Tidligere i sommer var jeg på ferie med mine to små barn på et særs barne- og familievennlig hotell i Spania – hvor jeg opplevde å møte på en overstadig beruset mamma da jeg var på lekeplassen med sønnen min. Dette skrev jeg om på bloggen. Det var også vanskelig å ikke legge merke til hvor mange foreldre som satt ute på hotellet på kveldene på ulike restauranter, og drakk alkohol med både egne og andres barn som tilskuere.

Nå nærmer vi oss jul. Vi nærmer oss kosen, vi nærmer oss julegavene, vi nærmer oss julematen, og vi nærmer oss høytiden hvor så mye som 150.000 tusen barn gruer seg til, fordi de opplever at foreldrene deres drikker for mye. Mørketallene har jeg ikke en gang lyst til å tenke på.

Jeg er ingen moralens vokter eller motstander av alkohol, men denne hendelsen preger meg fortsatt. I mine øyne er dette fullstendig galt! Etter at jeg skrev om hendelsen på bloggen, merket jeg allerede at folk blir rimelig sinte om du prøver å ta fra dem kosen deres i form av alkohol. Måtte det være på sydenferie med barna, på helgetur med barna, eller i julehøytiden med familien. Men jeg er ingen motstander av at du skal få kose deg, jeg er en motstander av at kosen din skal gå utover barna. For ingen barn skal måtte sitte og grue seg til jul fordi man ikke klarer å begrense alkoholinntaket sitt som voksen!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Til jul kommer jeg ikke til å røre alkohol, og den avgjørelsen har jeg ikke tatt fordi jeg blir full av ett glass vin. Det handler om prinsippet, hvorfor må man på død og liv drikke for å kose seg i julehøytiden? På ferie? På helgetur med barna? Det virker som at det er mange der ute som ikke klarer å kose seg uten å drikke. Jeg tenker som så: Hvor mye koster det meg å droppe å drikke alkohol i julen? Ikke spesielt mye, gitt.

Jeg mener ikke at andre foreldre er dårlige foreldre om de tar seg et glass vin eller øl til maten. For jeg forstår at man kan synes at det hører til for kosens skyld – og at det kan være viktigere for andre enn det er for meg. Det skal være lov og kose seg, og du skal selvfølgelig få ta egne valg når det kommer til hvor mye alkohol du skal drikke. Men drikker vi med barn i nærheten, så er vi nødt til å tenke over hvor mange glass vi tar.

Da jeg tidligere i sommer skrev om at jeg ikke drakk alkohol på feire med barna mine, stilte flere spørsmål omkring hvordan jeg skal klare å lære barna mine til å ha et sunt forhold til alkohol om jeg ikke viser at jeg drikker rundt dem og at det gjøres med omhu. Det spørsmålet får jeg sikkert nå også.

Jeg sitter kun og lurer på hvorfor jeg absolutt må introdusere barna mine for alkohol når de er 2,5 år og 1 år gamle? Og MÅ det skje pronto? Kan det ikke vente til de er eldre, til jeg kan forklare og til det kan gjøres utenom høytider, når de likevel enda er så små? 

Du merker kanskje ikke så mye forskjell på 2 og 4 glass vin til julematen, du tåler kanskje en del alkohol før du blir synlig påvirket, tenker du selv. Da blir mitt spørsmål: Hvordan vet du hvor mye barnet ditt tåler?

/ Del gjerne.

God fredag! Nå føler jeg overskriften ble veldig gravalvorlig, men sannheten er at dette egentlig skal være et litt morsommere blogginnlegg. Jeg har sett flere andre bloggere svare på ulike dilemmaer i det siste, og tenkte at jeg kunne prøve det jeg også for å se om det var noe dere kanskje synes var morsomt å lese om. Jeg vet i hvert fall at jeg synes det, Fredrik og jeg har stadig vekk slike runder med hverandre når vi kommer på sånne rare dillemmaer.. Det er jo så vanskelig og morsomt! Ender ofte med at vi sitter igjen og ler oss skakke 🙂 Jeg fikk faktisk også med meg at de hadde noe lignende på tv-programmet Farmen her om dagen, og da lo jeg godt altså!

Hvis jeg måtte velge…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

♥ Gå på do ute i naturen hver gang du må på do resten av livet, eller bade/dusje ute i naturen hver gang du må det? – Dusje ute i naturen resten av livet. Gå på do ute klarer jeg simpelthen ikke, kall meg gjerne fin på det men da får jeg heller isbade altså.

