I DAG SAVNER JEG DET

Det er mange av dere som etterlyser mer om hva som skjer med barna om dagen, hvordan det går med utviklingen til Noah, og hvordan de har det. Jeg skrev mye mer om Leo da han var baby, om utviklingen hans og så videre – enn hva jeg har gjort med Noah. Som jeg har sagt tidligere har jeg tenkt til å holde kortene litt mer tett til brystet fremover når det kommer til informasjon om barna, men det jeg kan si er at de har det superfint. De vokser slik de skal, de utvikler seg slik de skal, og de gjør meg til en sabla stolt mamma. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det uten å dra inn tusenvis av klisjeer – men det er så rart hvordan jeg tidligere aldri følte at tiden gikk fort nok, mens nå føler jeg at den aldri går sakte nok. For det slo meg i dag tidlig, da barna satt og lekte med hverandre på gulvet. Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg satt med 25 ekstra gravidkilo og en lyst på mat som aldri tok slutt – og lurte på hvordan de kom til å se ut. Hvordan personligheten deres kom til å være. Om de kom til å trives hos meg og pappaen deres. Og nå løper de etter hverandre og jeg synes det er så rart hvordan tiden bare går og går – hvordan livet bare går videre, uansett hva som skjer. Uten å ta hensyn til oss mødre som trenger litt mer tid på oss.

For i dag savner jeg lukten av baby Leo og baby Noah.

 

Jeg savner de tannløse smilene deres om morgenen.

 

Jeg savner å være bekymret for at babyen min skal tygge i stykker fjernkontrollen med gommene sine mens jeg løper på toalettet.

 

Jeg savner det at de ikke kan løpe fra meg og stikke av med mobilen min. Eller fjernkontrollen.

Men jeg vet at jeg ikke kommer til å savne våkennetter på grunn av tannfrembrudd og kolikk.

 

Jeg vet at jeg ikke kommer til å savne flaskekoking og brystspreng.

 

Og jeg vet at jeg ikke kommer til å savne det at de aldri kunne fortelle meg med ord hva som var galt når de gråt.

Om 2 år, 4 år, og 6 år – kommer jeg sikkert til å se tilbake på disse periodene med barna og tenke over alt jeg savnet ved den tiden, og så gradvis komme på alt jeg ikke savner. Samtidig som jeg gleder meg stort over å se at barna lærer nye ting, og ikke minst vokser opp til å bli fine, snille medmennesker – som deler, tenker på andre og som har respekt for alle rundt seg – selv om det er litt trist og uvant at alt er mer spennende enn å sitte på mamma sitt fang akkurat nå. 

3 kommentarer
    1. Åh, som jeg kjenner meg igjen! Ingenting i hele verden slår følelsen av å få følge jenta mi hver eneste dag på sin ferd mot å stadig bli større, men det er sant det du sier; enkelte ting savner man bare. Fra bunnen av hjertet. Det er noe helt magisk med babytiden, men det er det heldigvis med alt <3

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg