NÅR SKAL HAN FÅ LEVE LITT, DA?

I mars tidligere i år, tok mitt siste forhold slutt. Samlivsbruddet var et faktum, og igjen sto det 2 små barn som trengte en samværsavtale som gagnet dem på best mulig måte. Vi som foreldrene deres var nødt til å sette alle egne følelser og behov til side, og tenke på de barna vi hadde satt til verden.

Vi sitter rundt bordet og det er foreløpig god stemning i lokalene hvor vi skal signere samværsavtale. Vi er klar til å komme med hva vi har sett oss ut som en ideell samværsavtale, vel, så ideell som den får blitt i en sånn situasjon, og jeg legger den frem. Først og fremst, jeg er selvstendig næringsdrivende – starter jeg. Pappaen har “vanlig” A4 jobb, og jeg har derfor lettere for å legge tilrette for å ha barna på hverdagene da dette blir vanskelig for pappaen deres som måtte flytte hjem til foreldre etter samlivsbruddet vårt, jobber hver dag, og ikke har billappen, fortsetter jeg.

Dermed er tanken at jeg skal ha barna på hverdagene, og pappaen ha de mer på helg. For øvrig er det ikke snakk om alle helgene i måneden, fortsetter jeg. Jeg tror dette er det lureste når minstemann akkurat er blitt 1,5 år og for at begge barna fortsatt skal kunne kjenne tryggheten på hvor hjemme er, mens de enda er såpass små – når det i tillegg nå skjer en helomvendig i livene deres når mamma og pappa ikke bor sammen lenger.

Jeg presiserer at dette ikke er noen varig samværsavtale, men at vi i dette tilfellet er nødt til å ta hensyn til at barna er små – og avslutter med at jeg tenker at det lureste vi kan gjøre er at vi tilrettelegger samværsavtalen etter hvor gamle barna er etter hvert som årene går. På den måten vil vi kunne følge barnas behov, for det er klart at et barn på 1,5 år har andre behov enn et barn på 6 år. Vi må følge barna og legge til rette.

Meklingsdama snur seg til pappaen til barna mine: Du er jo en ung mann! 

«Når skal han få leve litt, da?» sier hun, før blikket veksles bort til meg.

Det som føles ut som en hel evighet er bare et øyeblikk før jeg svarer henne:

Vi er da vel ikke samlet her i dag for å finne en samværsavtale som gjør at min ekssamboer eller jeg, for den saks skyld, skal få «leve litt?» svarer jeg.

Vi er vel her for å ordne oss en samværsavtale som i første omgang gagner barna våre? Ikke meg, og ikke min eks. Jeg unner han fritid og han er en fantastisk pappa – og han unner meg det samme. Det er ingen sure miner, men det handler faktisk ikke om oss akkurat nå.

Og det har vi heldigvis vært helt enige om hele veien.

Jeg ser bort på far til barna mine og ser at han også reagerer på hva som blir sagt. For å være ærlig ble jeg sjokkert.

At vi er unge mennesker og dermed også har godt av litt fri er det liten tvil om – men vi har da satt to barn til verden. Og det har vi gjort sammen. Jeg mener ikke at man skal kjøre seg selv i grøfta og aldri kunne få seg en velfortjent pause fra det hektiske småbarnslivet – men er det pausen som skal være hovedfokuset når man setter opp samværsavtale med to små barn involvert? Jeg mener nei.

Aller mest hadde jeg lyst til å spørre henne om når jeg som ung kvinne eventuelt skulle få “leve litt”, om det var så forbanna viktig, om jeg skulle ha barna enda mer på helg i tillegg til hverdagen? Men jeg er dessverre litt for godt oppdratt.

Forventes det virkelig at jeg som mor i 2018 med egen fulltidsjobb, minst like krevende hverdag og tidsklemme – skal ta på meg enda mer fordi ekssamboeren min fortjener å “leve litt” simpelthen fordi han er en ung mann?

50-tallet ringte, de ville ha holdningene sine tilbake.

Det snakkes mye om hvor langt vi er kommet med tanke på likestilling, og jeg er enig i at vi er kommet langt. Men kanskje er det nettopp tanken om at vi er i mål, som er grunnen til at disse holdningene dukker opp igjen?

Spørsmålet er hvordan kan barna leve best, ikke «når skal mor eller far få leve litt, da?»

