Jeg vil bruke stemmen min for det den er verdt gjennom bloggen, i og med at jeg er småbarnsforelder ønsker jeg å sette lys på noe jeg synes er fryktelig galt.
Hvordan ville du reagert om foreldrene dine fortalte deg at når du var liten (ja, faktisk nyfødt) så la de deg på eget rom, og dersom du gråt så lot de deg bare ligge der? At du gråt og gråt, men at ingen kom for å trøste deg? Såkalte “skrikekurer” blir flittig brukt i både USA og til og med, ja, hold dere fast, i NORGE. Det er ikke annet enn hårreisende og ekstremt bekymringsverdig.
Kan noen forklare meg hva dere foreldre som bruker denne metoden ønsker å oppnå? Er det å la babyen bli vant med å sove alene? Og er det i så fall verdt de psykiske skadene som dere risikerer å påføre barnet? For ikke å snakke om hvor umenneskelig det er å la sitt eget barn ligge å gråte så lenge at det til slutt sovner av ren utmattelse. Jeg er ikke rask med å dømme, slett ikke, men jeg lurer oppriktig talt på hva i alle dager som får dere til å gjøre noe slikt?
“Men jeg utførte skrikekur, og barnet mitt tok ikke skade av det” Tja.. det blir litt sånn “Moren min røyket under svangerskapet, men det har jo gått bra med meg!” Vel.. Du er en person, og forskning lyver ikke. Det vil alltid finnes unntak!
Og det er åpenbart forskjell på at et større barn sutrer ved legging, og ikke vil legge seg, og et lite barn. En baby.
Jeg har full forståelse for at nettene kan bli grusomt slitsomme. Jeg forstår det så inderlig godt. Det jeg derimot likevel ikke klarer å forstå er hvordan voksne mennesker får seg selv til gjøre dette mot sitt eget barn? Sin egen baby? En ting er å ta avgjørelser basert på hva man tror er best for barnet sitt, en annen ting er å gjøre ting som strider mot alle morsinstinkter og, etter min mening, all fornuft.
Det tar tid før babyer utvikler en god tidsforståelse. Kun 5 minutter kan føles uvirkelig lenge i panikk for en liten baby. Mange mødre forsøker å finne andre grunner til at barnet gråter enn at det rett og slett har behov for nærhet eller trenger mammaen sin. Det at man forsøker å bortforklare barnets gråt fra hva den egentlig mener jeg sier mye.
Hva skjedde med å tenke på babyen? Hva med å tenke på at babyen ikke har noe valg om du bestemmer deg for å utføre skrikekur? Hva med tillitsforhold? Hva med at barnet skal føle trygghet?
Jeg kjenner at når jeg går å legger meg etterpå kommer jeg til å klemme den lille babyen min ekstra godt før han sovner. Det gjør vondt å skrive dette, men jeg tror det er nødvendig. Hvis jeg har noen påvirkningskraft i det hele tatt ønsker jeg å bruke den riktig. Babyens skrik eller gråt er språket deres! Når barnet skriker i løpet av de første levemånedene så ønsker den å si ifra om noe, den trenger deg.
Så kan jo de av dere (håper det er få) som gjør dette mot barna deres i praksis stille meg spørsmål rundt hvorvidt jeg har lest meg nok opp på dette temaet. Og både ja og nei, jeg trenger ikke lese meg opp for å forstå fornuft. Selvutnevnte “eksperter” kan skrike ut om hvor fint og flott det er å få barnet til å sove i sin egen seng så mye de vil. Men det forandrer ikke det faktum at det du gjør mot babyen din faktisk er det jeg vil kalle et rimelig graverende tillitsbrudd..
