Jeg husker det enda.
Hvordan jeg kikket ned på den snart 3 måneder gamle lille sønnen min som lå ved siden av meg i sengen og sov den morgenen. Hvordan jeg bare kunne ligge og se på han i evigheter. Stryke på, og holde han i hånden.
Og hvordan det snudde helt og jeg ble sittende og gråte i flere timer bare av å ha sjekket Facebook den samme morgenen.
For et annet sted i Norge hadde en snart 3 måneder gammel baby mistet livet av krybbedød. En flott mamma i termingruppen min hadde mistet barnet sitt. Hun hadde hadde hatt samme termindato med sin baby, som jeg hadde med min lille Leo.
Jeg har med hånden på hjertet aldri blitt så knust av noen andres tap noen gang.
Jeg tenker på det enda.
Hvordan det er rent tilfeldig hvem som rammes, hvordan man aldri får helgardert seg. Og verst som er – hvordan det like gjerne kunne vært min Leo.
Hvor skjørt livet er.
Jeg husker enda hvordan jeg lå våken hele natten etter og holdt rundt hånden til babyen min, livredd for at det var en liten sjanse for at det kunne skje han også.
Men det jeg husker best, er hvordan jeg etter den dagen alltid klemmer barna mine ekstra godt før de skal sove. For jeg vet at et eller annet sted der ute, akkurat nå, så er det noen som ikke får den muligheten igjen. 💔
<3
💔
Anonym: <3 <3 ...