♥ Sove uten dyne eller uten pute resten av livet? – Uten pute, tror jeg! Elsker dyner. Så da får jeg heller ende opp med kroniske nakkeproblemer, noe jeg føler jeg får dagen etter hver gang Leo har rappet fra meg puten min en gang i løpet av natten som var.

♥ Være døv resten av livet, eller være blind? – Jeg takler faktisk ikke tanken på å ikke se noe, så det er jeg villig til å gå ganske langt for å unngå. Men fy søren så trist det hadde vært å aldri kunne høre stemmen til de jeg er glad i igjen, samt musikk og lyder generelt. Det må uansett bli døv!

♥ Ingen som møter opp i bryllupet ditt, eller ingen som møter opp i begravelsen din? – Auch. Helst ingen som møter opp i bryllupet! Jeg føler at ingen som møter opp i begravelsen er noe av det verste som kan skje. Så trist!

♥ Møte opp på alle fremtidige taler holdt av Donald Trump og juble som en gal, eller tattovere navnet hans i pannen din? – Tatoveringer i ansiktet er ikke på tale, så jeg går for førstnevnte selv om det er sosialt selvmord de luxe. Haha.

♥ Kle deg naken hver gang noen sier hei i nærheten av deg, eller aldri kunne snakke igjen? – Kle meg naken og håpe på at folk ikke sier hei til meg.

♥ Gifte deg med eksen eller 1 år i fengsel? – Gifte meg med eksen og få tak i skilsmissepapirer fort som bare rakkern. Min største frykt er å havne i fengsel!

♥ Være laktose, gluten og melke-intolerant, eller hyperallergisk mot alkohol, røyk og snus? – Hyperallergisk it is! Å kunne spise all slags mat er viktigere enn alkohol og tobakk.

♥ Gå grunnskolen om igjen, eller sitte i fengsel i 6 måneder? – Gå grunnskolen om igjen. Med tungt hjerte.

♥ Lage middag i 50årslaget til Gordon Ramsey eller underholde i 50årslaget til Simon Cowell? – Altså… Ikke lage mat til Gordon hvert fall!

♥ Spise julemat hver dag resten av livet eller aldri kunne feire jul igjen? – Spise julemat hver dag. Jepp, så glad er jeg faktisk i jul. Haha!

Jeg ønsker dere en riktig god helg!

I dag har Leo, Noah og jeg ordnet i stand til å feire farsdagen for Fredrik! Barna våknet klokken 04:30 i dag, så da heiv jeg meg opp og det gikk naturligvis noen timer før vi vekket Fredrik. Han fikk frokost på sengen bestående av stekte egg, bacon og tomatbønner – sammen med kaffe og en brownieskake jeg klarte å brenne litt. Haha! Selvfølgelig servert sammen med gaver og verdens kuleste farsdagskort! Fredrik ble kjempeglad og var veldig takknemlig, han mente jeg ikke ikke skulle ha stresset så med dette, men både dette og denne dagen i seg selv fortjener han så hinsides mye, i likhet med så mange andre pappaer der ute!

Å være pappa betyr ikke nødvendigvis å være biologisk pappa.  En «hvilken som helst» mann kan gjøre en kvinne gravid, men det er såvisst ikke alle som kan kalle seg pappa av den grunn spør du meg. Stiller du ikke opp for barna dine er du ingen pappa i mine øyne, sånn er det med den saken.

Du har vært der for barna våre siden dag 1, Fredrik! Du trøster, bysser, koser, ler, klemmer, og setter grenser når det trengs. Du blåser på når de har slått seg, synger nattasanger, og du lar barna prøve og feile mens du står på sidelinjen og heier dem frem. Du står på hver dag og du gjør meg så forbanna stolt av å ha deg som far til mine barn. 

Gratulerer med farsdagen til alle flotte fedre!

Jeg går en liten tur med babyen min i vognen som er på nippet til å sove, når jeg like ved sentrum må stoppe opp for å rette på noe på vognen min. Rett ved siden av står ei jente og det som ser ut som mammaen hennes. Mammaen til jenta og jenta står og snakker sammen, og man kan se at hun er på nippet til å gråte.

“Mamma, hvorfor kom det ingen i bursdagen min?”

Hjertet mitt synker. Bare så det er sagt: Jeg har ikke for vane å overhøre andres samtaler, men siden hun sto så nærme var det vanskelig å la være å høre hva hun sa. Mammaen til jenta setter seg ned på huk og forteller henne optimistisk at de heller kan ordne et nytt bursdagsselskap til helgen igjen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Da sier jenta “Men tenk om det ikke kommer noen da heller” gråtkvalt.

Jeg er egentlig på vei til å gå for å fortsette turen min når jeg innser at jeg bare ikke klarer å gå fra denne situasjonen. Jeg stopper opp, snur og setter meg på huk foran den gråtende jenta.

“Hei du! Vet du hva? Jeg har kjempelyst til å komme i bursdagen din” Det bare glipper ut av meg. Glemmer litt at det kanskje er sprøtt av meg å si til en fremmed jente, men pokker heller. Vær et medmenneske.

Jenta ble så glad. Jeg hilser på mammaen hennes, spør jenta hvor gammel hun blir, og om hun hadde gledet seg lenge til bursdagen sin. Vi sto en stund og snakket. Hun fikk se litt på babyen min som sov i vognen sin, og ble veldig glad for å høre at jeg hadde lyst til å komme i bursdagen hennes når ingen av vennene hennes dukket opp.

Denne jenta fyller 8 år denne uken, og ingen kom i bursdagen hennes i går.

Bildet hentet: https://unsplash.com/search/photos/

Unnskyld meg, men hva i helvete? Jeg sitter og gråter når jeg skriver dette blogginnlegget fordi jeg er så rasende!

Jeg har de siste årene fått med meg sakene i media om barn som skal feire bursdag og at ingen dukker opp, men jeg trodde helt ærlig at det hørte sjeldenhetene til. Det har jeg fått oppleve i dag at dessverre ikke er tilfellet. 15 stykker ble invitert, og ingen dukket opp. En liten jente som hadde gledet seg til bursdagen sin og pyntet til selskap måtte sitte alene i bursdagsselskapet sitt på Halloween. Dette kan ikke vi som foreldre akseptere!

Det er kanskje ikke ditt barn det gjelder. Eller ditt barnebarn, eller din nevø. Men det er noens barn. Det er noens barnebarn, og det er noens nevø. Vi kan ikke tenke at dette ikke angår oss bare fordi det ikke skjer alle av oss.

Jeg kjenner til tidsklemma. Jeg har to små barn og lever i tidsklemma sjæl. Jeg skjønner at det er lett for foreldre med en hektisk hverdag å tenke at “vi har ikke tid til dette”, men barnebursdager er noe alle bør velge å prioritere! Man skal virkelig ikke kimse av hvor viktig et slikt selskap er for et spent lite bursdagsbarn.

Og om barnet ditt mot all formodning ikke kan komme i Hanne, Lucas eller Henrik sitt bursdagsselskap, så gir man for pokker beskjed så fort man finner ut av det. Et bursdagsselskap er med stor sannsynlighet organisert på forhånd med bursdagsinvitasjoner og det hele, så her finnes det ikke unnskyldninger.

Da jeg var liten var det stor stas å bli bedt i bursdag, og jeg gledet meg fra det jeg fikk invitasjonen og helt til dagen var kommet. De andre barna jeg kjente gjorde det samme. Hva har skjedd? Er det foreldre som tenker at selv om de ikke sender barna sine avgårde til Hanne, Lucas eller Henrik sitt bursdagsselskap – så er det sikkert noen som gjør det? For om alle tenker sånn er det hvert fall ikke rart at ingen dukker opp!

Ingen barn skal måtte feire bursdagsselskapet sitt alene!

Jeg har gjort gjort en stor feil i det siste, egentlig også de siste månedene. Jeg har blitt helt opphengt i eget utseende og det er faktisk litt skummelt å innse hvor ille jeg har vært. I syden for eksempel, visste dere at jeg hadde på meg løsvipper og lipliner hver eneste dag? Jeg klarte ikke å gå ut dørene helt ut av sminke selv i et land hvor jeg ikke kjenner noen, flere timer med fly hjemmefra. De fleste kan kanskje ta seg en tur på butikken med joggebukse og uten sminke, for meg føles det helt umulig.

Noen av dagene i syden endte jeg faktisk med å gå opp på hotellrommet rundt lunsjtider for å ta på meg hudsminke også, fordi jeg rett og slett ikke taklet å gå uten lenger. Jeg følte meg så uvel og fæl. Jeg klarte ikke å la være å tenke på hvordan jeg så ut, og hadde konstant indre uro. Det høres sikkert helt latterlig ut, men det var helt grusomt. Dessuten følte jeg meg også som en dårlig mamma som tenkte på hvordan jeg så ut for andre hele tiden, det lå på en måte alltid i bakhodet. Og det burde det ikke gjøre når man er på ferie med barna sine.

På andre måter har jeg lagt merke til at det også har gjenspeilet seg litt på bloggen også, veldig ofte lar jeg være å legge ut bilder av meg selv fordi jeg ikke synes de er bra nok. Jeg legger sjeldent ut bilder av meg selv i joggebukse, når jeg slapper av med familien eller med mindre sminke lenger – slik jeg gjorde før. Jeg føler ikke jeg ser bra nok ut når jeg gjør det, og det er litt flaut å innrømme.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Så derfor bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg drite i det. Hvilket forbilde er jeg for barna om jeg fortsetter slik? Det er ikke realistisk heller. Det verste man kan si til noen burde ikke være “stygg”, og det fineste man kan si til noen burde heller ikke være at man er pen. Jeg sitter også i sofaen i joggeklær og med gårsdagens sminke på søndagene. Jeg er også sliten og får poser under øynene. Noen morgener rekker jeg ikke dusje og må bruke tørrsjampo i stedet, og jeg har ikke perfekt sminke hver eneste dag. Jeg er menneskelig, og det er jeg nødt til å tillate meg selv å være òg.

Så i stad da Fredrik skulle ta noen bilder av meg med barna, så ville jeg ikke skifte til finere klær, ta på meg løsvipper og bruke både mer sminke og mer tid på at det skulle se så bra ut som hodet mitt har fortalt meg at det burde gjøre. Jeg ville bare at han skulle ta bilder av oss sammen, på en fin og avslappende søndag. Så da gjorde vi det. Jeg er så lei av å ha det slik jeg har hatt det i alt for lang tid nå, så selv om dette er vanskelig og sårt så jeg setter en stopper for det. Jeg synes faktisk det var veldig vanskelig bare å åpne meg om dette, men jeg orker det rett og slett ikke lenger – og da tror jeg ting blir veldig mye bedre fremover nå som jeg forandrer det. Ønsker alle sammen en kjempefin søndagskveld!

Hei dere! Måtte bare skrive en liten oppdatering til dere nå, det føles alt for uvant og rart å ikke skulle blogge på en hel dag. Barna har dratt til besteforeldrene sine, de dro allerede i ettermiddag – for i kveld har Fredrik og jeg barnefri. Selv om jeg kommer til å savne barna noe voldsomt, så har jeg gledet meg litt til å bare være litt sammen med Fredrik, og bare være oss uten å være foreldre. Det er litt rart at den friheten jeg kan kjenne på nå, er noe de fleste av de på min alder kjenner på hver dag og hver helg. Det er uvant selvfølgelig, spesielt når begge er borte og ikke bare en av dem. Men jeg tror de kommer til å kose seg kjempemasse, og er ikke det minste bekymret!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Å være borte fra barna er alltid noe jeg gruer meg litt til i forkant, men jeg erfarer jo også at det går veldig fint. Og jeg vet at jeg trenger å være litt 19 år noen ganger også, og ikke bare fulltidsmamma. Jeg gleder meg til å oppdatere dere masse i morgen og håper dere storkoser dere i kveld, og har en flott lørdagskveld ♥

Det er vanskelig å glemme den gangen jeg var gravid og var på besøk hos foreldrene mine i Gjøvik. Jeg måtte på sjekk på sykehuset på grunn av akutte smerter. Siden mamma hadde tatt et glass vin, kokte det ned til at pappa måtte kjøre meg, og bli med meg på sjekken. Legen på sykehuset trodde min pappa var faren til barnet mitt og det hele endte i en skikkelig klein episode som jeg ler av enda om jeg tenker for mye på det. 

Historien gjentar seg til det kjedsommelige hver gang jeg er med pappa og barna mine ute i offentligheten. I fjor sommer var for eksempel pappa og mamma med meg og barna mine på BØ sommerland. 2-åringen skulle leke litt med bestemoren sin, så “plutselig” var det kun pappa, meg, og lille Noah som var 8 måneder gammel på denne tiden, og som satt rolig i vognen sin. Vi bestemte oss for å kjøpe litt is og kaffe for å sette oss litt ned i en kiosk utendørs, og endte opp med å stå i en halvtime i kø (uten å overdrive) og køen var rett ved alle bordene, som for øvrig var opptatte av mengder med folk. Ja, dere ser sikkert hvor dette går hen.

Jeg skjønner jo hvordan det kan ha sett ut. Meg selv, som ikke kan skryte på meg å se så innmari voksen ut selv om jeg var 19 år på dette tidspunktet. Med mine 160 centimeter, hvor jeg knapt hadde på meg sminke og dermed så enda yngre ut enn jeg er – sammen med at jeg er veldig liten av natur, og babyen i vognen som åpenbart også var min. Og pappa da. Snille pappa, som er i 50-årene, og han ser absolutt ikke gammel ut i den forstand, men man ser at han har levd et liv og sånn skal det jo være når man har levd i fem tiår.

Hvis blikk kunne drepe, så tror jeg pappa hadde blitt massemordet den sommerdagen. Jeg måtte faktisk ved flere anledninger holde meg for å ikke bryte ut i latter. Det er lett å tenke at “men du vet jo ikke med sikkerhet hva folk rundt deg tenkte” men tro meg… Hadde du vært der hadde du nok ikke vært i tvil du heller. Folk ristet på hodet, hvisket, og noen pekte for seg selv også. Jeg tror ikke pappa umiddelbart var den mest populære mannen innenfor rekkevidde. Jeg husker spesielt ei dame som satt ganske nærme som kikket på pappa fra vi stilte oss i køen, til vi gikk. Hun hadde et “Hva faen er det du holder på med?”-blikk siktende inn mot pappa og hun bommet definitivt ikke.

Greit, så har det ikke alltid vært like morsomt å bli stående i slike situasjoner. Men vet dere hva? Jeg liker faktisk det faktum at folk reagerte. For om jeg hadde hatt en tenåringsdatter, og hun hadde blitt sammen med en 50-åring – så tror jeg nok at jeg med stor sikkerhet hadde reagert.

Spørsmålet da blir hvorfor. Hvorfor hadde jeg reagert? Jeg tror jeg hadde vært redd for om hun som ung, sårbar og muligens usikker jente hadde blitt utnyttet. Jeg tror det for mange handler om frykt og redsel for de man er glad i. Men samtidig kunne jeg aldri visst om det virkelig hadde vært ekte, og om de to virkelig elsket hverandre og at de hadde giftet seg i fremtiden. Ei heller om hun like greit kunne blitt utnyttet av en mann på samme alder. Så er det riktig at man setter en stopper for et kjæresteforhold som for alt man vet kan være ekte, på grunn av egne fordommer?

Man kan jo ikke alltid velge hvem man forelsker seg i, og hvem man er handler om mer enn alderen som står på passet ditt.

Samtidig tror jeg også at noen av reaksjonene også kommer av frykt for pedofili. Hvis en mann forelsker seg i en 18 eller 19-åring, er han også da i stand til å forelske seg i litt yngre jenter? Som da per definisjon er å regne som barn.

Hva tenker dere? Hva er greit og hva er ikke greit? Hvor går grensa når det kommer til aldersforskjell i et forhold?

Da jeg nesten akkurat hadde startet bloggen hadde jeg også laget meg bruker på et mammaforum, for å prøve å forberede meg bedre til tiden som ventet med mitt aller første barn. Dette var selvsagt anonymt. Jeg skrev ingenting der inne som jeg kan huske, men jeg leste mye. Gode råd til den første tiden med baby, hva andre mødre hadde fått bruk for og ikke av babyutstyr, og mer til. En dag husker jeg at det plutselig var laget en tråd om meg der, og at jeg hadde skrevet et blogginnlegg om en ønskeliste med ting vi ønsket oss til Leo. Ingenting spesielt på den, typiske babyting og babygaver. Likevel var det ikke akkurat noe som ble godt tatt i mot, så jeg ble raskt et diskusjonstema, og det samme ble bloggen.

Jeg husker spesielt godt en kommentar som kom inn. Endelig en fornuftig voksen dame som ba folk ta seg sammen, og samtidig slang med at jeg kom til å bli hardhudet etter hvert. Skikkelig hardhudet.

Hun hadde rett! Kriser kommer sjeldent alene, og som at bildene som har lekket ikke var nok så står jeg jammen meg ovenfor en ny krise nå. Er det mulig? Vel, ja. Kommer jeg til å takle det? Absolutt!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg er ikke like skjør som jeg var tidligere, og jeg kommer ikke til å kaste bort livet mitt med å være bitter. Misforstå meg ikke, jeg gir meg lov til å være både sur, sinna og lei meg noen dager. Det er naturlig å kjenne på de følelsene på samme måte som glede og lykke, og man er ikke svak av den grunn. Men jeg burer meg ikke inne og dyrker de negative følelsene, selv om det også kan friste noen ganger. Jeg ser på det jeg har, og tenker på alt jeg har som andre mennesker i andre deler av verden bare får møte på samme måte i drømmene sine. Og selv om noen mener at det kanskje er jævlig politisk korrekt å si, så hjelper det faktisk.

Jeg lever et godt liv, jeg er sikker på meg selv, og jeg har to barn som jeg trenger meg mer enn jeg trenger meg selv. Så lenge jeg har dem, vil det alltid gå bra.

Jeg har smilt i dag, og det skal jeg gjøre i morgen også.

Håper dere gleder dere like mye til helg som jeg gjør! Stor klem

I dag har dagen blitt tilbrakt inne med regnet pøsende utenfor, sammen med begge guttene mine alene. Vi sitter i stuen alle tre og tven surrer litt på i bakgrunnen mens vi leker på gulvet. Leo får plutselig øyne på en gravid dame som dukker opp på skjermen.

“Oi!” utbryter han.

“Mamma! Se på den! Stoor mage!” fortsetter han.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

“Ja, vet du hva Leo? Hun har en baby i magen og det er derfor magen hennes er så stor.” svarer jeg mens jeg smiler til det mildt sagt overraskede ansiktet hans.

Nye bilder av den gravide damen ruller over skjermen, og nok en gang utbryter Leo med store øyne “Oi!” akkurat like overrasket som første gang.

“Mamma?” Leo kommer bort til meg mens jeg sitter med Noah lekende foran meg. Han står foran meg og klapper meg på magen mens han ser gravalvorlig på meg, før han sier:

“Baby?”

Takk skal du ha Leo 🙂

“Du mamma?”

Jeg sitter i bilen hjemme på gårdsplassen i Gjøvik med min mamma i oktober 2014.

“Jeg skal ikke bare lage meg blogg, da?” fortsetter jeg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Ja, hvorfor ikke?” svarer hun mens hun starter bilen.

Så da gjorde jeg det.

Mammaog16 kalte jeg bloggen, men jeg følte at det ikke passet helt, så jeg slettet den etter noen dager. Deretter startet jeg denne bloggen.

Etter utallige tullespørsmål om at jeg “må jo lage meg blogg nå som jeg er 16 og gravid!” sammen med refleksjoner og tanker jeg hadde gjort meg opp selv. Jeg ville skape noe eget, noe jeg savnet da jeg selv var gravid og trengte å føle at jeg ikke var alene om situasjonen. For det føltes utvilsomt slik ut, selv om statistikk viser at det er et tosifret tall 16-åringer som blir det hvert år. Ikke at det er så himla mye, og ikke at ønsket mitt var at det skulle bli flere. Men bare jeg kan bidra til at èn person ikke føler seg så alene om situasjonen sin som jeg gjorde så har jeg nådd målet mitt med bloggen.

Når man ser så mye statistikker og tall som det jeg har gjort de siste årene siden bloggen var et faktum i oktober 2014, for nøyaktig tre år siden nå, så er det lett å tenke at når det står at de mange tusen leserne jeg har hatt, bare er tall. Men det er jo mennesker, det er dere som leser hver dag. Det er helt sykt for meg å tenke, og jeg er så ydmyk og ikke minst takknemlig for alle dere som følger meg og leser det jeg skriver. Å være ung mamma har aldri vært noe særlig enkelt, men støtten jeg har møtt gjennom bloggen og fremfor alt trofaste blogglesere har virkelig gjort det lettere å tenke at jeg har vært god nok, og en flink nok mamma.

Dere har vært med meg gjennom brudd, to fødsler og graviditeter som tenåring, kolikkhelvete, flytting, utallige dates med Fredrik, herlige dager med barna og blitt med på å skape en toppblogger. Og det hadde jeg aldri trodd noen gang.

For meg vil jeg nok alltid bare være Jessica.

Jeg må innrømme at det er helt rart å tenke på hvor mye som ville vært annerledes i dag om jeg aldri hadde klikket meg inn på «Opprett din egen blogg» den tidlige formiddagen for tre år siden!