Har du noen gang opplevd at du blir kuttet helt ut av noens liv, uten å skjønne hva du har gjort galt? At et nært vennskap tar en brå slutt? Jeg forstår faktisk ikke hvordan det går an å bare slutte å bry seg om en person som man har vært nær venn med sånn helt uten videre. Hvordan klarer noen det?
Jeg har full forståelse for at man kan vokse fra hverandre og få andre venner, og det er helt OK. Det er sånt som skjer. Men er det ikke mulig å gjøre det på en litt finere måte enn som så mot noen du har vært så nær?
Før kontakten blir helt brutt så merker du at du blir gradvis satt mer og mer som et andrevalg, kanskje til og med som et sistevalg. Du blir den som blir spurt når alle andre ikke kan, en siste utvei. Jeg vet ikke med dere, men jeg er virkelig ikke interessert i å ha “venner” som kun synes jeg er bra nok når det ikke er noen andre i nærheten. Plutselig svarer de ikke lenger på meldinger, og unngår deg helt. Jeg er jo åpenbart ikke stokk dum, og jeg kan ta et hint jeg altså, men jeg hadde bare forventet mer av noen som har stått meg så nær.
Det er veldig lite jeg angrer på i livet, for jeg prøver å angre så lite som mulig og heller tenke at istedenfor å angre – så kan jeg akseptere valgene jeg har tatt, for det var åpenbart de valgene som føltes mest riktig ut på det tidspunktet jeg tok dem. Men jeg kan ikke lyve heller, og må si at det er vanskelig å ikke angre på å ha brukt så ufattelig mye av min tid på feil folk.
Helt til slutt ender man med å gå gjennom alt man har gjort og prøve å finne ut hvor man har gjort en feil, men man finner ingen. Man sitter bare igjen og føler seg dum og skjønner ikke hva som har skjedd. Noen ganger tar det tid å forstå at det ikke nødvendigvis er du selv som er problemet, og at et vennskap skal gå begge veier hvis det skal fungere.
På lørdag kom jeg endelig hjem igjen til verdens fineste Leo etter at jeg hadde vært i Gjøvik en tur, og det var virkelig helt fantastisk å se ham igjen. Han var så glad for å se meg, og etter å ha snakket med Fredrik hadde de visst hatt det så gøy her mens jeg var avgårde atte hjelp! Det varmer skikkelig å høre slikt når man har vært borte fra de som betyr aller mest ♥
Nå nylig har han lært seg å snakke mye tydeligere, nå er det ordentlig prating og setninger på gang – og mye mindre mumling enn tidligere. Det forandrer seg hele tiden hva han er opptatt av, men nå for tiden går det mye i “der er lillebror!” hvorpå han peker på lillebror, og så gjør han det samme med både Fredrik og meg. Jeg var jo vært hjemme mye med dem alene de siste ukene fordi Fredrik har jobbet en del overtid, og da har jeg spesielt øvd en del på å snakke med Leo. Men i dag klarte jeg ikke å holde latteren tilbake da vi øvde med ham!
Hvor er mamma da Leo? Fredrik ser på Leo når han spør ham.
Leo ser umiddelbart rett på meg. “Der er mamma!” sier han mens han peker på meg med den ene hånden sin og smiler et skjevt smil.
“Og hvor er lillebror da?”
“Der er Noah!” sier Leo mens han forsiktig går bort til Noah og peker på han når han ligger under babygymmen sin.
“Og hvor er pappa da Leo?” spør jeg mens jeg ser spent på han.
Han snur seg mot Fredrik med store øyne og sier “Deeer er Jonas!” før han peker på Fredrik.
Fredrik og jeg bryter ut i latter. “Hvem er Jonas, Leo? Er det han som kommer på besøk når pappa jobber lenge eller?” spør han spøkefullt.
Da var det endelig tid for et nytt blogginnlegg hvor jeg svarer på mail fra dere åpent her på bloggen! Det kommer jo inn alt mulig rart av spørsmål om tips og råd. Det var så utrolig morsomt at dere likte det forrige blogginnlegget mitt, hvor jeg svarte en leser som hadde en mann som hadde vært utro. Dere kan lese det HER.
“Hei Jessica.
Jeg må bare starte med å si til deg at du er et stort forbilde for mange. Jeg har ei datter på 7 måneder, og jeg digger bloggen din og har fulgt den lenge før jeg selv fikk barn. Jeg vil gjerne være anonym fordi jeg ikke vil bli gjenkjent.