28 kommentarer
    1. Det er sjokkerende at samfunnet forsatt har slike holdninger når det kommer til fordeling av foreldresamvær. På samme måte styrker dere selv holdningen om at mor er den som skal ha hovedsamværet for barna fordi der mor er, er “hjem” og det er der tryggheten er. Far kan og bør være en like stor del av barnas liv- i de fleste tilfeller. Far er generelt like dyktig til å sørge for at barna får den omsorgen de trenger, og barn trenger ikke mor mer enn de trenger far rent bortsett fra når de er helt små og eventuelt ammes. De trenger derimot trygghet og stabilitet, så å flytte frem og tilbake er gjerne ikke optimalt, derfor velger flere foreldre å være den som flytter slik at barna hele tiden bor i samme hus. At far har A4 jobb burde ikke være noen grunn til å ha barna mindre, hva med tilfeller hvor både mor og far har A4 jobber? Dere styrker nok ikke slike holdninger bevisst, og gjør nok det dere føler passer best for dere, men like fult blir det litt merkelig å kritisere meklingsdamen for å komme med en holdning dere selv støtter. Mener ikke noe vondt med dette, men drøfter bare dobbeltmoralen som ofte dukker opp når det gjelder likestilling i disse sakene.

    2. Anonym: Hei!

      Mulig det er flere elementer jeg skulle fått inn i blogginnlegget på en eller annen måte, som besvarer flere av spørsmålene du stiller i denne kommentaren – så synes det er flott at du stilte spørsmål til akkurat dette, slik at jeg fikk svart nærmere på det.

      For min del kunne vi gjerne hatt 50/50 – men det er flere grunner til at det ikke var gjennomførbart. Det er ikke anbefalt når barna er så små, at de skal flyttes hit og dit i hytt og pine. Dette fordi små barn er avhengig av stabilitet i større grad enn eldre barn. Grunnen til at jeg skrev at de skal bo mer her som en del av grunnen til at samværsløsningen ble slik den ble, er fordi vi ønsker at de skal de føle tryggheten med hvor hjemme er for dem, når det allerede skjer en ganske alvorlig endring i livene deres som at vi ikke skulle bo sammen lenger. Men la oss si at vi ville gått for 50/50, da ingen av oss mener at dette hadde vært en ideell løsning akkurat nå, men la oss bare hypotetisk sett si at vi gjorde det. Når Fredrik da i tillegg var nødt til å flytte hjem til foreldrene sine, måtte barna da først bodd der like mye som de hadde bodd her i leiligheten – og når Fredrik hadde funnet egen leilighet (og det kunne fort ta litt tid, fordi han måtte spare opp penger og i det hele tatt først) måtte de flyttet fra foreldrene til Fredrik og videre til et annet sted. Jeg tror dette hadde blitt unødvendig mye flytting og styr for så små barn.

      Og: hva skulle Fredrik gjort med jobben sin? Noah er ikke satt opp til barnehage før til høsten. Skulle Fredrik ha sagt opp jobben sin for å kunne klare å gjennomføre en 50/50-løsning hvor han da hadde vært nødt til å være hjemmeværende han også, frem til høsten? Da måtte han jo bare bli boende hjemme hos foreldrene sine da, for da hadde han jo ikke fått noen inntekt og det er jo ærlig talt ingen gunstig løsning for et voksen menneske med barn – å sitte uten inntekt, altså. Jeg er jo så heldig at jeg er selvstendig næringsdrivende og kan jobbe hjemmefra, så til tross for at jeg mener at det er nok å gjøre for min del også med tanke på jobb – så er det utvilsomt mye lettere for meg å tilrettelegge det slik at jeg får levert og hentet barna i barnehagen hver dag, enn det hadde vært for Fredrik å måtte gi opp inntekten sin for å kunne gjennomføre en 50/50-løsning.

      Men hadde han ytret et ønske om 50/50 og jeg hadde nektet han det fordi jeg mente at jeg var en tryggere omsorgsperson, så er jeg fullstendig enig i at det hadde vært dobbeltmoralsk. Men det hadde jeg aldri gjort.

      Valget vårt om at det ikke endte med 50/50 handler ikke om at vi ikke er likestilte som foreldre og ung mann og kvinne, men om det praktiske. Fredrik er absolutt en likestilt og like viktig omsorgsperson som jeg er.

      Vi er veldig bevisst på holdningene våre hva angår likestilling og kjønnsfordeling 🙂

    3. Tusen takk for et slikt utfyllende svar. I grunnen krevde jeg ikke at du skulle forsvare deres omsorgsfordeling- det er både privat og jeg er sikker på at dere velger det som er best for barna deres i den spesifikke situasjonen dere er i. Jeg ønsket som deg og ta opp den generelle debatten om fordeling og likestilling av mor og far i sammenheng med samlivsbrudd. Det var ikke min hensikt å kritisere dere spesifikt og må beklage om du følte at du måtte forklare deg. Jeg er bare engasjert i slike saker og håper at fedre, på generell basis, får en like stor rolle som omsorgsperson og blir satt på samme linje som mor. Si at barnefar forsatte å bo i huset mens du flyttet ut og han skulle ha dem slik du har dem nå, og du hadde dem noen helger. Automatisk ville leserene reagert og lurt på hvorfor du ikke hadde hovedansvaret. Jeg håper at det i fremtiden vil være like naturlig for far å ha hovedsamvær som det er for mor, dersom lik fordeling ikke er mulig eller er ugunstig for barnet. Ha en fin kveld! 🙂

