For noen dager siden delte jeg noe jeg var veldig glad for å kunne si noe om. Et blogginnlegg om at grunnen til at jeg er litt ekstra glad om dagen, er fordi jeg er forelsket. Du kan lese blogginnlegget HER.
Jeg er evig takknemlig for alle lykkeønskninger og koselige kommentarer. Som alltid er det noen som mener at man ikke burde rope hurra for tidlig, fordi «det sikkert ikke kommer til å vare»
Uansett om det er Linni meister eller Justin Bieber som er nyforelska, så er de lykkelige, og det å kunne være glad på andres vegne er en så utrolig viktig og givende egenskap. En egenskap jeg er uendelig takknemlig for at jeg har, og for at foreldrene mine alltid var opptatt av at jeg skulle ta med meg videre i livet. Derfor synes jeg kanskje det er ekstra kjipt å se andre som ikke evner å være glade på andres vegne. Ikke fordi kommentarene har hensikt om å dra meg ned eller være ufin mot meg og fordi jeg tar det noe særlig tungt (for det kan jeg ikke akkurat si at jeg gjør) – men fordi det gjør meg trist å tenke på all den gleden de går glipp av, fordi de ikke kan tillate seg å være glad på andres vegne.
Jeg kan ikke leve livet mitt etter det verst tenkelige scenario. Ingen burde det. Om man aldri skal tørre å ta noen sjanser med tanke på eksempelvis kjærester fordi «det kan hende det ikke varer» og unngår nye vennskap av samme grunn, unngår å prøve noe nytt fordi «det kan hende det ikke går», eller unngår å gjøre det man vil fordi «det kan hende noen ikke synes om det» – så vil man jo ikke leve noe til slutt. Da vil man jo bare eksistere da.
Om jeg lever etter verst tenkelige scenario kan jeg aldri ta noen store avgjørelser, få meg kjæreste, barn, eller egentlig noen ting i det hele tatt. Og jeg vet ikke med dere, men det er ikke et liv jeg har lyst til å leve.
Enn jeg da som har ALDRI hatt noen kjæreste? Jentevenn, ikke har jeg barn heller og jeg nærmer meg snart 35…
Så sånn er det bare
Fikk høre samme greiene mange ganger da jeg og min samboer ble sammen. Vi var 15 og 14 år. Holder enda sammen etter 16 år og har hus, hund og to barn. Tror det er lett for folk å si at man ikke finner den ekte kjærligheten når man er så ung. Men hvorfor si noe? Kan man ikke vare holde tett om sin negative tankegang og ha tillit til at andre har det godt?
Man skal være forsiktig med å dømme andres forhold, for som regel aner man ingenting om hvordan andre faktisk har det, eller hvor hardt de jobber for forholdet sitt. Vi har hatt våre stunder hvor vi har vurdert å gjøre det slutt, men stae som vi er, har vi alltid jobbet oss igjennom det. Der er synd at andre vil så gjerne kunne si “hva var det jeg sa” om det skulle vise seg å ikke fungere. Skjønner ikke greia med å godte seg på andres bekostning.
Lurer på om jeg har gått glipp av ferien du skulle på i sommer eller om du valgte å ikke dra? ❤️
Kaia: Hei du! Jeg tror jeg har nevnt det i en eller annen spørsmålsrunde, men siden jeg ble syk uken før skolen startet hvor jeg egentlig planla å reise – så måtte jeg utsette turen min på ubestemt tid.. Det var så mye som skjedde med barna før den uken også, slik at den ble egentlig den eneste utveien jeg hadde – så det var veldig kjipt, men heldigvis har jeg muligheter når som helst i feriene mine <3 Jeg skal definitivt dra!
Klem
Hei. 😊
Jeg er ikke en som pleier å kommentere, men jeg følger med på bloggen din via snapchat. Jeg kommenterer i dag, fordi jeg blir så utrolig skuffet over at du blir møtt av så negative kommentarer. Må få frem litt meninger her. Jeg er også utrolig stolt over at du står støtt og stødig til tross for det!
Jeg ble ikke mamma som 16, men jeg ble tante da. Broren min fikk barn da han var 18 og han har også fått mye dritt på seg skal jeg si. I motsetning til deg var det kommentarer om at han ikke klarte å holde forholdet med moren.. Samfunnet har forskjellige formeninger om hva som er riktig og ikke.
Hvor merkelig er det ikke at før i tiden var det meningen vi jenter skulle giftes bort og få barn så fort vi var startet i puberteten. Det var en skuffelse om man ikke ble det, og nå er det ille til mote. Vennene mine stresser allerede over å finne kjærester (og vi er 21), slik at de får et langt nok forhold og tid til å få barn i rimelig alder.
Kjærlighet har ikke noe alder. Noen finner sin livspartner som barn, andre når de er 50. Sier man til sine barn at kjæresten deres når de er 16 ikke nødvendigvis er den de ender opp med? Nei. Ingen har noe med om det varer livet ut eller ikke, unntatt de det faktisk gjelder.
Personlig synes jeg det er god tro til at dere varer lenge. Jeg tror med hånden på hjertet at min kjæreste nå er han jeg kommer til å gifte meg med, og leve livet ut med. Så hvorfor skulle ikke det også gjelde deg? Å oppdra barn sammen styrker forholdet veldig. Heier på deg og din familie. ❤