Her om dagen leste jeg en sak om hvor galt det er å spørre noen om de ønsker seg barn. Eller om de har barn, om det er noen du nylig har møtt. Fordi det å spørre om noen ønsker seg barn kunne oppleves sårt og ubehagelig for de som ikke kan få barn. Fordi “Du aldri kan vite hvem som sliter med fertilitetsproblemer eller som sørger etter en spontanabort”
Og da ble jeg sittende omtrent som et spørsmålstegn.
Ikke fordi jeg ikke har forståelse eller empati med de som sitter i den situasjonen, for det synes jeg selvfølgelig er helt grusomt.
Men fordi jeg blir sittende og lure på om vi ikke skal kunne snakke med hverandre om noen ting lenger, fordi noen kan, muligens, kanskje, vil føle seg støtt.
Hadde det vært sånn at man bevisst spurte noen man visste at slet med å få barn, om de “ikke skulle få barn snart” – så hadde det vært èn ting. Sånt gjør man bare ikke, og folk flest er jo heldigvis ikke ondskapsfulle. Men å spørre noen man nettopp har kjent for å vise interesse for vedkommende, for å prøve å bli kjent.. Er det virkelig helt bannlyst?
Jeg har nok vært en av de som har spurt en og annen om de har barn. Jeg har aldri spurt og gravd etter et svar, for igjen: heldigvis er de fleste av oss godt oppdratt og har normal folkeskikk. Men jeg kan ha kan ha funnet på å stille et enkelt spørsmål om de har barn. Ikke for å være ond. Tro meg. Men fordi jeg kanskje akkurat har møtt dem og er nysgjerrig på hvem de er.
Skal vi ikke kunne ta litt ansvar selv også? Selv om det kan være sårt noen ganger?
For det er jo kanskje også en del av livet, er det ikke?
Bestefaren min er død. Han har vært død i mange år, og jeg fikk aldri møte han. Bestemoren min var også ganske lite delaktig i barndommen min av ulike grunner frem til jeg ble litt eldre, så det var ganske sårt for meg som barn med alt snakket omkring besteforeldre både gjennom barneskolen, på fritidsaktiviteter, og ellers i livet.
Man kan ikke forvente at hele verden omstiller seg.
Selv om det, helt sikkert også for meg, hadde vært fint noen ganger.
Og hva med min mamma? Som måtte forholde seg til at barna hennes spurte etter en besteforelder, hennes pappa, som hun hadde mistet.
Det er en del av livet, på godt og vondt. Enda hvor fint det hadde vært om livet bare besto av glede.
Jeg mener ikke at jeg vet hvordan det er å slite med å få barn, annet enn at det må være helt forferdelig tungt. Men hvis vi hele tiden skal tenke oss om når vi snakker med andre mennesker – og alltid ha i bakhodet at vi ikke må si noe som potensielt sårer, stresser eller gjør vedkommende frustrert, blir det vanskelig å kunne si noe i det hele tatt.
For om man spør noen om oppveksten deres istedenfor, så er ikke det noe gøy for de som har hatt en vanskelig oppvekst.
Nevne i en kort bisetning at håret står helt til alle kanter etter en stressende morgen med barna? Sikkert ikke noe koselig å høre for kreftpasienten som har mistet håret sitt.
Hva med å spørre hva vedkommende har gjort i ferien? Ikke noe morsomt for de som har dårlig økonomi og ikke fikk dratt på noen ferie, og som allerede har dårlig samvittighet ovenfor barna sine.
Så kan man jo velge å bare holde seg til å snakke om været, det dagligdagse og at det nå faktisk også nærmer seg jul – og hvor stas og gøy akkurat det er. Men det er nok heller ikke noe særlig populært for de som har dårlige minner til julen fra barndommen, eller som kanskje har opplevd å miste noen – slik at julen ikke er det samme lenger..
Enig!!
Folk må faktisk kunne tillates å slappe av i sosiale lag og sammenhenger uten konstant å måtte vokte seg vel for hva man sier/spør om for å unngå å støte noen på et eller annet vis.
Vi er vel mange som har eller har hatt noen ømme punkter innen de emnene som typisk blir bragt på bane i ‘small-talk’. For min del, følte jeg på det spørsmålet om jobb som er nærmest obligatorisk i ethvert møte med nye mennesker såvel som gamle kjente da jeg var arbeidssøkende. Det kan ikke benektes at jeg syntes det var fryktelig ubehagelig hver gang det kom opp, men ikke én eneste gang, har det slått meg at folk burde være varsomme med å spørre om dette av hensyn til de av oss som følte på det ikke å ha jobb! Nå skal jeg på ingen måte påstå at dette er like sårt som ufrivillig barnløshet, da dette er noe jeg har nada erfaring med, og derav ikke vet noe som helst om. Men det er heller ikke det som er poenget her, da det dreier seg om hva en kan forlange av varsomhet og hensynstagende til alskens eventualiteter som kan gjelde de en møter på ens vei..
Man kan ikke spørre folk om de er gift/samboer heller, tilfelle de sliter med kjærlighetssorg :p
Her går det noen skillelinjer, synes jeg: Har du barn? = helt OK. Å eventuelt følge opp med: Hvorfor ikke? eller: Ønsker du deg barn? = dypt personlig/privat og potensielt sårt og/eller ubehagelig å svare på, og ikke greit etter min mening.
Vet du hva, jeg har et litt annet perspektiv enn deg. Jeg har slitt veldig med å bli gravid og fikk tilslutt et prøverørsbarn. Prøvde i mange år med prøverør å få søsken. Hele tiden spurte folk meg, «skal du ikke ha flere barn?», «er du gravid igjen?» Hver gang måtte jeg svelge gråten og prøve å svare uberørt, men nå svarer jeg isteden ærlig, «nei vet du hva vi har prøvd masse prøverør og det ser dessverre ut til at vi ikke får flere barn.»Den som spør direkte, får tåle å få et direkte og kanskje ubehagelig svar tilbake, og se hvor trist jeg blir. Jeg tror på åpenhet om disse tingene, men samtidig synes jeg man bør respektere at mange som sliter ikke ønsker å være åpne og at det er fryktelig, fryktelig sårt. Det koster så lite å tenke seg om og vise litt hensyn. Det går an å tenke seg om før man spør, det gjelder andre ting som kan være såre også💗.
Men det er jo ikke det jeg skriver. Jeg hadde aldri spurt: skal du ikke ha flere barn snart? eller lignende. Aldri i verden. Men om jeg møter noen for første gang, og spør om de har barn – så er jo det noe annet. Eller hva tenker du? Vanlig folkeskikk er jo for meg en selvfølge: Her er det snakk om at det skal være bannlyst å spørre noen om de har barn når man da eksempelvis møter noen for første gang.
Det er utrolig synd å høre at du har møtt så mange uskikkelige folk som spør og graver. Sender deg mange gode tanker <3
Takk for gode ord og for omtanken 💗 Nei, det er vel innafor å spørre om man har barn, det er et rent «faktaspørsmål». Men min erfaring er at folk ikke er redde for å spørre om det meste og buser ut med spørsmål som er vonde å få. Skjønner at ikke du gjør det, men mange tenker ikke og det kan være tøft. Nå er jeg superheldig og har fått et barn tross dårlige odds, men får feks høre at det er ille å være enebarn, skal ikke du gi barnet søsken. Og jo, selvsagt skulle jeg gjerne det! Endel sånne spørsmål vrir kniven ganske greit rundt i såret, og min erfaring er altså at folk buser ut med det meste som faller dem inn. Fint å ha med det perspektivet også ☺️ .
Jeg er 29 år og frivillig barnløs. Hvis noen spør meg om jeg har barn eller om jeg har lyst på barn så gjør det meg ingenting 🙂