    4. Jeg synes du/dere er så flinke. Jeg og mannen min går gjennom akkurat det samme, men vi har ?bare? ei datter på 7. Vi har valgt samme samværsordning og tror det er best at hun har ?ett? hjem. Men hun kan sykle hjem til far når hun måtte ønske.
      Men dere som lever ett offentlig liv, det må være ekstremt vanskelig å gå igjennom det dere gjør men med masse spekulasjoner. Jeg synes du opptrer så utrolig modent, du er virkelig godt forbilde for unge mødre.! Stå på videre.! Jeg vet hvor tungt du/dere har det, husk å ta litt tid til å være deg. Lykke til.!

    5. Blir faktisk ikke sjokkert over oppførselen til dama, desverre. Jeg hadde kommet til å skrevet klage – kanskje ikke noe skjer, men da vet hvertfall sjefen hva slags folk de har ansatt.

    6. Jeg synes det er utrolig fint hvor gode venner dere fortsatt er og hvor opptatt dere er av barnas beste. Men akkurat dette innlegget gav meg dårlig smak i munnen. Det er veldig privat og ikke noe vi som blogglesere har noe med. Og skrive generelt om oppførselen til folk er greit, men såpass detaljert synes jeg var unødvendig..

    7. Det KAN jo være det var ment litt humoristisk da, nå vet ikke jeg helt Åssen stemningen var under møtet men kan jo være en joke som ikke gikk helt som planlagt når det ble helt stille etterpå x)

    8. Lizzie: Hei! Så kjedelig å høre at du synes det. Da jeg skrev blogginnlegget var det viktig for meg at personvernet ble overholdt og at jeg ikke “hengte ut noen” selv om jeg skriver om meklingen.

      Hvis du ønsker, setter jeg pris på å få høre nøyaktig hvilken informasjon som gjorde at du fikk en dårlig smak i munnen og som du synes var unødvendig – det er super informasjon for meg som blogger og ta med meg videre 🙂

    9. Anna: Hei! Det kommer sikkert an på hvem du spør – jeg tror ikke alle kanskje ville skrevet om dette – men jeg ble så overrasket og følte det var noe jeg måtte si noe om. Da måtte det naturligvis litt bakgrunnsinformasjon med for at blogginnlegget skulle gi noen mening 🙂

      Ellers skriver jeg ikke noe om ting jeg ikke har skrevet om før i dette blogginnlegget. At vi har vært på mekling er nevnt tidligere (og det vet jo de fleste foreldre at man må på dersom man går fra hverandre) at vi har fått satt opp samværsavtale er jo også derfor naturlig. At pappaen til barna har en 08:00-16:00 jobb er også nevnt mange ganger tidligere all den tid vi var kjærester og jeg skrev om oss her på bloggen, inkludert han.

      Ellers synes jeg det er mye “overfladisk” informasjon som jeg kaller det – informasjon som ikke er unik, og tanker om hvorfor meklingsdama mente at det var naturlig at pappaen skulle ha tid til å “leve litt” – personlig synes jeg ikke dette blogginnlegget går over noen grense, men jeg respekterer det selvfølgelig dersom du mener det.

      Hvis du ønsker, setter jeg pris på å få høre nøyaktig hvilken informasjon som gjorde at du tenkte at dette ble for privat – det er super informasjon for meg som blogger og ta med meg videre når jeg skriver nye blogginnlegg 🙂

    10. Rådgiveren tenkte muligens på at dersom Fredrik jobber i hverdagene, og har barna på helg blir det vanskeligere å kombinere det med ungdomslivet. Det er ofte i helgene det skjer, og hvis han har barna i helgene blir det lite tid til overs. Kompisene hans gjør jo ofte andre ting i hverdagene de også, og er som oftest sosiale i helgene. Hvis man kun har barna i hverdagen kan det tenkes at man ikke går glipp av så mye, som om man er opptatt både i helgene og hverdagen. Tenker likevel at dere har ei god ordning, og at dere stiller opp for hverandre når det gjelder barnepass dersom det blir behov. Er ikke noen andre enn dere selv som vet hva som er best for barna, og man ofrer gjerne mye for at de skal ha det bra. Det er dere som vet hva som er mest praktisk og best for alle parter. Det er jo kun en liten del av hverdagen du blogger om, og vi alle bør respektere valgene som har blitt gjort. Ville bare belyse tankegangen til rådgiveren. Kan godt være at hun til en viss grad ble misforstått.