Problemet mitt er at jeg har noe helt enorme komplekser for arret mitt etter at datteren min kom til verden med keisersnitt.. Det er kanskje litt styggere enn mange andre sånne arr fordi det var katastrofe keisersnitt og datteren min var ute på 5 minutter, de fikk dårlig tid og måtte få henne ut så fort som mulig. Det er litt bøyd og har litt sånn C form, og jeg synes det er mye større enn andre keisernitt arr.. Det er flere som spør om arret og jeg føler mange dømmer meg for det at de mener jeg ikke har født ordentlig. Jeg vil ikke fortelle alle om den traumatiske fødselen og pleier bare ikke svare..
Jeg har prøvd å fortelle mine nærmeste om kompleksene jeg har og kommentarene jeg får, men de mener at det bare er en bagatell..
Jeg misliker arret mitt så mye, og vet at du har hatt keisersnitt to ganger. Har du fått høre noe av det samme og hvordan håndtere det? Jeg klarer ikke å akseptere arret, det er så stygt og jeg er så lei meg for at det alltid skal være der. Jeg er så redd for at andre skal se det og skammer meg mye over hvordan det ser ut!! Har lyst til å fjerne det, men det er vel ikke mulig.. Har du noen gode råd? Er mye deppa over dette..”
Hei du!
Jeg tror det er mange mødre som kan kjenne seg igjen i tankene dine på et generelt grunnlag. At det er enkelte spor etter graviditet(er) og fødsel som mange ikke helt klarer å akseptere. At det for mange også er vanskelig å innse at kroppen på noen områder ikke blir helt lik som tidligere. Og klart kan det være sårt!
Ut i fra det du skriver får jeg ikke vite noe mer om bakgrunnen til at du ikke liker arret ditt, om det kanskje er noe mer som gjør at du synes arret ditt er stygt og at du skjemmes over det. Det er selvfølgelig helt greit om det er den eneste grunnen også, og like fullt forståelig, men kan det ligge noe mer bak?
Kan det være at du hadde en annen forventning om hvordan fødselen din skulle bli, som du kanskje gledet deg veldig til, og at du hadde store forventninger om en helt naturlig fødsel, som ufrivillig (i og med at det var katastrofe-snitt) endte i keisersnitt, som kanskje ikke var det du så for deg? Kan det for eksempel være fordi det for deg symboliserer det jeg oppfatter som en forferdelig stressende og traumatisk fødselsopplevelse, som endte i keisersnitt og resulterte i arret ditt?
Jeg vet jo at området over bikinilinjen min aldri kommer til å se helt lik ut som før jeg ble gravid, ganske enkelt fordi det nå er et arr der etter to keisersnitt – som ikke var der før jeg ble gravid. Arret kan for all del blekne, men jeg vet jo at det ikke vil forsvinne uansett hva jeg gjør. Jeg personlig synes det var veldig rart å se arret mitt i starten, og tenke tanken på at det skal være der hele livet mitt. At det aldri blir borte. Jeg kan gjerne innrømme at jeg ikke alltid har sett like lyst på det, men jeg har klart å innfinne meg med det.
Du skriver at du opplever at noen er dømmende mot deg på grunn av arret. At andre kan komme med kommentarer til deg som går på at de mener du ikke har født ordentlig. Dette har jeg selv opplevd og jeg vet hvor sårt det er. Hvorfor skal vi på død og liv dømme hverandre etter hvordan vi ble foreldre? Måtte det være via adopsjon, surrogati, gjennom vaginal fødsel eller keisersnitt. Teller det ene mindre enn det andre? Nei, selvsagt ikke. Man er blitt forelder, og jeg kan love dere at det er en stor begivenhet uansett hvordan det skjer.
Når du selv som får disse kommentarene har vært gjennom et såkalt katastrofe-snitt i all hast for å få jenta di ut så fort som mulig for at ting ikke skulle gå galt, gjør det at disse kommentarene bare blir enda mer usmakelige. At du ikke har lyst til å snakke om den traumatiske fødselen til Gud og hver mann for å forklare hvorfor du tok keisersnitt er fullt forståelig, og historien din er i så måte et prakteksempel på hvorfor man ikke skal dømme andre på den måten. Man vet aldri grunnen, i ditt tilfelle var det trolig ekstremt viktig at det ble keisersnitt. Jeg håper du etter hvert klarer å se forbi kommentarene, og heller prøve å se at legene på sykehuset ditt tok en avgjørelse for å gjøre det beste for deg og datteren din. Og hun ble så absolutt født på ordentlig!
