Dere skal aldri tro at dere ikke var ønsket inn i mitt liv, bare fordi dere overhode ikke var planlagt. Uplanlagt er ikke ensbetydende med uønsket, selv om det var helt forferdelig tøft å se de to strekene på testen da jeg fant ut at dere lå i magen min.

Kanskje dere aldri får lest alt det jeg skrev på bloggen min da jeg var gravid med dere. Kanskje dere aldri får lest dette en gang, fordi elektronikk og Internett er helt annerledes i fremtiden når dere har lært å lese og skrive. Det vet jeg ikke noe om nå. Men det er uansett verdt det.

Jeg tror ikke det er noen verdens ting som kunne forberedt meg på det å bli mammaen deres. Ikke all verdens bøker, foreldreartikler, samtaler og velmente råd. Jeg tror ingen ting kunne forberedt meg på hvilken stor rolle det er, og alt den innebærer. Alt det fantastiske både mammarollen og dere brakte med dere. Men også den forferdelige samvittigheten over hver minste, lille ting. Dårlig samvittighet fordi jeg har vært redd for at du og broren din skal lese bloggen min i fremtiden og føle at dere ikke var ønsket inn i mitt liv kun fordi jeg var totalt ærlig om at det var det største sjokket jeg kunne tenke meg når jeg fant ut at dere hadde blitt til. 

Dårlig samvittighet fordi jeg ikke gråt av glede når jeg fant ut om graviditetene, men av sjokk.

Dårlig samvittighet fordi jeg er redd for at dere en gang vil lese uhyggelige ting om meg, moren deres, andre steder på Internett. Noen ganger får jeg skyldfølelse for det. Er det min egen feil at dere kan komme til å lese enkelte ukoselige ting skrevet av ukjente mennesker – i og med at jeg startet bloggen min selv, eller må alle ta ansvar for sine egne ord?

Jeg tok et valg når jeg startet bloggen, uten å forstå det og omfanget av det. Og det er at du slipper alle inn. De som ønsker deg vondt, de som liker deg, de som ikke har noen spesiell mening om deg, de som ikke liker deg  – og de som leser hvert eneste innlegg og bare ønsker deg godt. Jeg forsto det ikke på daværende tidspunkt, men jeg ser det nå.

Dere skal alltid vite at jeg har satt dere først. Jeg er så forbanna stolt over meg selv for å ha taklet mammarollen slik jeg har gjort. Når jeg tenker tilbake til da dere var bittesmå, og til da jeg fortsatt var gravid med dere. For jeg vet med hele mitt hjerte at dere alltid har kommet først – det har vært en selvfølge for meg, og akkurat det er ikke noe jeg ønsker skryt for. Dere har alltid hatt rene bleier, en god seng å sove i, trygge armer som holdt dere. Aldri har dere manglet noe.

Noen mennesker har stilt spørsmål omkring hva jeg egentlig har “klart” som er så voldsomt stort – når jeg «bare» har gått hjemme med dere to, foreløpig ikke fått meg utdannelse og samtidig skrevet denne bloggen. Det har jeg lyst til å svare på nå, til alle andre som kommer til å lese det i tillegg til forhåpentligvis også dere.

Jeg har fått barn og jeg har stått på egne ben siden jeg var 16 år. Økonomisk og på alle andre måter – til tross for at jeg var heldig økonomisk. Pappaen deres og jeg tok vare på dere på egenhånd, i et eget hjem, langt borte fra mine egne foreldre og min hjemby som jeg for øvrig akkurat hadde flyttet fra. Men det kanskje vanskeligste av alt var å gjøre det i et samfunn hvor noen konstant fortalte meg at jeg aldri kunne bli en god nok mamma for dere, og som konstant prøvde å trykke meg ned. Blikk, kommentarer, og hat. Jeg valgte det selv, ja – men det betyr ikke at det var lett.

Og det er jeg stolt av.

For meg er det stort, fordi jeg vet hvor tøft det var. Jeg forventer ikke at alle skal forstå det.

Jeg så aldri for meg livet mitt slik det er nå, men likevel takker jeg meg selv hver eneste dag for det.

Jeg valgte dere, guttene mine, og det ville jeg gjort igjen og igjen om jeg måtte.