Jeg har tatt mye tog og buss med barna siden de kom til verden hvor jeg har opplevd litt av hvert: og i går startet det en diskusjon i kommentarfeltet mitt om noe jeg har tenkt ganske mye på siden jeg gjorde det for første gang. Nemlig barn som er urolige på tog, buss, trikk og fly.

Vi har sikkert alle vært der. Du sitter på bussen, toget eller trikken – og plutselig hører du et barn hyler, skriker eller trasser.

Før jeg fikk barn så vet jeg hva jeg tenkte. Jeg ble irritert. Det er flaut å innrømme, men jeg ble irritert av trassete barn og babyer som hylte. Jeg liker å tro at jeg ikke visste bedre – og det gjorde jeg nok heller ikke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag vet at jeg babyer ikke gråter fordi de er små demoner som ønsker å gjøre livet ditt surt, men fordi det er babyens måte å si ifra på – det, til tross for at man kanskje ikke alltid kan løse det sporenstreks slik at barnet roer seg tvert. Babyer kan gråte av mange ulike grunner. Kanskje er det at de ikke er helt i form, kanskje er det at de er overstimulert, kanskje er det at de har mageknip, kanskje er de overtrøtte.

I dag vet jeg at man ikke alltid kan styre når 3-åringen skal begynne å trasse, selv om det er på bussen og man gjør sitt aller beste for å avlede og sette en stopper for det.

I dag vet jeg at å være foreldre er slitsomt. Og det kan tidvis tære på. Det at alle ikke mener at det tærer på, betyr ikke at jeg lyver når jeg sier at det kan tære på. Det kan kanskje bety at man har opplevd å ha veldig ulike barn. Noen barn krever mer enn andre, noen barn trasser mer enn andre, og noen barn sover natten gjennom fra de er 3 måneder gamle og er rolige så det holder.

Hva med om vi begynner å tenke at mødre som ikke griper ordentlig inn når barnet trasser på toget, ikke egentlig er giddalause, dårlige mødre (eller fedre) – men at de er utslitte og er nødt til å ta dette toget hjem? Hva om de har en liten baby hjemme som gråter natt og dag, og ikke orker å ta kampen akkurat nå fordi da mister de besinnelsen. Hva om de går gjennom en skillsmisse. Hva om vi begynner å se på andre grunner til at foreldre gjør som de gjør, uten å stemple dem som dårlige foreldre når vi ikke en gang kjenner dem?

Jovisst kan det være slitsomt å høre på babygråt over lengre tid når man er stuet sammen med et knippe andre mennesker på et såpass begrenset område som hva en buss og et tog kan være. Det er det absolutt ingen tvil om. Men jeg vil fortelle deg som irriterer deg over dette en ting. Vi foreldre ønsker heller ikke at barnet vårt skal trasse, gråte eller hyle.

Jeg hadde en grusom togtur med sønnen min en gang, som jeg enda får helt vondt inni meg av å tenke tilbake på. I fjor en gang da Noah var omkring 5 måneder gammel, skulle vi ta toget til Gjøvik. Noah gråt konstant i en time, jeg gjorde alt jeg kunne for å roe han ned, og folk begynte å stirre og hviske. Gutten min hadde trolig voldsomt vondt i magen, men ingenting hjalp. Jeg bysset, trøstet, forsøkte å amme, og vugge han i vognen sin. Jeg masserte til og med, samt strøk på han, og gjorde alt i min makt.

Jeg glemmer ikke den følelsen jeg satt med da jeg kjente tårene presse på i øynene mine. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har vært med på.

Etter en liten stund kom det en dame bort til meg og hun sa: Hei du – så lei seg babyen din er da, kan jeg hjelpe med noe? Hva som helst?

Og akkurat da betydde det så utrolig mye for meg. Hun fortalte meg at hun jobbet på barselavdelingen på sykehuset og hadde gjort det i mange år, og hun hjalp meg på et mirakuløst vis å roe babyen min ned. Gutten min ble nok ekstra stresset fordi jeg synes situasjonen var så utrolig ubehagelig – for når mamma er stresset, så påvirker det også gjerne barnet. Det i tillegg til hvor utrolig vondt det er å ikke få hjulpet barnet ditt når du ser at jenta eller gutten din har det så vondt og ikke stopper å gråte.

Hadde det vært lettere å roe han ned om jeg ikke hadde blitt så stresset av hvor ubehagelig situasjonen var, når folk stirret og viste tydelig tegn til at det var slitsomt å høre på? Og hadde det vært enklere for meg å håndtere det om medpassasjerer ikke hadde vist disse tegnene, slik at situasjonen bare ble enda mer ubehagelig og stressende å være i enn den allerede var?

Hva om vi prøver å tenke mer som denne superkoselige damen, som istedet for å sitte og irritere seg i setet sitt over den hysteriske gråten til sønnen min, som for øvrig ikke hjelper det spor, strakk ut en hånd og spurte hva hun kunne gjøre for å bedre situasjonen? For å hjelpe, slik at alle får det bedre?

Vi har alle like stor rett til å være på kollektiv transport. Og jeg irettesetter alltid barna mine, dersom de gjør noe som jeg tror at kan være forstyrrende eller til plage for andre medpassasjerer når jeg reiser kollektivt. For når vi lever i et samfunn sammen, så er vi nødt til å ta hensyn til hverandre også på tog som alle andre steder – og jeg er klar over at alle verken er vant til eller er veldig glade i barn. Og det er helt greit.

Men det minste vi kan forvente av hverandre når vi sitter på et så fullstappet tog, buss eller trikk at vi nesten sitter på fanget til sidemannen, er å vise hverandre forståelse. Og det bør vi pokker meg også klare.