Det har vært en del snakk om frivillig barnløshet, det å ikke ønske seg eller skaffe seg barn i det siste – jeg har lest flere artikler og interjvu med blant annet blogger Kristin Gjelsvik, og jeg leste også et blogginnlegg hos Andrea Sveinsdottir i dag om temaet.

Det kommer kanskje overraskende at jeg som mammablogger og typisk mamma som elsker å tilbringe hver eneste våkne time med barna sine sier det jeg skal si nå: Men det at noen velger å ikke få barn, er da selvfølgelig helt greit! Uansett hvor fantastisk jeg personlig synes det er. Jeg er kanskje lik mange i denne verdenen med tanke på akkurat hvor glad jeg er i være mamma og det å ha barn, men jeg er langt i fra som alle. For meg bunner dette med å klare å akseptere frivillig barnløshet, at noen simpelthen ikke ønsker seg barn – som en del av det å akseptere at alle ikke er som deg. At vi er og ønsker oss forskjellige ting i løpet av livene våre.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Hvorfor, hvordan, og hva som ligger til grunn. Hva betyr vel egentlig det? Hvis noen ikke vil ha barn, så er det vel heller ingen som ønsker å påtvinge noen det ansvaret et barn er?

Det er veldig mange i samfunnet vårt som finner den gleden og det de mener er meningen med livet i mye annet enn barn. Det kan være alt fra livsstiler til hobbyer. Men jeg vil helst ha meg frabedt å bli påvtunget det disse menneskene mener er meningen med livet, for det er slett ikke sikkert jeg vil føle at akkurat det er meningen med livet selv om de gjør det. Akkurat slik er det med frivillig barnløshet også.

Å få barn er kanskje en av de største forventningene som samfunnet har til oss. Vi skal gjøre ferdig utdanning, gjerne ha hatt noen år ute i arbeidslivet, for å så få barn. Når noen velger å ikke følge denne A4-malen på den ene eller den andre måten, så skaper det reaksjoner. Men nå er det vel strengt tatt på tide at vi forstår at vi ikke må leve det eksakt samme livet alle sammen for å kunne leve et godt et.

På den andre siden så kan jeg forstå hvorfor noen blir litt kritiske til skråsikre 24-åringer som står frem i media med at de skal sterilisere​ seg så fort de bare kan. Jeg tror ikke at alle som er kritiske mener å være slemme og ikke vise respekt for valget til 24-åringene og andre frivillige barnløse som velger å gjennomføre et slikt inngrep. Jeg tror det handler om at kritikere er redde for at disse skråsikre 24-åringene kan komme til å angre seg senere i livet, og at det da ikke vil være noen vei tilbake.

Det vil alltid være slik at de som er eldre vil ha mer livserfaring. Det kommer vi ikke unna. Jeg er ung, og jeg har skjønt hvor mye jeg har vokst de seneste årene. Gudene vet hvor mye jeg kommer til å vokse de neste årene også, og mest sannsynlig kommer jeg til å se tilbake på valg jeg har tatt og ikke fatte hva jeg tenkte når jeg tok valgene. For det vet jeg at jeg allerede har gjort hittil, og at sannsynligheten for at jeg kommer til å gjøre det i fremtiden mest sannsynlig er ganske stor. Jeg tror at mange av de som er kritiske til frivillig barnløse – kanskje egentlig bare er redd for at de skal ta et valg som de kan komme til å angre på i ettertid. Og da er det faktisk for sent – Ikke fordi du bare har tatt valget om å være frivillig barnløs, men fordi du også har gjort noe fysisk ut av valget ditt som i utgangspunktet ikke kan reverseres. 

Jeg tror at fra man er i 20-årene til man kommer i slutten av tredveårene forandre seg ganske mye. Tanker kan endre seg. Oppfattelser kan endre seg. Ting kan endre seg. Slik som med absolutt alt annet i livet. 

Å være mamma er det aller beste jeg vet. Det gir meg så mye at jeg får vondt av tanken på å skulle leve uten det. 

Men et godt liv handler ikke om å gjøre det alle andre gjør eller mener du burde gjøre. Jeg, for eksempel, ble ikke mamma fordi andre mødre elsker mammarollen. Jeg ble mamma fordi det føltes mest riktig for meg. Jeg synes kanskje det blir en smule urimelig å forvente at spørsmålet om barn skal likestilles med spørsmålet om å ikke få det, altså at det skal være like vanlig å ha bestemt seg for å ikke få barn, som å ha bestemt seg for å få barn. Men det handler jo mest om at det alltid har vært og nok alltid kommer til å være mest vanlig å få barn. For å si det sånn så er jeg jo utvilsomt glad for at mine forfedre valgte å få barn, ellers hadde jeg neppe vært her i dag.

Vi lever i en verden hvor vi ikke akkurat er totalt avhengig av å skulle føre menneskeheten videre lenger. Vi lever ikke i steinalderen eller under svartedauden. Vi er over 7 milliarder mennesker på jorden – og det siste vi trenger er at mennesker som absolutt ikke ønsker barn skal tvinges til å måtte skaffe seg barn. Vi trenger at de menneskene som bor her faktisk lever et godt liv – uansett hvordan de velger å gjøre det ❤️