Endelig fredag! Hvordan har deres helg startet? Her har jeg gått i Fredriks morgenkåpe så og si hele dagen, og gjett om det har vært deilig! Noah og jeg tok til og med en liten powernap tidligere i dag også, så nå føler jeg meg tilnærmet uthvilt og klar for en morsom helg. Det er jo til og med morsdag på søndag, og det innrømmer jeg velvillig at jeg ser veldig frem til ♥ Nå skal jeg straks i gang med matlagning siden barna er i seng, det å lage og spise mat etter at barna har lagt seg på fredagene gir meg alltid en skikkelig følelse av helg. Men først er det bare noe jeg vil at dere skal vite:

Jeg har aldri ment at jeg er en slags Gud som vet og kan alt. Jeg kan ikke alt, ikke på langt nær. Jeg er simpelthen «bare» en 19 år gammel mamma som prøver å gjøre så godt hun bare kan. Jeg har aldri trodd selv at jeg vet alt best, for det gjør jeg ikke. Jeg setter pris på når jeg får råd, og jeg tar dem til meg. Og jeg vet at mine erfaringer ikke kan måle seg med livserfaringene til en 40 åring.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

For det siste jeg vil i hele verden er at noen skal sitte med et inntrykk av at jeg er noe annet enn en mamma som prøver å gjøre sitt aller beste. Jeg tror ikke at jeg vet noe bedre enn noen andre, jeg tror ikke jeg vet og kan alt, og jeg tror defintivt ikke at jeg har en hel haug av livserfaring – for det har jeg ikke. 

Jeg er bare et helt vanlig menneske som skriver til dere fra en pc i Larvik. Noen dager i joggebukse uten sminke med håret oppsatt i en dott, andre dager med sminke og en tettsittende kjole. Jeg lever et liv med familien min kanskje akkurat som dere også gjør. Det eneste jeg vil er å gjøre alt jeg kan for at de rundt meg skal ha det bra, at barna mine skal kunne se tilbake på barndommen sin når de en gang er voksne – og tenke at jeg gav dem mitt alt. Selv om man gjør feil underveis, og selv om veien blir til mens man går. 

God helg alle sammen!

Mamma var den aller første som fikk vite at jeg var gravid, og hun har virkelig hjulpet meg gjennom graviditeten med Leo og Noah på utrolig mange måter. Jeg glemmer aldri da hun sa: “Dette er første gangen jeg trenger rødvin klokken 11.00 om morgenen” da mamma ble med meg til legen, og legen min kunne fortelle meg at jeg var gravid.

Det hun sa har alltid gitt meg en god latter i ettertid. I forbindelsen med graviditetene tok mamma alltid meg i forsvar og har beskyttet meg så godt hun kan, og ikke minst stått ved siden min hele tiden. Jeg håper det er mange mødre på hennes alder som hadde gjort alt hun har gjort, om datteren deres hadde blitt gravide i ung alder slik jeg ble. Hun har lært meg det viktigste jeg vet: Familie er ikke viktig, det er alt. Men nå skal ikke dette innlegget handle om svangerskapene mine: jeg ville bare få med hvor mye hun har støttet og hjulpet meg gjennom det, siden det har vært en av de vanskeligste periodene i livet mitt.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

I dag har mamma nemlig bursdag, så da måtte jeg jo skrive et lite blogginnlegg til henne! Mamma og resten av familien bor jo i Gjøvik, så jeg har ikke hatt muligheten til å være der med henne på bursdagen hennes i dag – men jeg har bestemt meg for å dra til Gjøvik likevel om en uke, så da skal hun få både bursdagsgave og kosetid med hvert fall et av to barnebarn! Gjett om barna er heldig med den spreke bestemoren sin. I dag fyller hun 44 år! Når Leo er 16 og Noah er 15 år, er hun bare 57 år og ikke en gang pensjonert enda. Haha! Det er så gøy å tenke på hvor mange ekstra år hun (forhåpentligvis!) får med barnebarna sine! Det gjelder både hun og pappa ♥

Gratulerer med dagen mamma! Leo, Noah, Fredrik og jeg er veldig glad i deg!

Det er mulig jeg er den unormale, men hvis det er noe jeg ikke liker – måtte det være matrett eller tv-program, så holder jeg meg rett og slett bare unna.

