Hei dere.

Før jeg begynner å skrive dette blogginnlegget så vil jeg bare si at jeg synes dette er skikkelig vanskelig, men jeg ønsker likevel å dele dette selv om jeg ikke er helt komfortabel med det faktum at flere tusen mennesker kommer til å lese det.

Kanskje også fordi jeg vet at kommentarfeltet kommer til å se ut som tredje verdenskrig, og fordi jeg skulle ønske jeg lot være å skrive ærlig om dette på bloggen i utgangspunktet. Gjort er gjort og spist er spist, jeg vil gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg ønsker å være en liten motvekt til alle bloggere som deler før- og etter bilder, som snakker varmt om plastisk kirurgi, som normaliserer det, og som rosenmaler hvordan det er å gå gjennom en plastisk operasjon så til de grader.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mange bloggere slår i bordet med argumenter som “Alle burde gjøre som de vil” når de blir kritisert for å fronte eller snakke om sine inngrep. At alle gjør som de vil er for øvrig ganske åpenbart, spørsmålet blir jo da: vet man at alle alltid tar valg som er til det beste for seg selv?

Jeg opererte brystene mine da jeg var 19 år gammel.

Jeg gikk til en av de fremste plastikk-kirurgene i Norge, og betalte nok dobbel pris utelukkende for det – fordi jeg ville føle meg helt trygg på at alt skulle gå bra. Men vet dere hva? Det har man ingen garanti for. Uansett hvor flinke kirurgene er, uansett hvor mye penger man betaler. Og det er ingens feil, spesielt ikke dyktige kirurger, det kan være så enkelt som kroppens respons på noe som, sett fra naturens side, er fullstendig unaturlig.

Første operasjon gikk bra. Resultatet ble bra, jeg var dessuten kjempefornøyd. Det gikk likevel ikke lang tid før utfordringene startet: Jeg fikk store komplikasjoner. Sjeldne komplikasjoner. Det ble så belastende og gikk hardt utover hverdagen min, det kan jeg virkelig ikke nekte for. Men det verste er kanskje at komplikasjonene jeg fikk aldri har blitt nevnt noen steder, og det får meg utvilsomt til å tenke på hvilke andre komplikasjoner som finnes – men som blir ansett som for sjeldne til at de blir oppført på noen liste over mulige komplikasjoner.

Fikk relativt raskt beskjed om at jeg måtte operere på nytt. To ganger. Det var jeg helt nødt til på grunn av helserisiko. Hadde rett og slett ikke et valg.

En knusende beskjed å få, men jeg kan vel heller ikke nekte for at jeg så den komme når komplikasjonene startet.

Kommer sikker til å bli drøsset med tilbakemeldinger om at det ikke akkurat er stakkars meg fordi “jeg visste hva jeg gikk til” – og til det vil jeg bare si: For det første er ikke dette et blogginnlegg hvor jeg søker sympati, men hvor jeg vil opplyse og dele min erfaring – i kontrast til bloggere og influencere som mer enn gjerne fronter sine inngrep – og glemmer å si noe om hvilke ulemper som kan følge med slike operasjoner. Jeg kommer meg gjennom dette, og det er såvisst ikke stakkars meg.

For det andre: Kirurgen min er som sagt en av de fremste i Norge på sitt felt, og har drevet i over 25 år. Han har aldri opplevd at noen av hans pasienter har fått komplikasjonen jeg har fått, noen gang. Så om noen alvorlig talt mener at jeg, som i hvert fall ikke er en av Norges fremste plastikk-kirurger, skulle kunne klart å forutsett det – så mener jeg det rett og slett blir for dumt. Hadde jeg visst at dette skulle skje, ville jeg aldri i livet operert. Ferdig snakka.

Når det er sagt, tar jeg mer enn gjerne massiv selvkritikk for at jeg ikke tenkte mer på at jeg også kunne rammes av ulike komplikasjoner, og at jeg skulle tenkt nøyere over hva slags utfall det kunne få. Lett å være etterpåklok, men viktig at jeg poengterer dette synes jeg.

Nå er det drøye to uker siden jeg gjorde operasjon nr 2, og fjernet implantatene. Det gjenstår en operasjon i 2020, men akkurat nå orker jeg verken å tenke på den eller å måtte forholde meg til det.

For en skal virkelig ikke kimse av hvor mye en slik operasjon kan ta på kropp og sinn.

Det oppsto også komplikasjoner under operasjonen jeg hadde for to uker siden, ingenting alvorlig, men det endte opp med at jeg lå dobbelt så lenge i narkose som de trodde jeg kom til å gjøre. Har hatt en fantastisk kirurg underveis som etter alle komplikasjonene, til og med har foreslått at «silikon/brystproteser er ikke noe som fungerer eller er skapt for alle» og det viser jo at han er seriøs og slett ikke er ute etter å tjene mest mulig penger, men at han bryr seg om pasientene sine. Om ikke ville han jo bare forelsått ny operasjon tvert.

Jeg kastet opp 7 ganger bare første kvelden etter sist operasjon, hadde store smerter (men fikk ikke ned smertestillende, ei heller kvalmestillende) Deretter lå jeg på sofaen i fire dager på rad.

Ja, jeg har valgt det. Ikke komplikasjonene så klart, men operasjonen i første omgang: som jeg kanskje tok for gitt at ville gå knirkefritt.

Jeg skriver dette fordi jeg ikke tror at folk vet hva de potensielt også velger, når de legger seg under kniven.

Så gjennomfør gjerne en slik operasjon. Men vit også hva du potensielt velger. Et smertehelvete, komplikasjoner, nye operasjoner, store kostnader.

Og du kan aldri få noen garanti når du opererer deg. Jeg var 19. Hadde et godt utgangspunkt, helt frisk, ingen allergier, ingen sykdommer. Ingenting – alt lå til rette for at det skulle gå helt fint, og sannsynligheten for at jeg skulle få en slik komplikasjon er forsvinnende liten.

Jeg blir nok slaktet i kommentarfeltet etter dette blogginnlegget, men om noen slipper å gå gjennom det jeg har vært gjennom simpelthen fordi de leste dette blogginnlegget – så synes jeg faktisk det er viktigere enn at jeg må takle å få kritikken som kommer min vei nå.

Jeg tror vi alle har ting vi ønsker å endre med oss selv, men er det virkelig verdt å risikere helsen sin for? Det er spørsmålet jeg sitter igjen med etter denne erfaringen.

For har man ikke helse, så har man faktisk ingenting.