    11. Les med litt andre øyne hva du har skrevet her. Jeg skjønner at du er sint på mekleren, men å si at det tar deg tilbake til 50-tallet, davil jeg si at du vet ikke hva du prater om. Det var lite skilsmisser på 50-tallet og samværsavtaler fantes ikke. Barna var heldig om pappa sendte jul- og bursdagsgaver og kanskje kom på besøk et par ganger i året.
      Jeg skjønner mekleren, hvis det var du som la frem avtalen, sånn som du skriver, du har tenkt… du mener, for barnas beste…. hvor er Fredrik i dette? Hva tenker han? Hvilken del av dette la han frem? Han svarte (protesterte) ikke engang da du syntes mekleren gikk over streken, hvorfor ikke? Kanskje han innerst inne var enig med mekleren?
      De vanligste samværsavtalene, som ikke er 50/50, der barna bor hos mor, er at far har barna en dag hver uke og hver andre helg.
      Fredrik jobber jo hele uka han og, skal da han ha barna tre helger pr måned? Fordi du fortjener å ha tre helger fri? Jeg håper, for dine barns skyld, at du de aldri leser dette innlegget, det oser av “jeg har fortjent å ha tre helger fri fordi jeg må slite med MINE EGNE barn resten av uka”.
      Det gjorde faktisk vondt å lese dette innlegget, du må gjerne forsvare deg, men les en gang til hva du har skrevet.

    12. Merkelig kommemtar fra mekler, særdeles uproffosjonelt.
      Du er sterk dame, håper alt løser seg for alle parter. Stå på!

    13. Du imponerer med din voksne tankegang, hvor barna utelukkende er hovedfokuset. Jeg er helt enig i at små barn trenger stabilitet rundt seg, og et fast bosted. Da blir ikke overgangen så voldsom som den kunne blitt. Kanskje kan far komme ofte på besøk til dere? Lykke til videre:-)

    14. Anonym: Jeg trenger ikke forsvare meg, men synes det er fryktelig unødvendig og ikke minst frekt å antyde at vi ble enige om denne samværsavtalen fordi jeg liksom må slite med barna mine på hverdagen?? Altså? Jeg elsker barna mine og ønsker å tilbringe så mye tid med dem som overhode mulig 🙂

    15. Jeg tenker at man skal være forsiktig med å dømme hele samfunnet basert på èn persons meninger. At mor skal jobbe liv og helse av seg med barnestell og far skal få “leve litt” er forhåpentligvis ikke holdninger som representerer folk flests tankegang, men heller denne ene personen og kanskje et par andre. Hadde dere gått til en annen mekler, ville dere sannsynligvis ikke bli møtt med denne type spørsmål i det hele tatt.
      Godt oppdratt eller ei; jeg syntes du burde sagt ifra til henne. Det er ikke dårlig oppdragelse å stille et spørsmål, Jessica – i alle fall ikke når spørsmålet er et svar på et provoserende spørsmål. For det var det, faktisk; et provoserende spørsmål fra meklingsdamen. Jeg kan si det slik at hadde det vært jeg som satt der i stolen og ble møtt med slike holdninger, ville jeg sagt klart ifra.
      Kan det være at hun rett og slett syntes Fredrik var kjekk, og ville forsøke å utstråle en slags “jeg er heeelt på din side, jeg, altså”-holdning? Virker nesten litt slik. Uansett; bytt mekler!

    16. Er jo i helgene man virkelig har kvalitetstid med barna synes jeg. Kunne ikke drømt om å ha tre barnefriehelger, ikke på noen vilkår.

    17. Jessica, da misforsto du meg. Jeg ba deg lese en gang til, for måten du skriver på “når skulle du leve om du skulle ta på deg enda mer?” kan se ut om at du allerede synes du har barna mer enn nok nå.
      Tenk over at barna dine en gang kanskje leser dette.

    18. Anonym: Jeg mente det selvfølgelig ikke sånn, men dersom du virkelig mener at det kan tolkes i den retningen skal jeg selvsagt sørge for at barna mine skjønte hva jeg mente om de noen gang skulle finne frem til dette blogginnlegget 🙂

    19. Kjære deg. Du kommer til å slite deg helt ut om du skal sitte og svare på absolutt alt av tolkninger. Det du skriver, forklaringene dine, svarene dine, vil for enkelte aldri være nok. Mest sannsynlig så forstår 100% av leserne dine nøyaktig hva du mener, de vil bare kverulere for å være vrange. De vet like godt som deg at meningene er like mange som antall mennesker og man kan ikke gjøre alle fornøyde. SÅNN velger vi å oppdra barna våre og DETTE velger jeg å dele fordi JEG er trygg på at dette ikke bryter med MINE prinsipper ang barna. Ferdig snakka.
      Ha en skjønn sommer videre😉

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg