For noen dager siden fikk jeg spørsmål om hva det pinligste jeg har opplevd er. Da kom jeg til å tenke på en episode med min pappa for et par år siden, mer nøyaktig da jeg var gravid med Leo – så da tenkte jeg å dele dette med dere. Jeg har fortalt det en gang her inne tidligere med en gang bloggen var startet, men det er såpass lenge siden nå – i tillegg har jeg fått mange, nye lesere siden den gang. Med fare for at det aldri vil bli like morsomt som det var når det skjedde, er det jo verdt et forsøk. Jeg kan for så vidt garantere dere at det var mye morsommere enn hva det kanskje ser ut til.

Jeg var på besøk hos foreldrene mine i Gjøvik, og var godt over halvveis i svangerskapet med Leo. Det var vel noen dager før jul, om jeg husker riktig. Jeg fikk ekstremt vonde kynnere som bare ble verre og verre utover kvelden, og etter noen timer med disse mente mamma at det var best jeg kom meg til legevakten, sånn for sikkerhetsskyld. Pappa kjørte meg, og ble med meg inn på venterommet. Vi så for oss at vi måtte vente noen timer, men det gikk faktisk relativt raskt, og plutselig var vi inne på kontoret til legen.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Vi hilste høflig på legen, og det var mildt sagt ganske tydelig at jeg var gravid. Jeg tenkte jo da ikke noe særlig over hvordan det kunne se ut, å ha med min 48 år gamle far inn til legen på legevakten når jeg selv var seks måneder gravid…

“Ja, så.. Du, du er den skyldige?” Sa legen og viste til magen min, med blikket rettet mot pappa.

Å.herre.gud. Tenkte jeg. Innen jeg rakk å blunke, bryter pappa ut i latter. Ekstrem latter. Sånn type latter som er lagt til i bakgrunnen på diverse Disney serier vet dere. Bare tusen ganger høyere.

Legen skvatt til, og hadde et blikk jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal forklare med ord. Eh, lettere sjokkert? Skremt? Med en liten følelse av “hvorfor i svarte sa jeg dette”, og med et lite hint av pinlighet. Jeg vekslet mellom å ikke klare å holde igjen latteren, og å sitte der rimelig taus.

Når pappa omsider klarte å slutte å le, pekte han bort på meg og sa følgende: Ja, jeg er skyldig i dette. Videre pekte han på magen min og sa “Men ikke dette”

Resten av undersøkelsene ble i grunn ganske.. Tja, hva er ordet jeg leter etter? Kleint. Men alt var i hvert fall i orden med både meg og Leo, og vi kom oss med tiden hjem, smålig lattermilde.