Noe jeg har tenkt en del på i det siste, er dette med folk som prøver seg på noen som allerede har en kjæreste. Det kan umulig bare være meg som synes det er helt ubegripelig. Hva er greia? Det finnes jo så mange bra og gode mennesker der ute. Det er over 7 milliarder mennesker på jorden vår akkurat nå, så hvorfor i alle dager velge noen som allerede har noen?
En gang så ødela jeg et kjæresteforhold. Det skjedde faktisk flere ganger enn en også. Jeg er ikke akkurat særlig stolt av det, jeg skammer meg faktisk veldig. Og hvorfor gjorde jeg det? Fordi jeg visste at jeg kunne. Kanskje det fikk meg til å føle at jeg var bedre enn jenta hans, og kanskje jeg var så forbanna usikker på meg selv at jeg følte jeg trengte den «bekreftelsen» Grunnen kan egentlig være det samme, for det finnes ikke en eneste god grunn til å gjøre noe sånt mot andre. For å være helt ærlig var jeg ganske idiot.
Nå har lillemann blitt 4 måneder gammel allerede. Mye har skjedd spesielt den siste måneden, og jeg merker hvor fort han utvikler seg. Både hendene og føttene hans er han blitt veldig interessert i, og alt han får tak i skal inn i munnen. Det er så morsomt, for jeg husker så godt dette stadiet fra Leo var baby også, og på mange områder er de så like, samtidig som de er så ulike også.
Noah er tidenes mammadalt, men har nylig funnet ut at pappa faktisk ikke er så verst han heller – og sitter gjerne på fanget til Fredrik og får kos samtidig som han blir underholdt. Han vokser i rekordfart og veier nå over 8 kg. Som mamma kjenner jeg meg utrolig stolt over den lille gutten min. For litt over en måned siden hadde han kolikk og skrek mange timer hver dag, og jeg var så skuffet over at den første babytiden ikke ble som jeg trodde. Jeg skulle selvfølgelig helst ha sluppet unna den biten om jeg hadde fått muligheten til det, men samtidig kjenner jeg nå at jeg er glad for at jeg har den erfaringen. For nå merker jeg at jeg setter ekstra stor pris på hvert minste smil han gir oss, og all gleden han viser. For å smile gjør han i hvert fall en hel masse av nå. Han smiler masse, ler masse, og er verdens skjønneste lille baby!
Bare 2 måneder til, så er han et halvt år gammel. Det er litt rart at han aldri kommer til å være så liten igjen som det han er akkurat nå, men jeg gleder meg så til å se han vokse!
I dag har jeg innsett noe, og nå har jeg bestemt meg for å legge meg helt flat.
Helt siden jeg ble mamma har jeg vært helt for å amme offentlig. Men i dag slo det meg, hva i alle dager er det jeg har tenkt med?! Jeg har jo virkelig vært helt på jordet! Dumme, dumme meg som ikke har skjønt dette tidligere!
For det første er det jo argumentet med at det er ekkelt og fordi noen kan føle seg støtt av å, Gud forby, se en pupp i offentligheten når en mamma ammer barnet sitt! Dette risikerer man nemlig når man nistirrer på en ammende mamma når hun skal gi babyen sin mat. Å løfte blikket og se en annen vei er tross alt helt uaktuelt. Det er jo faktisk en pupp, og det er støtende i aller høyeste grad. Vi har jo aldri sett en pupp før noen av oss, og det kan bli riktig så skummelt. Ekkelt er det også, for det at puppene skal bli brukt til det de i hovedsak er skapt for er jo virkelig i grenseland. Veldig ekkelt og ikke greit, spør du meg!
Altså, hvem tror disse mødrene egentlig at de er?! Gi barna sine mat selv om de er ute på restaurant? Nå får det jammen meg være nok. Kan de ikke bare be babyene om å vente til de har kommet hjem igjen med å bli sultne? Så forbanna vanskelig kan det vel ikke være. De kan vel også bare ta med de sultne babyene sine på toalettet for å så amme på et lite toalett istedenfor, slik at de ikke støter oss som prøver å spise lunsjen vår i fred.
Jeg kunne aldri ha spist lunsj på toalettet, men det kan selvfølgelig babyen gjøre. Det er jo vi som blir støtt av det mest naturlige i hele verden, så da bør babyen flytte på seg. Ikke vi!