For hvis jeg ikke liker volvo, så kjøper jeg meg ikke en volvo. Hvis jeg ikke liker kjoler, så dropper jeg å gå i kjole. Hvis jeg ikke liker frossenpizza, så kjøper jeg ikke frossenpizza – og jeg trenger hvert fall ikke å spise det.

Det er det som er så fint med å være et menneske som har fri vilje. Jeg må ikke spise appelsiner fordi andre gjør det, jeg kan heller finne noe jeg liker selv.

Hvis det er noe jeg ikke kan fordra, så oppsøker jeg ikke dette. Da finner jeg heller på noe annet, for hvorfor i alle dager bruke tiden sin på noe man ikke en gang liker? Det er jo så mye bedre å bruke den tiden på noe man faktisk liker eller får noe ut av.

Hater jeg damehåndball, så ser jeg ikke på det.

Hater jeg fotball, så trenger jeg ikke spille det.

Vil jeg ikke ha kjæreste, så skaffer jeg meg ikke det.

Og hvis jeg ikke liker mammablogger, så leser jeg heller ikke mammablogger.

Det er mange av dere som etterlyser mer om hva som skjer med barna om dagen, hvordan det går med utviklingen til Noah, og hvordan de har det. Jeg skrev mye mer om Leo da han var baby, om utviklingen hans og så videre – enn hva jeg har gjort med Noah. Som jeg har sagt tidligere har jeg tenkt til å holde kortene litt mer tett til brystet fremover når det kommer til informasjon om barna, men det jeg kan si er at de har det superfint. De vokser slik de skal, de utvikler seg slik de skal, og de gjør meg til en sabla stolt mamma. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det uten å dra inn tusenvis av klisjeer – men det er så rart hvordan jeg tidligere aldri følte at tiden gikk fort nok, mens nå føler jeg at den aldri går sakte nok. For det slo meg i dag tidlig, da barna satt og lekte med hverandre på gulvet. Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg satt med 25 ekstra gravidkilo og en lyst på mat som aldri tok slutt – og lurte på hvordan de kom til å se ut. Hvordan personligheten deres kom til å være. Om de kom til å trives hos meg og pappaen deres. Og nå løper de etter hverandre og jeg synes det er så rart hvordan tiden bare går og går – hvordan livet bare går videre, uansett hva som skjer. Uten å ta hensyn til oss mødre som trenger litt mer tid på oss.

For i dag savner jeg lukten av baby Leo og baby Noah.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg savner de tannløse smilene deres om morgenen.

Jeg savner å være bekymret for at babyen min skal tygge i stykker fjernkontrollen med gommene sine mens jeg løper på toalettet.

Jeg savner det at de ikke kan løpe fra meg og stikke av med mobilen min. Eller fjernkontrollen.

Men jeg vet at jeg ikke kommer til å savne våkennetter på grunn av tannfrembrudd og kolikk.

Jeg vet at jeg ikke kommer til å savne flaskekoking og brystspreng.

Og jeg vet at jeg ikke kommer til å savne det at de aldri kunne fortelle meg med ord hva som var galt når de gråt.

Om 2 år, 4 år, og 6 år – kommer jeg sikkert til å se tilbake på disse periodene med barna og tenke over alt jeg savnet ved den tiden, og så gradvis komme på alt jeg ikke savner. Samtidig som jeg gleder meg stort over å se at barna lærer nye ting, og ikke minst vokser opp til å bli fine, snille medmennesker – som deler, tenker på andre og som har respekt for alle rundt seg – selv om det er litt trist og uvant at alt er mer spennende enn å sitte på mamma sitt fang akkurat nå. 

Jeg har tenkt på det så mange ganger når barna sovner i vognene sine, og jeg har pakket dem inn i alskens tepper, dyner, og det som er. Med de gode merinoull-klærne sine som det innerste laget med klær inntil huden, som jeg tok på dem samme morgen mens de tullet og strittet imot. Mens lille deg ligger der sovende i vognen din så godt innpakket, og så trygg fordi du vet at mamma er i nærheten – så blir jeg et lite øyeblikk sjalu på hvor behagelig det ser ut til at du har det liggende i vognen med øynene godt igjen, når jeg triller deg videre ute i minusgradene nå på vinteren.

Jeg blir litt sjalu når du ligger og har sovnet i armene mine, og jeg legger deg forsiktig ned i sengen din, og trekker flanelldynen din godt over den lille kroppen din.

Du trenger bare lage litt lyd før du har to mennesker som elsker deg stående klare til å finne ut av hva du har lyst på, eller hva du trenger. Måtte det være mat, drikke, oppmerksomhet, kos og kjærlighet, eller kanskje litt hjelp til å sovne fordi du er trøtt.

Om jeg er sjalu? Bittelitt. En smule.

Men aller mest blir jeg glad.

For at jeg alltid kan gi deg akkurat det du trenger, og for at jeg alltid kan se hvor godt du har det. Tryggheten du viser når du sovner i vognen din mens jeg passer på, og det lille smilet ditt jeg kan skimte når jeg legger deg ned i den varme sengen din.

Å se på uskyldige deg som har sovnet så godt nok en gang, mens jeg lurer på hvordan verden hadde sett ut om alle barn hadde hatt det like bra som deg.

Jeg bruker Facebook ganske mye, og nå i det siste har jeg bitt meg merke i at det eksisterer en del dobbeltmoralske mennesker der inne. Jeg har i overkant av 3000 venner på Facebook, og det dukker opp mye rart i feeden min. Og jeg begynner rett og slett og synes at det er litt komisk hvor dobbeltmoralske enkelte er!

Den ene dagen deler de dette bildet på profilen sin:

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Den andre dagen går de rabiat i kommentarfeltet på TV 2 Nyhetene sin Facebookside over at Sophie Elise får egen Tv-serie, og at hun åpner seg om at hun er deprimert, med denne kommentaren: “Jeg orker ikke trynet hennes. Hvorfor skal hun ha egen serie? Hvem bryr seg om hva den pr-kåte hora gjør? Mental tilstand som ei lita barbiedokke.. Ikke rart hun er deprimert når hun ser så jævlig ut..”

Og så har vi andre da, som gjerne deler dette bildet fra Visdomshjørnet på Facebook på nyttårsaften:

Noen dager senere skriver vedkommende en status: “Fy faen, nå må Norge se til å stenge grensene sine. Ser dere ikke hva vi slipper inn i landet vårt?!  Er dere helt blinde?! Det er kun voldtektsmenn og terrorister hele gjengen!! Vi må beskytte våre døtre og søstre, hiv dem på hue og ræva ut!!”

Åpent sinn, ja. Men da så.. Da noterer vi oss det!

En annen deler dette bildet fra Facebook-siden visdomsord:

Dagen etter dukker det opp en nyhetsartikkel om statsminister Erna Solberg, og vedkommende ser seg nødt til å kommentere: “Kan hun slanke seg snart? Hodet kan også slankes forresten… Er ingen som er fine med 500 kg ekstra.. Og dette er liksom statsministeren vår? Blir oppgitt!”

Visdomsord er fint og flott det, men det er kanskje greit å ha litt selvinnsikt om man absolutt skal dele dem i hytt og pine?

Hele ideen til dette blogginnlegget all cred går til CasaKaos som jeg minnes skrev noe lignende for noen år tilbake.

Før jeg fikk barn, var det mye jeg lovde meg selv å ikke gjøre. Jeg skulle aldri bli en kjedelig mamma, jeg skulle aldri snakke om barna mine hele tiden og jeg skulle selvsagt fortsatt være morsom og gøy å ha med å gjøre! Det blir hva du gjør det til. Tenkte jeg.

I et intervju jeg gjorde med lokalavisen i starten av 2015, like før eldstemann kom til verden, uttalte jeg til og med at jeg skulle fortsette livet som før så godt det lot seg gjøre:

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vel vel. Fortsette livet som før?… Du vet virkelig ikke hva du har begitt deg ut på, jenta mi.

For jeg husker minnes at jeg har vært en morsom person en gang i tiden, at jeg var spontan, at jeg ikke snakket om hvor forbanna trøtt jeg er til hver bidige person jeg møter på – og at jeg ikke sovnet på sofaen på kvelden enda jeg lovde samboeren min å holde meg våken til Nytt på nytt var ferdig. Og nå? Nå krangler jeg med en liten miniversjon av meg selv om hvordan dusjen ikke er farlig og om hvordan man skal bruke toalettet riktig.

Jeg var ikke så bekymret, og jeg var definitivt ikke så redd for ting. Jeg var avslappet! Hva skjedde med det? Nå bruker jeg store deler av dagen på å saumfare gulvet og alle synlige overflater i leiligheten vår, på desperat jakt etter ting som barna muligens kan stappe inn i de små munnene sine mens jeg sitter i sofaen og blunker litt for lenge og øynene mine klistrer seg sammen fordi jeg er så trøtt. (Skjønner dere problemet jeg har med at jeg snakker om forbanna trøtt jeg er hele tiden eller? Haha!)

“Hva har dere to små gjort med morsomme meg?”

Jeg vil kanskje aldri kjenne på følelsen av å være avslappet noen gang for resten av livet mitt, jeg er kanskje blitt litt kjedelig, og jeg lider kanskje av kronisk søvnmangel. Men jeg er lykkelig da. Forstå det eller ei!

Og det skal sies: Jeg smiler på utsiden og ler fortsatt litt innvendig når jeg hører kommende mødre snakke om alt de ikke skal gjøre eller bli når de får barn!

Jeg skriver ikke dette blogginnlegget for å rakke ned på noen, men jeg må bare si noe om noe jeg mener begynner å bli for dumt. 

De største bloggerne i Norge tjener penger på sin blogg, det vet du, det vet jeg, og det vet forhåpentligvis de fleste. Vi som er bloggere ønsker at blogging som yrke skal bli tatt seriøst, fordi det krever mye mer jobb enn de fleste kanskje tror. Fredrik som har en “vanlig” jobb, fortalte meg her for en stund siden at han trodde blogging bare var å sitte i sofaen og slenge ut et par blogginnlegg i løpet av dagen. Det var helt til jeg plutselig levde av bloggen min, og han så hvor mye som krevdes hver eneste dag, hele året. Det ser ut som lettjente penger, men det ligger en del jobb bak en god blogg. Jeg setter det på ingen måte opp mot andre viktigere jobber, men om det kun er de aller viktigste jobbene i samfunnet vårt som skal kunne få tittelen “jobb”, så vil det jo være en del andre yrker enn blogger som også ryker.

Jeg er også en av dem som mener at de som jobber i barnehage og med eldreomsorg burde tjene mer enn de største bloggerne, men det er en annen sak. Verden er dessverre veldig urettferdig.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Men uansett: Det som da gjør meg ganske sint, er at det finnes store bloggere der ute som gang på gang ikke merker reklamen på bloggene sine riktig. Etter flere runder med advarsler fra forbrukerombudet, får mange av de samme bloggerne bare fortsette med feilmerking av reklame. Jeg vil bare understreke at jeg på ingen måte er ute etter å angripe noen, da angriper jeg i så fall saken. For dette handler ikke om å “ta” noen blant de andre bloggerne i Norge eller angripe noen av dem personlig, men at jeg finner det fryktelig frustrerende at enkelte bloggere ser ut til å jobbe mot det at blogging skal bli sett på som et ordentlig yrke. Du blir ikke tatt alvorlig om du ikke klarer å følge reglene som følger med jobben din. Sånn er det bare. Og ærlig talt, er det så forbanna vanskelig å merke reklamen sin?

Enkelte bloggere skylder på at det er så vanskelig å forstå seg på reglene til forbrukerombudet. Jeg har lest dem en gang, og jeg forsto dem. Mener ikke at det nødvendigvis betyr at alle skjønner dem. Men er man usikker, så kan man jo bare gjøre det man ellers ville gjort og heller (merke) en gang for mye, enn en gang for lite? Eventuelt kontakte dem og stille de spørsmålene man ønsker svar på for å kunne gjøre jobben sin ordentlig.

Jeg er dessuten stolt av de jeg inngår bloggsamarbeid med, og merker det tydelig. Skulle da bare mangle. Jeg vet selv hvor mange tilbud jeg takker nei til, fordi jeg for det første ikke vil ha en blogg fullstappet av reklame, og for det andre ikke gidder å fronte ting jeg ikke kan stå for.

Personlig synes jeg ikke dette burde være et tema en gang, for er det ikke bare å følge reglene? Skulle likt å se at man i andre yrker satte seg på bakbeina og ikke ville følge reglene. Det blir rett og slett for dumt. Det er greit å glemme – jeg har selv glemt og rettet opp så fort jeg har fått beskjed. Men når det skjer igjen, igjen, og igjen og man i tillegg får flere advarsler, så har jeg liten tro på at det er hukommelsen det er noe galt med. Da er det vel heller viljen.

En liten alvorsprat fra meg i dag, men måtte bare få det ut.

Klem

God kveld alle sammen! Nå har jeg gledet meg til å oppdatere dere med et hverdagsinnlegg. Det er forresten fortsatt et nydelig hvitt lag med snø utenfor vinduene våre her hjemme, så hurra for det. Fredrik sa det var tvilsomt at snøen holdt helt til julaften, men jeg krysser fingrene likevel jeg. Nå har det likevel ikke fullt så mye å si for oss i år siden vi reiser bort i julen, men når vi kommer hjem andre juledag hadde det vært ekstra koselig å komme hjem til snø!

I dag ble jeg så glad da Fredrik kom hjem fra jobb, jeg hadde savnet han så mye at jeg bare ville kaste meg rundt han da han kom inn dørene. Haha! Noah og jeg har hatt en innedag i dag hvor vi har sett på julefilmer og slappet av, siden han ikke er helt i form – uten at jeg ønsker å utbrodere om det her på bloggen. Jeg har lyst til å skjerme barnas privatliv i større grad fremover, selv om jeg ikke akkurat føler at jeg deler så mye fra privatlivet deres fra før av. Jeg gjør hele tiden vurderinger omkring dette og føler at det er riktig å ta et steg videre når det kommer til å skjerme dem i større grad.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Dette er jo en mammablogg og da vil jeg selvsagt ha fokus på meg som mamma, samt også generelt om mammarollen. Men jeg er ikke bare mamma, jeg er Jessica også. Jeg er 19 år gammel og jeg er i det mange kanskje vil kategorisere som en utfordrende og veldig morsom del av livet. Dette føler jeg at jeg har hatt lite fokus på det siste året jeg har blogget, og i 2018 kan jeg garantere dere at dere vil bli bedre kjent med hvem jeg er bak mammasnakket.

Det å bli mamma er rimelig altoppslukende, som dere som er mødre selv sikkert kan kjenne dere litt igjen i, men nå har barna vokst litt til og jeg har kommet meg mer ut av babybobla – jeg rakk jo knapt å komme ut av den før jeg ble gravid på nytt sist gang. Jeg synes det er litt på tide at dere får se litt mer varierende innhold på bloggen min! Håper dette høres spennende ut for dere også ♥

God klem

Spesielt Unge mødre blir stadig kritisert for sine nytenkende og kreative navnevalg. Her sitter navne-mafiaen på sidelinjen og kritiserer alle som ikke velger å kalle barna sine Oddbjørg og Ola, alle som går utenfor A4 boksen, og alle som våger å tenke nytt. Og jeg synes det begynner å bli ganske smålig nå.

Okei, jeg ser den. Nytt og ukjent er skummelt – Det er greit. Men må absolutt alle hete Astrid fordi du mener at den type navn er de fineste? Hadde ikke det blitt helt grusomt kjedelig i lengden?

Liker du ikke ikke navnet Leo? Liker du ikke at noen velger å kalle datteren sin Eleah? Da er det jammen meg bra at du har fri vilje og ikke er tvunget til å kalle barna dine det andre foreldre velger. Da er det jammen godt du kan velge å la være, og heller gå for et navn du selv liker godt.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Ettersom vi er forskjellige og med det også har ulik smak når det kommer til for eksempel navnevalg, så er det jo forståelig at vi alle sammen ikke kan være fullstendig enige om hvilke navn som er fine og ikke. Uansett hvilket navn du ville valgt, så er det noen der ute som ikke synes det er det fineste navnet. Men det betyr vel ikke at man skal måtte ta hensyn til hva andre mener? Da får man jo til slutt aldri valgt noen navn!

Jeg skal ikke lyve, jeg synes ikke absolutt alle navn er like fine. Men jeg klarer å beherske meg, og jeg skriker ikke ut at et navn er “white trash” bare fordi det er et navn jeg personlig ikke kunne ha valgt til mitt barn. Det er lov å bruke hodet!

Jeg har med tiden blitt mer glad i tradisjonelle navn, slik som Astrid, Åshild, og så videre. Det betyr ikke at jeg dømmer foreldre som kaller barna sine Leander eller Maria Jeanette. La oss legge fra oss å snakke stygt om andres navn, vi som er voksne må huske på at barna følger med og tar etter oss. Det er uansett ikke verre enn å la være å si det høyt om du kommer over et navn du ikke synes er verdens vakreste. Ærlig talt!

Navnet skjemmer ingen. Men hva du sier om navnet kan gjøre nettopp det. Det er noe å tenke over!

Klikk gjerne på “liker”-knappen under blogginnlegget om du er enig ♥