Det er ikke veldig lenge til jeg kan dele en stor nyhet på bloggen, og jeg skal ikke bruke dette blogginnlegg for å melke det for alt det er verdt annet enn å nevne det i en bisetning i det som kommer til å bli et ellers langt blogginnlegg – men jeg vil faktisk heller bruke dette blogginnlegget til å åpne meg.

Eksponering av barn og kritikk

Jeg har tidligere nevnt at jeg har sluttet å eksponere barna mine på sosiale medier. Jeg kommer nok til å la noen babybilder av dem ligge ute på Instagram og bloggen – det fordi de uansett er rimelig ugjenkjennelig på disse bildene nå som de er eldre, og fordi et og annet gammelt babybilde ikke er problemet: Problemet er ukritisk eksponering. Jeg har hatt et bevisst forhold til eksponering fra starten, nettopp på grunn av kritikken jeg har mottatt på grunn av dette, men jeg ser selv at jeg har endt opp med å dele mange flere bilder enn jeg tenkte jeg skulle gjøre fra starten av. Ett og ett bilde i seg selv er kanskje ikke så mye å tenke på, siden jeg alltid har hatt fokus på at bildene skal være anstendige og fine, men summen av så mange bilder til sammen er noe annet.

Noe jeg synes er forbanna viktig som blogger, er at man må være mottakelig for kritikk og tilbakemeldinger. Noe jeg prøver å leve etter – selv om det er satt litt på spissen – er at om «alle andre» alltid tar feil og du selv alltid har rett, så kan det være lurt å gå litt i seg selv. I dette tilfellet sikter jeg da til eksponeringen av barna mine og at jeg har stått hardt på at jeg mener jeg kan eksponere barna mine og at det er uproblematisk så lenge man følger forholdsregler man har satt, mens det har vært en del blogglesere som har kritisert meg for dette og påminnet meg om hvorfor de mener det har vært kritikkverdig. Jeg følte meg etter hvert litt alene om meningen min om at eksponeringen var helt innafor, og da må man kunne være voksen nok til å se seg selv fra utsiden og revurdere valget sitt. Jeg synes det er viktig å kunne innrømme egne feil og mener det var feil av meg å legge ut så mange bilder av barna mine gjennom de siste årene, selv om bildene var “fine” i den forstand. Det skader dem nok aldri, men det gagner dem heller ikke.

Noe jeg finner litt frustrerende er for øvrig at jeg fortsatt blir kritisert for eksponeringen av barna selv etter jeg har sluttet. Jeg har satt i gang en prossess hvor bilder skal fjernes både fra bloggen og Google, men dette er ikke gjort over natten. Hadde jeg kunne skrudd tiden tilbake og ikke lagt ut den mengden bilder, ville jeg selvsagt latt være – men det er ikke fysisk mulig. Jeg har gjort en feil og gjør nå det jeg kan for å rydde opp igjen, og det håper jeg dere kan forstå.

Penger og topplisten

Noen ganger blir jeg litt lei av å føle at jeg ikke blir sett i havet blant bloggere som er ute etter å provosere og komme med uttalelser som kanskje ikke er helt det jeg ville definere som innafor, og at jeg blir satt i samme bås som enkelte bloggere som ikke takler kritikk eller at noen er uenige.

“INGEN bloggere tåler kritikk!”

“ALLE bloggere er narsissister”

“Bloggere selger sjela si for et par ekstra klikk og kroner”

Jøye meg så mye dumt jeg får tilbud om å reklamere for i uken! Ville jeg tjent dobbelt så mye av det jeg tjener nå dersom jeg hadde takket ja til alt? Jepp! Betyr det at jeg kommer til å takke ja til alt? Nei. Vi bloggere som ikke tenker at penger er det aller, aller viktigste – vi finnes faktisk vi også. Og det er trist at noen antar at vi ikke finnes. Som jeg skrev for et par uker siden: Det er ikke allverdens med penger som kan få meg til å reklamere for plastisk kirurgi, forbrukslån (Fikk mail om dette forrige uke og jeg fikk hakeslepp!) spill/casino-nettsider, pels eller annet som strider i mot mine verdier og prinsipper. Jeg er enormt takknemlig for hva bloggen og leserne mine har gitt meg, skrivingen og responsen jeg får på den og blogginnleggene mine betyr noe for meg. Litt klisje kanskje, men det betyr faktisk mer enn penger.

Tross at jeg synes det er ganske rart å være vitne til bloggere som fjerner alle kommentarer som ikke er utelukkende positive og som kanskje ikke takler det så greit å bli kritisert – savner jeg likevel flere refleksjoner og mer forståelse rundt hvorfor noen kan synes det er så uforståelig at enkelte bloggere kan synes det er vanskelig å bli kritisert. Som blogger deler mange veldig mye av livet sitt. Jeg gjør også det, selv om jeg prøver å begrense. Når man da blir kritisert på en krass måte, kan jeg forstå at det kan være lett å ta det personlig. For i motsetning til mange andre bedrifter, så er blogging, bloggere og deres bedrifter livene deres. Det handler i mange tilfeller om livene deres. Å føle at noen går til “angrep” på livet sitt og valgene man tar for seg selg og i noen tilfeller egne barn, tror jeg kan oppleves vanskelig. Her er det veldig lett å sitte på sidelinjen og si at man bør tåle kritikken når man har valgt å gjøre bedrift ut av livet sitt, men jeg tror det er enklere sagt enn gjort. Personlig mener jeg at det er essensielt å kunne tåle kritikk i bloggeryrket, men det er alltid viktig at man i det minste kan forsøke å sette seg inn i andres situasjon. Det tror jeg man har alt å tjene på.

Privat 

“Hun bloggeren” har jeg fått høre så mye om meg selv de siste årene. Jeg skal ikke slutte å blogge med det første.

Det har skjedd så mye annet i livet mitt de siste årene enn at jeg har blitt mamma og at jeg har drevet en blogg. Ikke at det er en liten jobb, men etter jeg ble mamma følte jeg ofte at andre tenkte at det var det eneste jeg var. Å være mamma er en stor del av meg, men langt i fra alt. Noen ganger har jeg synes at det har vært vanskelig å skulle balansere rollene som mamma, tenåring og blogger. Og jeg lurer på hvor mange runder jeg har gått med meg selv om hva jeg vil skrive om på bloggen, og hvordan jeg ønsker at livet mitt skal bli fremstilt. Og ikke minst, hvordan jeg ønsker å fremstille meg selv. Det er jo en makt man har på godt og vondt når man blogger.

Vet dere hva jeg synes er trist? Bloggere som skriver uten substans. Uten å vise at de tenker, uten å vise at de reflekterer, og stille spørsmål rundt ting. Hvor alt handler om det overfladiske. Jeg har aldri blitt misunnelig på et slikt liv, eller rettere sagt en slik fremstilling av livet.

Det eneste jeg ønsker er å fortsette å skape et godt liv for barna mine og meg selv – og skrive mer om det som betyr noe. For selv om du klikker deg inn på bloggen min og leser om hva jeg synes om en debatt eller om de nye barneklærne jeg har kjøpt, så er det jo ikke det jeg tenker på før jeg skal legge meg om kvelden.