For det er så sant som de sier at selv om det er det mest naturlige i hele verden, så er det jo uansett ikke greit å gjøre det i offentligheten! Sex og å gå naken er jo også naturlig, men det betyr jo ikke at man kan gjøre det i offentligheten. Alle skjønner jo det!
For det er jo åpenbart sånn at å gå rundt naken offentlig er like nødvendig som å gi barnet sitt mat når det er sultent. Uten den minste tvil en veldig god sammenligning!
Porno er som den største selvfølge helt, brystvorter og pupper i skjønn forening når man ser på porno er helt greit. Men å risikere og muligens se deler av en pupp i offentligheten når en uskyldig liten baby skal ammes.. Nei, DA ville jeg følt meg støtt! Det gir jo fullstendig mening, og er logisk som bare det.
For ikke å snakke om hvordan disse ammende mødrene opptrer når de skal til å amme! De kaster av seg toppene sine og slenger puppene sine rundt seg før de begynner å amme. Det er jo ikke sånn at de aller fleste diskré gir barna mat! Selvsagt ikke.
Og så har vi jo alle som mener at man bør kutte ut offentlig amming for å i hovedsak skjerme barna som kan få øye på det når man er ute i offentligheten, på kjøpesenter eller kafé. Jeg er så enig! For tenk om et barn en eller annen gang skulle få sett en pupp i noen sekunder, sånn helt på ekte?! Nei, da kan vi jo faktisk risikere at barn får et normalt forhold til kropp og at de lærer seg at pupper faktisk er til for å gi mat til babyen. Det ville jo vært galskap!
For det er jo ikke akkurat sånn at vi lever i et samfunn hvor det liksom skal være greit å vise deler av puppene dine eller kløften din i offentligheten!
Nei, vet dere hva.. Tenke seg til å gi babyene sine mat selv om man er på farten.. Mødre bør vel egentlig bare holde seg hjemme. Det valget har de jammen meg tatt, når de velger å sette barn til verden! Jeg tolerer det hvert fall ikke. Det er selvfølgelig de som gir barna sine mat i offentligheten som bør få støyten, og ikke de som klarer å se noe seksuelt i at en mamma gir barnet sitt mat.
Jepp, jeg legger meg fullstendig flat for at jeg noen gang har støttet oppunder denne galskapen med å amme offentlig. Dette må vi rett og slette sette en skikkelig stopper for, og det med en eneste gang!
Når jeg møter nye mennesker er det spesielt ett spørsmål jeg får, etter at det har kommet frem at jeg jobber som blogger.
“Hvor mye tjener du da?”
Jeg trodde ikke det var noe man spurte andre mennesker om sånn helt uten videre når man akkurat har møtt noen, men det er kanskje bare jeg som er hårsår?
Da jeg startet å blogge, visste jeg ikke en gang at det var mulig å tjene penger på å blogge i seg selv. I beste fall trodde jeg at man kunne få forskjellige produkter sponset, og at “det var det”. Det var aldri min drivkraft. Blogging var bare noe jeg likte å gjøre: Å skrive, og å dele. Tankene mine, hverdagen min, og det som opptok meg. Og det å få respons på det jeg legger ut. Men i dag vet jeg også at det er store penger å hente på en blogg/snapchat/instagram som er fulgt av mange, og at de største bloggerne og influencerne tjener flere millioner kroner i året.
Siden starten av 2015 har jo bloggen min faktisk vært min jobb, takket være alle leserne mine. Men jeg ville aldri ha delt her på bloggen hva jeg tjener, for hvorfor skal jeg det? Hva godt kommer ut av det? Jeg vil lære barna mine at du ikke blir lykkelig bare du har en full bankkonto, eller mottar store pengesummer inn på konto hver måned. Det gjør den økonomiske delen av livet ditt enkelt ja, men det betyr ikke at livet automatisk vil bli enklere på alle andre områder.
For å være helt ærlig med dere: Personlig så skjønner jeg bare ikke helt hvorfor noen vil dele hvor mye penger de tjener med offentligheten, eller hvor det behovet kommer fra. Men det er meg, og jeg er kanskje litt gammeldags på det området, men for meg er det privat.
