Før var jeg helt overbevist om at jeg var fordomsfri. Det vet jeg nå at jeg ikke er. Det, til tross for at jeg virkelig ønsker å være det.

Jeg tror alle har fordommer til en viss grad, til og med helt ubevisst. Dessuten spiller det vel kanskje ikke så stor rolle om man har fordommer, så lenge man ikke lar fordommene styre seg?

Jeg tenkte mitt da jeg så andre unge jenter bli gravide og beholde barnet før jeg ble gravid selv. Jeg tenkte at de som beholdt var de som sosiologisk sett hadde mest å tape på en graviditet, at de var de som fullførte graviditeten og ble ung mor. At de hadde lav sosioøkonomisk status, at de var resurssvake og at de hadde manglende ambisjoner og at de aldri ville komme seg noen sted her i livet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er ikke spesielt stolt av det, men her tenker jeg at jeg faktisk burde være helt ærlig. Og til tross for at jeg er langt fra stolt over av å tenkt disse tankene, så kan jeg fortsatt forstå hvorfor jeg tenkte at unge mødre “ble der de er”. Fordi det naturlig nok er vanskeligere å ta seg utdannelse når man har barn, enn når man ikke har barn. Forstå meg rett: Utdanning er selvfølgelig ikke alt her i livet, men personlig er det utrolig viktig for meg. Andre jobber seg opp uten utdannelse og klarer seg godt med det, og det er ingenting galt med det, men jeg ønsker å kjøre helt safe, fordi det er en viktig sikkerhet for mine to barn.

Jeg vet at det er mange der ute som tenker at de som dropper ut av videregående eller høyere utdannelse når de har fått barn, har vanskeligere med å komme seg tilbake på skolebenken. Og kanskje ligger det faktisk noe i det også? Man har tross alt et større ansvar utover seg selv, for et bittelite menneske som skal vokse opp. Som vil trenge veldig mye av din energi, og veldig mye av din tid. Jeg har ikke det snev problem med å forstå at mange unge føler at den kabalen, spesielt tidsmessig, ikke vil gå opp.

Dere kan tro jeg møtte meg selv i døren da jeg satt der selv, både veldig ung og gravid. Når jeg tenker tilbake kan jeg til og med huske at jeg synes det var småflaut at jeg plutselig var blitt “en sånn som fikk barn tidlig” – når jeg omsider satt der og ventet barn selv som 16-åring. Å ikke vite om alle andre så meg på samme som jeg ville sett unge mødre tidligere opplevdes vanskelig i starten – men samtidig er jeg helt overbevist om at vi bruker alt for mye energi på å bekymre oss om hva andre tenker, og hva andre synes. Jeg var nødt til å begynne å si til meg selv at jeg må slutte når tankene begynte å vandre til “hva andre kanskje vil synes” for det er ikke alle andre som skal leve med mine valg, men jeg. Og siden jeg vet at det som oftest eller alltid er en grunn bak valgene andre tar, så da må det finnes mange andre som klarer å se det på samme måte med de valgene jeg har tatt.

Det har også blitt antatt utallige ganger at jeg har droppet ut av årene mine på videregående nå. Såpass at jeg nesten er på grensa til lei av å svare at “nei, det har jeg ikke”. Enda jeg fremdeles mangler mitt siste år til høsten igjen. Og når jeg svarer hvilke studier jeg skal videre på når jeg er ferdig, til de som spør om det, kan jeg fremdeles oppleve den “Jaha – hvordan skal du klare det”-holdningen. Jeg bare bryr meg ikke så mye lenger som jeg gjorde før jeg begynte på videregående, fordi jeg er så trygg på hvor hardt jeg jobber og hvilke resultater det vil gi meg.

Jeg fikk høre en gang at jeg hadde flaks nå på skolen, fordi “lærerne var nok ekstra snille med meg siden jeg hadde barn” og at det derfor var enklere for meg å få gode karakterer. Eller bare noe så dumt som at jeg hadde hatt flaks med hvor bra det hadde gått for meg. Det er ikke flaks, det er hardt arbeid. Nettene hvor jeg satt våken for å øve til naturfagprøver, engelskprøver og alt annet vil jeg nok aldri glemme. Det er jeg som har fått meg selv dit jeg er.

Det er ingen tvil om at det er tøft å gå på skolen med barn, og hvem vet hvor mye tøffere det vil bli når jeg kommer på universitetet? Likevel tror jeg ikke bare at dette vil gi meg den utdanningen jeg ønsker meg: jeg tror også at verdien av å ha to foreldre som har jobbet hardt, vil være stor for barna mine.

Fordommen om unge mødre som ikke kommer seg noen vei har jeg nemlig planer om å motbevise.

Ingen fordommer er nyttige eller morsomme. Men særlig ikke de fordommene som finnes på helt urettferdig grunnlag og som rammer alle hardtarbeidende unge foreldre, like mye som de få som ikke er klare for mammarollen i ung alder. Jeg vil faktisk dra den så langt som å si at den er en skam på vegne av alle de foreldrene som klarer å skape et fantastisk liv for sine små, til tross for en litt tidlig og tøff start.

Fordommene vil nok dessverre alltid være der, jeg begynner til og med å bli ganske vant til dem nå, men det skal ikke få stoppe meg fra å være stolt.

Stolt over livet jeg har og det jeg oppnår.