Da det først ble kjent tidligere i år at jeg bodde alene, i den forstand at jeg var blitt den eneste voksenpersonen i husstanden etter samlivsbrudd – var det en del nytt å venne seg til. Deriblant var det flere som i etterkant har lurt på hvordan det er å sove helt alene? Uten noen å kose med og som er der som en liten reality-check om du våkner opp og har hatt mareritt midt på svarte natta. Om det noen gang kunne føles ensomt?

Jeg for min del har har egentlig aldri forstått hva disse spørsmålene har dreiet seg om… Sove alene? Ensomt? Jeg? Atte hva?

Jeg sover med min favorittgutt i hele verden hver natt, jeg! Når sant skal sies: Jeg pleier å legge meg alene. Men jeg sover aldri alene, for i løpet av natten har han på magisk vis kommet seg opp i sengen min.

Han er alltid der hvis jeg skulle våkne opp og ha hatt mareritt, og han holder allerede hånden min når jeg våkner om morgenen.

Faktisk er det to av dem 😉