Det handler ikke om bloggyrket i seg selv for min del, jeg ville ikke likt å snakke om hva jeg hadde tjent uansett hva slags jobb jeg hadde hatt – fordi lønn og økonomi er noe jeg anser som privat. Jeg er heller ikke interessert i å vite hva andre tjener, så det går begge veier. Istedenfor å irritere seg grønn over at enkelte bloggere ikke liker å snakke om hva de tjener, kan man jo heller stille seg spørsmålet om hvorfor det er så forbanna viktig for en selv å vite hva andre ukjente mennesker tjener.
Alle virker så opphengt i penger og lønn, spesielt blant bloggere. Sikkert fordi det er en ganske ny og uvanlig jobb – ikke vet jeg. Men det har uansett ikke noe å si, for når alt kommer til alt er det ikke det som betyr noe. Å tjene godt er kanskje noe, men å føle seg rik på kjærlighet er tusen ganger bedre. Uten penger og lønn er nok livet ganske kjipt, men jeg vet at uten familien min hadde ikke livet vært verdt å leve.
Her startet dagen relativt tidlig, og Noah vekte meg med de fine babylydene sine. Jeg vil nok alltid være et B-menneske som er ekstra glad i å ligge lenge å dra meg om morgenen uansett hvor mange barn jeg en dag ender opp med, men det var en herlig start på dagen, og jeg står faktisk gledelig opp tidlig når jeg har en så blid gutt som vekker meg. Heldig var det i hvert fall at dagen startet fint, for nå sitter jeg nemlig her og har blitt syk.Jeg er alene med barna til halv syv både i dag og i morgen, men heldigvis kunne noen hjelpe meg med å hente Leo i barnehagen slik at jeg ikke må gå opp til barnehagen og risikere å bli enda dårligere. Det er flott å ha mange hjelpsomme mennesker rundt seg når man trenger det, heldige oss som har det.
Det går helt fint med meg altså, og Noah og jeg har likevel kost oss mye i dag. Til tross for at jeg ikke er helt i form, er det å bare ha ansvar for ett barn, som det jeg har nå før Leo kommer fra barnehagen, nesten som å ha barnefri. Slik har det føltes helt siden Noah kom til verden. To barn nå som jeg i tillegg er syk, er ikke alltid verdens letteste oppgave. De sover sjeldent samtidig, det er alltid noe å gjøre eller noe som skulle ha vært gjort, og det er full fart fra Leo kommer inn dørene hjemme til det er natta for ham.
Er det galt å innrømme at det ikke alltid er like lett? Jeg føler at hver gang man innrømmer at ting ikke er like lett når man har barn, så får man ofte høre at det er noen som har det verre. Og det er jo i grunn sant. Men det at noen der ute har dobbelt så mange barn som deg selv og i tillegg er alene på heltid med barna, gjør jo ikke ting noe lettere når man står i en utfordrende situasjon, selv om det selvsagt er med på å sette ting i perspektiv.
Jeg håper uansett at jeg alltid klarer å beholde evnen min til å klare å se lyst på ting, for som mamma vil man stadig møte på nye utfordringer, og alt handler om hvordan man takler dem ♥
Vi har ikke hatt det så enkelt den siste tiden, har vi vel? Jeg tror du vet hva som har skjedd de siste månedene. Istedenfor å sette av mer tid til deg, som er min kjæreste og samboer, har jeg brukt all den tiden på en annen. En annen gutt.
Unnskyld Fredrik, men jeg tenker på han hele tiden. Jeg klarer ikke å la være, for han er så utrolig fin. I løpet av de siste månedene har han fått meg til å både le og gråte. Men mest av alt får han meg til å smile. Han får meg til å føle meg helt uerstattelig.
Når du drar på jobb hver dag, så tilbringer vi masse tid sammen. Vi finner på alt mulig rart. Han er så herlig på så mange måter, og jeg er så utrolig viktig for han!
Jeg skulle kanskje ha gjort det på en annen måte, Fredrik. Men det er ikke så lett for meg. Fordi til og med når han sover, så tenker jeg på han. Jeg bekymrer meg for han, og lurer på hvordan han har det. Og om det er noe mer jeg kan gjøre for ham, enn hva jeg allerede gjør. Jeg vet at han setter pris på det, selv om han kanskje ikke sier så mye..
Kjære Fredrik, du vet det kanskje allerede, men jeg elsker en annen.