Videre skriver du at dine nærmeste mener at kompleksene dine og kommentarene du får er en bagatell. Det er jo alltid enkelt å ha en mening om noe man ikke opplever selv. Uansett om det for andre virker som om «bare en bagatell», så er det jo uansett et problem som er høyst reellt for deg, og da skal man respektere det.
Det er så lett for meg som ikke sitter i din kropp og kjenner på den følelsen av å ha slike komplekser for mitt arr, å si at “Det er bare å akseptere det”
Jeg kan ikke lyve på meg at jeg vet hvordan du har det, for jeg vet nok ikke. Men jeg kjenner godt til følelsen av å skamme seg over noe. Det er absolutt ingen god følelse. Derfor vil jeg råde deg til å snakke med noen om dette, slik at du kan få litt hjelp til å akseptere arret eller det som eventuelt ligger bak. Kanskje legen kan være et sted å starte?
Til slutt vil jeg bare si at da jeg har hatt stunder hvor jeg har syntes at det har vært litt kjipt å ha et synlig arr ved bikinilinjen på stranden – så vet jeg at det har hjulpet meg å tenke at arret faktisk er beviset på at jeg har båret frem guttene mine, og på at de har kommet til verden gjennom meg – og jeg vet at det ville jeg aldri vært foruten ♥
Verdens beste følelse at det er helg igjen, selv om det ikke føles som en fredag i det hele tatt. Det er noe som mangler! Jeg henter vanligvis Leo i barnehagen hver fredag, og det har jeg virkelig savnet i dag. Det, og det store smilet han har om munnen sin når jeg kommer inn dørene i barnehagen sammen med Noah for å hente ham. Jeg kjenner godt på savnet, både med Fredrik og Leo. Det at jeg kjenner på savnet etter Fredrik synes jeg er en veldig god ting, for det betyr jo at det definitivt er “noe” å gå videre med i forholdet vårt selv om ting ikke alltid er like lett. Det var jo ikke slik at jeg ikke trodde jeg skulle savne han altså, men jeg savner han på en annen måte enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Jeg kjenner at det oppriktig skal bli godt å komme hjem igjen, selv etter bare noen dager fra hverandre. Savn trenger jo ikke nødvendigvis å være at det må ha vært lenge siden du har sett personen, det er jo nok at du bare finner deg i en situasjon hvor du tenker at du skulle ønske at personen var med deg. Slik kjenner jeg det nå.
Men det er jo ikke akkurat lenge igjen – allerede i morgen drar Noah og jeg hjemover. Men først står en herlig fredagskveld for tur som skal tilbringes her i Gjøvik! Noah er ikke helt i form og jeg er ganske sliten etter uken, ellers skulle jeg gjerne tatt med meg gutten min ut en tur, det har nemlig vært helt fantastisk fint vært i hele dag. Vi får nøye oss med en liten date night hjemme istedenfor med kvalitetstid, og med det ønsker jeg dere alle sammen en riktig god helg ♥
Jeg føler at de to siste årene i livet mitt har gått så fort, og alt har skjedd så fort. Samtidig føles det ut som at livet mitt alltid har vært slik det er nå, men det er jo ikke mer enn to år siden jeg fortsatt bodde alene med Fredrik. Til tross for at jeg hadde en stor gravidmage, så var det jo bare oss to da. Stille i leiligheten vi bodde i, og ingen av babyklærne hadde vært i bruk enda. Bare siden graviditeten med Leo har jeg forandret meg mye, og det er rart å se tilbake. Å tenke tilbake på hvordan jeg tenkte, hvordan jeg reflekterte, og hvordan jeg taklet det som møtte meg.
Når jeg tenker tilbake kan jeg kjenne meg flau, glad, trist, sint og lei. Noen ganger alt sammen samtidig også. Men jeg er likevel stolt. Over hvordan jeg taklet det å bli mamma, og hvordan jeg har håndtert en situasjon jeg aldri i verden trodde jeg skulle befinne meg i.
Hvordan jeg har taklet å bli undervurdert. Hvordan jeg har taklet folks mange meninger. Hvordan jeg har taklet å få livet snudd på hodet, og hvordan jeg motbeviste alle de som mente at jeg aldri i verden kom til å klare å ta vare på et barn. For jeg vet at mange trodde det slik jeg var før jeg fikk barn.
