Det er tidlig på morgenen. Klokken viser omtrentlig 07:15 og jeg er på vei for å ta med barna til barnehagen. De sitter så fint i vognen når jeg triller dem bortover fortauet, og det er nokså stille ute i gatene. Det ligger et lag med frost på bakken, på bilvinduene vi går forbi, og på det som er igjen av gress noen steder i grøftekanter og plener vi passerer. Frosten går mildt sagt ikke ubemerket hen for to små som ser veldig frem til det skal begynne å snø ute. I mellomtiden blir det lille laget med frost på bakken hyppig referert til som “snø” av to de som sitter i vognen.

“Det er glatt på bakken! Mamma, du må gå forsiktig” kommer det fra en ganske stor, men fremdeles liten 3-åring som ser bekymret ut når han snakker til meg.

Forrige uke var vi ute på tur. Men før vi skulle ut på tur måtte jeg selvfølgelig kle på guttene, som vanligvis tar sånn ca en halv evighet. Akkurat det gjorde ingenting da eldstemann plutselig kommer på alt han har lært om refleks ute i vintermørket, og dermed sa seg villig til å låne bort refleksen sin til lillebror  – lillebroren hans, som allerede hadde en fra før av også. “ALLE bilane må se Noah, hvis ikke er det farlig” sier han med store øyne.

Bare 3 år, men samtidig vet han og kunne fortelle at han er glad i menneskene rundt seg på så mange ulike måter i hverdagen ♥