Det er så utrolig morsomt å se at jeg har hatt så mange mennesker innom bloggen min nå i det siste. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ofte kan kjenne på et press når det er veldig mange innom, for jeg vil jo gjerne skrive ting som er interessant for dere å lese. I dag fikk jeg spørsmål av en leser om jeg kunne skrive noe om fordeler og ulemper med å være ung mamma, og det kan jeg selvfølgelig gjøre! Jeg har jeg jo faktisk ikke skrevet noe om dette siden ganske tidlig i 2015, og jeg har jo erfart en god del mer siden den gang.
Fordeler med å være ung mamma…
– Det er ikke så lenge siden du har vært ung selv, og jeg har en teori om at du kanskje lettere kan relatere deg til ulike situasjoner som oppstår når barnet vokser opp. For når du plutselig bikker 40 så skal jeg love deg at enkelte ting begynner å gå litt i glemmeboka! (Kilde: Mamma)
– Og noe som har litt med sist punkt å gjøre: Jeg kom i kontakt med noen som selv hadde en ung mamma, men som i dag var 19 år og hadde en mamma som var 40. Hun følte at hun var mye mer på “bølgelengde” med moren sin, enn hvordan venninnene hennes følte forholdet til sine mødre var. Mødrene deres hadde fått barn veldig sent og var i 60-årene når de selv var tyve, og det ble på en måte et stort sprik mellom generasjonene som det var vanskelig å ikke legge merke til. Et ordentlig godt forhold til barna sine må være noe av det beste som finnes, og det kan man selvfølgelig (!) få selv om man får barn sent. Men om det blir slik for oss fordi vi fikk barn tidlig, så vil jo det bare være en fordel.
– Veldig ofte når det har vært for eksempel slitsomme våkennetter her hjemme har jeg tatt meg selv i tenke “Herregud, tenk om jeg hadde vært 40 år nå?” – for det er jo ganske kjent at unge mennesker, uavhengig av om de har barn eller ei, generelt kan ha mer energi enn de som er ett eller flere tiår eldre. Det er selvfølgelig individuelt, men da jeg har følt meg helt utmattet etter slitsomme perioder med barna i en alder av 16, 17 og 18 år, så har jeg omsider skjønt at å få barn ganske sent, kanskje ikke er helt tingen for meg. Jeg setter så pris på at jeg har masse energi nå som jeg er ung mamma!
– Når barna blir store, er man fortsatt relativt ung selv! Jeg kommer jo (forhåpentligvis) til å føle meg sprek i evigheter, jeg er 32 når Leo er 16 år, og Noah er 15. For uansett hvor store barna en dag blir – vil det jo ikke forandre det faktum at det er 16 år mellom Leo og meg.
…Og man får i utgangspunktet et langt liv med barna sine!
Ulemper med å være ung mamma…
– Å bli mamma tidlig er i grunn ikke så veldig sosialt akseptert. Jeg tror dessverre at mange av menneskene i dagens samfunn har skapt seg et veldig ensformig bilde av unge mødre og hvordan de er.
– Det er ikke akkurat til å stikke under en stol at når man får barn veldig tidlig, så vil man noen ganger være nødt til å sette utdanningen på pause. Det vil selvfølgelig være enklere å få unnagjort utdannelse uten barn – enn det vil være å gjøre utdannelsen sin ferdig når man har barn.
– En annen ulempe må være at de færreste av de yngste mødrene har kjøpt hus eller leilighet, og noen er jo også så unge at de ikke har muligheten til å ta førerkortet enda heller. Det er jo ikke sånn at man MÅ ha kjøpt bolig og ha førerkortet når man får barn, men noen ting, deriblant sistnevnte, er absolutt med på å gjøre ting betraktelig enklere når man har satt et barn til verden.
– Mange av de som blir ung mor har kanskje ikke fått reist og opplevd så mye som de skulle ønske, og det kan nok oppleves som en ulempe for noen. Man mister jo friheten sin i veldig ung alder.
– Fordommene. Det finnes nok av de som faktisk mener at man kan si om du er en god eller dårlig mamma ut i fra hvor gammel du er. Det er fortsatt mange fordommer mot yngre mødre, og dette kan utspille seg på veldig mange måter. Noen blir latterliggjort og baksnakket, noen får stygge blikk og uhyggelige kommentarer slengt etter seg både i virkeligheten og på sosiale medier, og andre opplever fordommer på andre måter.
Det er negative og positive sider med alle valg man tar her i livet. En gang i blant har jeg kjent på noen av ulempene, men i min situasjon har jeg definitivt merket fordelene aller mest. Det merker jeg når jeg ser på de lykkelige guttene mine.
Det er så mange av dere som har spørsmål om dagen, og jeg får så dårlig samvittighet når jeg ser at jeg ikke rekker å svare dere i kommentarfeltet. Så nå tenkte jeg at det var på tide å kjøre en vanlig spørsmålsrunde! Dere kan stille spørsmål om hva enn dere måtte lure på i kommentarfeltet, så skal jeg få svart på så mye av det som mulig. I starten av januar viste jeg dere video av leiligheten vår, klikk HER for å se den, og det var så utrolig koselig å se at dere likte den. Jeg hadde jo også en “live” spørsmålsrunde på Snapchat for drøye to uker siden, som ble veldig godt tatt i mot. Mange av dere fikk det med dere, og det var koselig med så mye positiv respons! Jeg må jo si at jeg tidligere har vært veldig ukomfortabel når jeg filmer meg selv, men nå går det mye bedre. Hehe!
Nå som jeg endelig er ordentlig i gang med videoblogging, eller videoer i forbindelse med bloggen generelt, så er det jo med en gang litt lettere å fortsette. Derfor kommer svarene på dette også på video. Jeg kan høre med Fredrik om han vil hjelpe meg med videoen, slik at han kanskje kan lese opp spørsmålene når vi filmer! Vi får se ♥
Selv om jeg tenker mye over hva jeg deler med dere, så skal jeg ikke legge skjul på at jeg har delt mye personlig. Jeg vil selvfølgelig komme til å svare dere på så mye jeg føler er greit. Som jeg leste her om dagen: det er en vesentlig forskjell på privat og personlig. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så personlig som det jeg har vært her på bloggen, men jeg skiller selvfølgelig mellom hva som er personlig, og hva som blir for privat.
Måtte dere ha en fin tirsdag, så gleder jeg meg til å lese spørsmålene deres!
Da Fredrik kom hjem fra jobb i dag ble han helt sjokkert da han så hva som møtte han. Jeg tror ikke helt at han trodde at jeg hadde det i meg, men nå er det rett og slett nok for min del!
Det er jo riktig nok mye dere ikke ser når jeg kun deler noen få prosent av hva vi har gjort samme dag her på bloggen. Noen ganger skriver jeg jo heller ikke om hva vi har gjort samme dag, men andre ting. Jeg skal komme med en innrømmelse: Helt siden jeg fikk Noah har jeg hatt et så enormt behov for godteri at det nesten ikke skulle ha vært mulig. Tidligere, før graviditetene, kunne jeg kun spise et par ruter med sjokolade før jeg ble kvalm og ikke taklet tanken på mer – nå er det seriøst ikke grenser. Jeg kan spise to sjokoladeplater på egenhånd og likevel ha lyst på mer… Det er faktisk helt vilt.
Så nå har jeg sagt stopp til Fredrik. Jeg nekter å kjøpe mer godteri, brus og sjokolade. Ikke mer sukker, og ikke mer drittmat. Det er stopp på alt usunt her nå, og jeg skal starte helt på nytt. Jeg er så lei! Ikke noe i helgene heller, for jeg merker at om jeg tillater meg litt, så blir det veldig lett å tillate seg mer når det er hverdag igjen også. Jeg har allerede trent i noen uker, men visste ikke helt om jeg skulle skrive om det på bloggen eller ikke. Jeg vil ikke skape noe press på andre nybakte mødre. Men denne uken blir jo Noah 4 måneder gammel og jeg har ligget på sofaen og spist sjokolade i litt for mange måneder nå. Haha!
Kroppen min har egentlig aldri fått ordentlig tid til å hente seg inn igjen etter svangerskapene. Nå mener jeg ikke på utsiden, men mer på innsiden. Det sies at det tar ett år før kroppen får hentet seg ordentlig inn igjen etter et svangerskap. Siden jeg ble gravid da Leo var rundt 9 måneder, fikk kroppen min aldri hentet meg inn igjen før det var en ny baby på vei. Jeg har mangel på så mange vitaminer atte hjelp, og jeg har følt meg så mye sliten og uopplagt på grunn av alt sammen de siste ukene. Nå har jeg heldigvis såpass mye motivasjon at jeg skal sette en stopper for det, og endelig komme meg tilbake til gode vaner og trening.
