Vi har hatt en del runder i det siste om dette med at det er viktig å være ærlig med min eldste sønn – da især når voksne spør om ting – måtte det være meg som moren hans, besteforeldre, eller ansatte i barnehagen. Og at det er mye bedre å fortelle sannheten, enn å lyve. Dette er en jo en relativt vanlig fase som barn går gjennom. Men nå lurer jeg på om jeg kanskje synes han er, ja, i overkant ærlig 😂
Leo sitter på sengekanten min før han helt ut av intet utbryter: “Jeg er fire år”
Jeg smiler automatisk når jeg hører den fine, lille stemmen hans før jeg svarer: “Ja, det er du, Leo. Du er stor gutt du, nå. Men vet du hvor gammel Noah er da?”
“Noah er.. 2 år!” sier Leo, raskt og uten noen særlig tvil.
“Og pappa da?” Fortsetter jeg.
“Pappa er 22 år” svarer han etter litt betenkningstid og litt hjelp fra Fredrik.
“Oog mamma da? Hvor gammel er jeg, Leo?” fortsetter jeg, før jeg spent retter blikket mot han.
Leo ser på meg og ler med den herlige latteren sin, før han raskt sier: “Mamma er GAMMEL”
Takk skal du ha, Leo ☺️ Du skulle bare visst, lille venn.
Hehe, herlig 😊
Min ene sønn (han er 4,5 år) påstod i lengre tid at “Mamma er 14 år”!
Syntes ikke det var helt bra heller 😅
Men i neste sekund så kan han spørre meg om hva slags leker jeg hadde i gamle dager, så tidsperspektivet har vel ikke akkurat helt kommet på plass kan man si 😉
Haha, det er mange morsomme (og fine) kommentarer som kan komme til tider 🙂 Så herlig!