Aldri har jeg tenkt at jeg ikke kom til å klare det, men det vet jeg at mange andre har tenkt.
Å være mamma, uansett alder, er ingen enkel oppgave og det har vært tøft underveis. Det skal jeg aldri legge skjul på. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne spole tiden tilbake bare for å fortelle den jenta som var 16 år og uviten om alt som ventet og i fullstendig sjokk – at alt kom til å gå bra.
For verden raste aldri sammen, selv om det kanskje føltes litt sånn ut akkurat da. Og jeg ødela aldri fremtiden min. Men jeg fikk en ny fremtid, og jeg gleder meg til å oppleve den.
Etter gårsdagens blogginnlegg hvor jeg fortalte at Leo ble igjen i Larvik med pappaen sin mens lillebror og jeg dro på et lite besøk hos familien min noen timer unna, føler jeg for å skrive noe mer om dette. Da spesielt fordi noen reagerte på at jeg ikke ville ta Leo ut fra barnehagen for noen dager nå.
Leo startet i barnehagen da han var 16 måneder gammel, men hadde ikke ordentlig fulle dager før han var nærmere ett og et halvt år gammel. Det var et bevisst valg fra vår side at han ikke skulle starte før det, og han fikk en tilvenning til barnehagen tilpasset han og hans behov.
Jeg merket det nok ikke med en gang, men etter hvert merket jeg det sakte men sikkert: Det var som et slags press om å hente tidlig i barnehagen – og at det nesten er status å hente tidlig. Og jeg mener ikke at det er noe galt med at noen velger å ofte eller alltid hente tidlig i barnehagen, jeg mener bare at det er noe galt når det «forventes» at alle gjør det fordi det menes at det er mest riktig for alle barn. Sånn er det nemlig ikke.
Jeg har gått flere runder med meg selv om jeg skal skrive om dette her inne, men velger å si noe om dette da jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har lagt merke til det.
Joda, mange barn har nok godt av fri fra barnehagen en og annen gang. Og Leo har ferie fra barnehagen i hele påsken, julen og andre høytider og ferier. Ikke fordi vi ikke kunne ha hatt han i barnehagen av og til i feriene også, men fordi vi ønsker at han skal skille mellom hverdager og ferie. Og ferie skal bety ferie for han også, synes vi – fordi vi gjerne har masse planer som en familie.
Leo er en svært aktiv liten gutt. Han elsker det sosiale i barnehagen – det å leke med vennene sine. Det å leke ute i snøen, gå på turer og å lære med og fra andre barn. Leo er vanligvis i barnehagen fra 08:30 til ca 15:00 hver dag, og noen ganger opplever jeg at han ikke vil bli med hjem igjen når jeg henter han. Jeg henter han gjerne tidligere en og annen gang om jeg har lagt noen planer for oss, om vi skal noe spesielt, om jeg vil ta med ham ut i parken sammen med Noah, eller om jeg vil ta med ham ut på tur.
Men jeg henter ikke Leo klokken 11 i barnehagen mange dager i uken fordi andre ukjente mener at mitt barn burde ha mer fri fra barnehagen. Om jeg gjør det hadde det jo bare endt med at jeg hadde hatt han hjemme for å lette min egen samvittighet fordi jeg i en travel hverdag tenker at jeg skulle tilbrakt enda mer tid med ham enn hva jeg allerede gjør. Og det skal ikke handle om meg, det skal handle om Leo og hans beste, det han vil ha mest utbytte av. Å se hans behov for å leke, utfolde seg, lære, og utvikle seg sosialt og på andre måter i barnehagen. På måter det blir vanskelig for meg å etterfølge når jeg i tillegg har en baby hjemme på 4 måneder som stort sett ikke vil ligge alene et eneste sekund.
Og alle barn er ikke som Leo, og det er helt greit. Barn har ulike behov. Det er derfor vi som kjenner barna våre best skal ta avgjørelser som er til det beste for dem. Måtte det være å hente tidlig, å hente sent, eller å ha et par fridager i løpet av uken. Hvorfor tenker mange automatisk at å være mindre i barnehagen/ha mer fri fra barnehagen er til det beste for alle barn?
