passet på at ikke mamma hadde for mye på seg. Mannen min er vokst opp med en familie med dårlig økonomi, sparemodus over hele linja og en pappa som alltid jobbet, og sjeldent var hjemme. I tillegg var han så utslitt etter jobb at han stort sett alltid hadde nok med seg selv. Så der hjemme var det moren som tok seg av alt, husarbeid, ungene ut døra, matlaging, ALT. Så da kan du jo tenke deg forventningskræsjen… jeg var innstilt på at man alltid hjelper hverandre med barna, mannen var innstilt på at alt sånt no klarer mammaen sjøl. Så i starten var det MANGE runder med furting og en fornærma meg som ikke skjønte hvorfor jeg ikke fikk hjelp! Og jeg hadde lett for å fornærme mannen istedenfor å forklare han hva jeg trengte fra han. Og sånn gikk konflikt etter konflikt, men det hjalp da jeg ENDELIG forsto hvordan jentehjernen virker vs guttehjernen! (Hvis du ikke har sett the tale of two brains på YouTube MÅ du se den!) så jeg satt meg ned og forklarte for han alt jeg hadde gjemt på inni meg, stilte med helt åpne kort, og sa at det ikke fungerte for meg at han var en tro kopi av faren sin. At jeg ikke var som moren hans som klarte ALT alene. Og jammen fikk vi oss begge en aha-opplevelse! Han hadde ikke engang forstått hvorfor jeg var sur mesteparten av gangene…!! Også hjelper det også VELDIG å se den andre personens behov og kanskje sette de minst like høyt som sine egne. Og til syvende og sist så vokser faktisk kjærligheten mellom dere selv etter at sommerfugl-forelskelsen kanskje dør. Og man ser den andre for alt man er takknemlig for, og for alt man opplever sammen, og det styrker forholdet VELDIG

    13. Hei! Fikk også to barn i ung alder og har etter mange nedomturer nå vært sammen med barnefar i 10 år. Skulle virkelig ønske jeg kjente deg og kunne snakke med deg og gi deg mine erfaringer, da jeg føler vi tenker likt om mye. Håper det løser seg, klem❤️

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg