Jeg tror kanskje det siste året er det året jeg har tenkt mest på å slutte å blogge.
Altså, periodevis – hadde jeg noen gang tenkt at nå vil jeg slutte, så hadde jeg gjort det. Jeg ønsker ikke det enda, selv om det har vært noe jeg har tenkt på det siste året. Med en gang jeg finner ordentlig tilbake til skrivingen, så føles det ille å ha tenkt tanken, men jeg kan ikke nekte for at jeg har gjort det.
Jeg tror kanskje det har noe med at det har skjedd så mye på privaten det siste året, samt at jeg har hatt fullt opp med skole ellers. Mye jeg gjerne skulle delt, men som jeg av hensyn til barna mine velger å la være. De skal tross alt vokse opp en dag med at jeg har skrevet denne bloggen, og selv om jeg kan stå for meningsinnlegg på vegne av meg selv, oppskrifter på vegetarmat, og hverdagsøyeblikk – vet jeg ikke om jeg vil klare å stå for å ha delt absolutt alt. Faktisk tror jeg ikke det, og nettopp derfor lar jeg være. For jeg vet at når jeg tenker tilbake på ting som har skjedd “bak bloggen” i løpet av årene som har gått, som for øvrig heller ikke er pent lite (haha!) så er jeg SÅ glad når jeg tenker tilbake på avgjørelsene jeg har tatt om å holde så og si alt utenfor bloggen. Men har man først delt, så er det ingen vei tilbake – og det er det som er skummelt med internett. (og som noen bloggere kunne hatt godt av å tenke mer på, men det er en annen sak)
I tillegg har jeg det siste året fått en del kommentarer som går på utseende og kropp, og en periode var det ganske vanskelig å håndtere. Nå blir jeg derimot mest sint. For det at man per definisjon er en offentlig person, er ikke det samme som en invitasjon til at jeg ønsker å bli fortalt av vilt fremmede mennesker om hvordan de synes jeg ser ut, og hvordan de synes kroppen min ser ut.
Har til og med opplevd noen som på blodig alvor mener de kan si at jeg bare må akseptere at jeg har “en del kilo ekstra” og at jeg har en sånn og sånn kroppsform – åpenbart ment som noe som skal få meg til å føle meg dårlig, men så forsøker de samtidig å dekke over med at det er ment konstruktivt. Altså.. Konstruktivt? Å kommentere andres kropp, uoppfordret? Det faller på sin egen urimelighet.
Som jeg har skrevet om tidligere var 2019 et fint, men vanskelig år. Som jeg har vært ærlig om var jeg blant annet mye syk, komplikasjoner knyttet til operasjonen, og selv om jeg har mange fine minner fra det året, har det definitivt vært et av de dårligere årene mine, om jeg kan si det på den måten. Bloggen har for øvrig gått veldig bra, og statistikken de siste to månedene av 2019 har ikke vært så høy på flere år. Rart, men gøy.
Og når man ikke er på topp, slik man kanskje har vært til vanlig, så tåler man heller ikke like mye som normalt. Det kan kanskje noen av dere kjenne dere igjen i også. Og jeg har ofte, med unntak av noen måneder her og der, vært en blogger som har blitt mye kritisert. Forstå meg rett: Jeg mener på ingen måte at jeg burde blitt fritatt for kritikk fordi jeg ikke har hatt det så bra, jeg mener bare at det er mer utfordrende å håndtere kritikk fra mange kanter som en offentlig blogger, når man allerede har sitt med både sykdom og komplikasjoner og Gudene vet hva.
For tvert i mot håper jeg dere fortsetter å kritisere meg når jeg trår over streken, skriver noe dumt, eller dummer meg ut. Fordi kritikk er sunt. Bra. Noe vi alle trenger en gang i blant. Men at kropp og utseende blir holdt utenfor, håper jeg ikke er for mye å be om.
Og feil gjør alle mennesker. Også jeg, både som menneske, blogger, og mamma – selv om jeg alltid gjør mitt beste.
Takk for at dere fremdeles leser det jeg skriver, engasjerer dere, og er her etter 5 år… Jeg har det bra, og jeg er heldig. ♥