Som sagt så henter jeg han gjerne tidligere i ny og ne, og jeg holder han hjemme en og annen dag også, når vi har lagt planer for dagen eller om han er litt sliten en dag. Men jeg kommer ikke til å hente han bare et par timer etter at Fredrik har levert ham fordi andre mener at det er mest riktig og fordi det er mest akseptert, når han ikke en gang har lyst til å bli med meg hjem når jeg kommer for å hente. Det blir jo bare helt tullete!
Oppe i dette tenker jeg på foreldrene som starter på jobb tidlig på morgenen og som nesten jobber til barnehagen stenger, og som derfor rett og slett ikke har mulighet til å hente tidligere. Jeg håper ikke dere kjenner på dette presset, og om dere gjør det så har dere sikkert dårlig samvittighet. Ikke ha det. Selvfølgelig – om man har mulighet og tid og vet at barnet er sliten, så er det jo bare tipp topp om man kan hente tidligere. Men har du ikke mulighet, så går det nok fint det også, og jeg tror virkelig ikke at det vil skade barnet ditt å være i barnehagen til stengetid.
Jeg vil bare ha det sagt: Jeg er ingen ekspert, men jeg har lyst til å si noe om dette likevel. Jeg husker tilbake til da jeg var liten og ble hentet etter stengetid på SFO stadig vekk – til og med såpass sent at jeg ble med på å låse SFO og sto utenfor med en av de ansatte til jeg ble hentet. Det gikk så fint så, og jeg tenkte aldri over at det var problematisk. Jeg ble bare ekstra glad for å se mamma og pappa igjen, og det var litt ekstra godt å komme hjem igjen, enn om jeg ble hentet tidligere!
Så gøy det er med så mange nye lesere! Siden det fortsatt blir etterspurt med blogginnlegg om familiens reaksjoner på graviditetene mine, tenkte jeg at jeg kunne lage et eget blogginnlegg om det nå i kveld.
Mammas reaksjon på graviditeten med Leo nevnes i DETTE blogginnlegget.
Pappa sin reaksjon på graviditeten med Leo kan dere lese HER.
Fredriks, Mamma og pappa sin reaksjon på at jeg var gravid med nummer to kan dere lese mer om i DETTE blogginnlegget.
“Pappa ble ganske stille, og så sa han at dette måtte jeg finne ut av selv. Og det hadde han vel egentlig helt rett i, sånn jeg ser det nå. Pappa tok det jo ikke så veldig bra sist, (Forståelig nok, hvilken pappa hopper i taket når han finner ut at datteren hans på 16 er gravid) men jeg tror han har sett nå at jeg klarer det og at jeg er den beste mammaen barnet mitt kunne fått, så han er nok ikke bekymret.”
Jeg kan også legge til at jeg følte at mamma ble skuffet over meg når jeg fortalte det. Siden jeg hadde gått mange uker uten å vite at jeg var gravid når jeg fant det ut, ville jeg fortelle det til mamma nesten med en gang. Men jeg avventet for å se om det dukket opp noen mulighet for at jeg kunne dra til Gjøvik for å fortelle det, eller om hun kunne komme hit. Det gikk ikke. Hun var på vei hjem fra Senja når jeg ringte henne og måtte fortelle det, det jeg ikke visste var at hun knapt hadde sovet og at hun var veldig sliten. Jeg misforsto derfor, og ble enda mer nedfor når jeg trodde hun ble skuffet. Hun kom til meg i ettertid og sa at hun selvfølgelig var der, og at hvis det føltes riktig ut for meg å beholde så var nok det riktig.
Hun har sagt følgende i ettertid “Sjokket var mindre når vi fikk vite om at hun ventet nummer to. Ut i fra hva vi har sett og opplevd siden Leo ble født, så er vi ikke bekymret for at hun nå skulle ha sitt andre barn”
Fredrik sa også noe mer om det i DETTE blogginnlegget. Og sa senere i et annet blogginnlegg at “Det at Jessica ble gravid var ingen ønskesituasjon for oss nå ass. Igjen så beskyttet vi oss og vi, eller jeg hvert fall hadde begynt å tenke fremover. Men ting går ikke akkurat alltid som man håper, og livet har en tendens til å ta en annen vending enn det man ser for seg.”
Håper dere alle sammen har en kjempe fin kveld videre ♥
Kjærlighet ved første blikk. Jeg som var helt sikker på at det ikke eksisterte.
Men så møtte jeg dere to. Og da innså jeg raskt hvor feil jeg hadde tatt!