Fredrik trodde jeg spøkte med ham da jeg fortalte alt sammen, og han tenker nok at jeg kommer til å spise masse dritt allerede til helgen igjen, men gjett om han skal få merke at jeg mener det. Jeg er i grunn veldig viljesterk, jeg vet at jeg kommer til å klare å holde meg unna, og det er så utrolig godt å være i gang!
Lekene ligger strødd utover stuegulvet vårt. Biler, biler og atter biler. Typiske “gutteleker”, selv om jeg hater å i det hele tatt bruke det ordet, da jeg synes at alle slags leker bør kunne brukes av begge kjønn. Skuffene med klær til mine to små herligheter er fulle av blått tøy. Blått, hvitt, grått og beige. Haha, hadde det ikke vært for at “alle” tror at barna mine er jenter om jeg noen ganger finner på å bruke andre farger, så hadde de hatt alle mulige slags farger på klærne sine. Når de blir store nok får de selvfølgelig bestemme selv hva slags farger de vil ha på klærne sine, måtte det være rosa, gult, eller hvitt. Jeg er så utrolig stolt av å ha to nydelige gutter, og vil at alle skal se at de er gutter – så inntil det bruker jeg stort sett det som anses som guttefarger.
Jeg husker fremdeles hva jeg så for meg da jeg var liten. Hvilken type familie jeg ønsket meg. Den typiske A-4 familien. En mamma, en pappa, en jente, og en gutt. Men en jente og en gutt ble det ikke, til tross for at det er flest jenter på min side av familien. Jeg har to søstre, og min mamma har en søster. Jeg har tre kusiner. På Fredrik sin side er det derimot helt motsatt. Han har en bror, og på hans side av familien er det en del gutter. Jeg husker da vi hadde fått Leo og jeg ble gravid på nytt, at det nesten ble forventet at den nye babyen skulle være jente.
Det føltes nesten ut som et slags press. Jeg vet ikke om det bare er small talk eller hva det er for noe, men jeg opplevde det som rart. Det er jo ikke akkurat sånn at man har noen kontroll over hva slags kjønn barnet i magen får.
Når vi da fikk den herlige beskjeden om at vi ventet gutt enda en gang, så sa de samme menneskene at jaja, da vi fikk vi håpe at jenta kom neste gang da. Ikke at vi hadde startet å i det hele tatt tenke på en nummer 3! Jeg har snakket med flere andre som opplever eller har opplevd noe av det samme, og noen av dem som har erfart det motsatte, at andre spør om når gutten kommer – fordi de selv har en eller flere jenter.
Selv hadde jeg en magefølelse på at lille Noah var ei jente før vi fikk vite kjønnet hans, men det var aldri noe jeg hadde mye fokus på, for meg var det helt fjernt å ha fokus på det. Jeg sier overhode ikke at det er galt å ønske seg et spesifikt kjønn, for jeg kan kun snakke for meg selv. Og slik jeg føler det, er jo på ingen måte noen slags fasit. Men for meg var tankene helt andre steder.
I og med at vi fikk ekstra-oppfølging underveis i svangerskapet fordi de fant noen uskyldige, riktig nok, forhøyede verdier på den lille skatten vår i magen min, var jeg heller mye bekymret for om han var helt frisk, og redd for at han måtte komme til å opereres rett etter fødselen. Sjansen var nokså liten, men likevel tilstede, og jeg var like fullt bekymret. Jeg tenkte også mye på de som sliter med å i det hele tatt bli gravide og å få ett barn, og at jeg blir gravid flere ganger uten å i det hele tatt prøve – og urettferdigheten av det. At jeg følte meg heldig, som fikk enda et barn, enda hvor uplanlagt det hele var.
Jeg vet ikke hvordan det er å være jentemamma, og det gjør meg ingenting om jeg aldri får oppleve det. Bare det å bli mamma i seg selv er den største gaven som finnes, og jeg har fått oppleve det hele to ganger. Det er mer enn jeg noen gang kunne ha ønsket meg!