Spre glede og kjærlighet i dag, det er det viktigste vi har. Jeg håper du får en nydelig kveld med hvem enn du skulle tilbringe den med, måtte det være med din sønn, din datter, jentekjæreste, guttekjæreste, mann eller kone. Man trenger jo i grunn ingenting for å feire noe i kveld – det som betyr noe er jo bare at man er sammen!
Tenk i dag er det din andre morsdagsfeiering, og du har vært en mor i snart to år. Tenk at den lille, vevre jenta mi er en mamma til to fantastisk flotte gutter. Siden vi snakkes daglig, både en og ti ganger, har jeg rimelig grei oversikt over hva du gjør, og hvordan du gjør det. De sunne holdningene dine, moralen din, verdiene dine, fornuften din, og den enorme kjærligheten du har til guttene dine. Aldri tvilte jeg på evnene dine, for det hadde jeg aldri noen grunn til.
Selv når jeg tenker tilbake på den veldig spesielle dagen i juli 2014, på legekontoret, hvor du fikk beskjed om at du var gravid, ble jeg ikke bekymret. Overrasket og sjokkert? Å, ja! Bekymret? Nei, ikke for annet enn at det for deg ville bli tøft å måtte stå i. Men aldri for at du ikke skulle klare det. Aldri. Du har måtte tatt vanskelige valg, og være en voksen i en alder av 16 år. For det er ikke for puslinger og barn å klare å ta valg som preger resten av ens liv, og samtidig være bevisst konsekvensene av valgene man tar.
En mor har alltid bekymringer, noe ens egne barn sjelden forstår før de er en mor selv. Jeg vet ikke om det finnes en bekymring jeg IKKE har hatt etter du og søstrene dine kom til verden. Er dere mette? Er dere varme og trygge? Får dere nok søvn? Leser jeg nok bøker for dere? Har jeg lært dere nok om alt dere trenger å vite og kunne? Forteller jeg dere hvor nok hvor mye dere betyr for meg, og hvor glad jeg er i dere? Er dere trygge nok i dere selv, og klare nok for et selvstendig liv? Er dere klare for alt verden byr på av utfordringer? Og kanskje det viktigste av alt, har dere hatt en god barndom? Hvordan kan jeg beskytte dere for alt? Og det kan man jo ikke. Verken mot det uforutsette, kjærlighetssorger, mobbing, eller urettferdighet.
Det gjør ingenting at du er totalt avslappet når ting flyter rundt deg og rotet av og til kan nå nye høyder – bokstavelig talt, for det skal Gudene vite at du er. For de viktigste egenskapene ligger ikke i det, de ligger i deg, den personen du velger å være, og alle valgene du tar for deg. Og det gjør du så fantastisk bra.
Hver eneste gang du tar et valg, hver eneste dag jeg snakker med deg bekrefter du gang på gang at det ikke er den minste grunn til bekymring. Du klarer, gyver på, og har en ståpåvilje av det helt sjeldne slaget.
Det er fortsatt rart å tenke på at jeg er en mor til en mor, fortsatt rart å ringe deg og gratulerer deg med morsdagen. At dette skjedde nettopp deg, er faktisk det beste som kunne skje- for ingen jeg vet hadde klart det bedre. Jeg er uendelig glad i deg, og så stolt av deg at det nesten gjør litt vondt.
Gratulerer med morsdagen, min kjæreste lille, store Jessica!
I dag ble jeg vekket rundt klokken halv elleve av verdens fineste to gutter, mens den tredje lille fortsatt sov tett inntil meg. Leo kom gående inn med et nydelig morsdagskort i hendene sine, og like etter kom Fredrik! De hadde med seg en pakke sjokoladehjerter, en deilig kopp med te, røde roser og en gave som inneholdt et nydelig bilde som Leo hadde plukket ut til meg. Jeg kjenner at jeg blir rørt til og med bare når jeg ser på bildene Fredrik tok av oss rett etterpå. Gjett om jeg ble glad!!
Dette er jo min andre morsdag noen sinne, men likevel sitter jeg her med to barn! Jeg føler meg velsignet. I dag har jeg tenkt litt ekstra over at jeg er så utrolig heldig som har tre fantastiske gutter i livet mitt, og jeg hadde virkelig ikke forventet noe i dag – ei heller hadde jeg trengt noen gave! Jeg har jo allerede fått verdens beste gave av dem, nemlig det å få være mammaen deres!
