Jeg har ikke lyst til å ta noens side i debatten, ei heller utdype noe særlig hva jeg synes om debatten: Det får andre bloggere ta seg av. Jeg har likevel lyst til åpne meg og si noen viktige ord om komplekser og plastisk kirurgi.
Titt og ofte er det noen kritikere som er innom bloggen min som lurer på om jeg ikke synes det er trist at så og si alle jenter på bloggtopplistene har “fikset” på utseendet i form av fillers, kosmetiske operasjoner eller lignende. Og om jeg ikke synes det er trist at jeg også har bidratt til det. Planen er vel å stille meg litt til veggs, og det synes jeg er helt innafor å gjøre.
Jeg har lyst til å svare at jeg selvfølgelig synes det er trist. Jeg er dobbeltmoralsk, tenker du kanskje nå. Nei, for det går an å ha to tanker i hodet samtidig.
Hjalp operasjonen min på akkurat det komplekset jeg slet med? Jepp. Fikk jeg nye komplekser? Jepp. Enda flere faktisk, for nå vet jeg at alt kan fikses på og hvor lett det er å få det gjort. Jeg har enda flere komplekser nå enn jeg hadde til å begynne med, og det er skummelt og ubehagelig å tenke på.
La oss si det ikke nødvendigvis ligger noe dypere bak det, enn at du har ett kompleks du vil fikse på. Ja, du blir trolig kvitt det ene komplekset ditt hvis du opererer deg og går til en ordentlig kirurg som naturligvis vil vite hva han driver med, som jo de fleste oppegående som velger å gjennomføre en operasjon gjør. Men tror du virkelig at det stopper der? Tror du at du aldri vil kjenne på det å være usikker igjen på den måten, at andre komplekser umulig kan dukke opp?
Jeg tviler sterkt på at det er noen mennesker der ute som sitter og planlegger å ende opp med å gjennomføre mange plastiske operasjoner. Men det skjer, og jeg forstår hvorfor noen havner der.
Det tok meg lang tid å forstå at skjønnhetsoperasjoner kun får tatt deg så og så langt – for til slutt sitter du igjen med deg selv, og liker du ikke deg selv, så kommer ikke all verdens med plastiske operasjoner til å forandre på det.
Jeg skal ikke komme med noen moralpreken om hvem som er gode forbilder og ikke, for det å være et godt forbilde handler ikke om valgene du tar og hvordan de ser ut for andre utad – men hvorfor du tar dem. Og akkurat nå, akkurat i dag, følte jeg bare for å si noe om det.
Jeg fiksa på mitt kompleks som jeg hadde hatt i mangen år. Å dette var lenge før blogg var populært;) men jeg fiksa det, å har ikke fått noen nye komplekser av det:)
Så utrolig bra, det er jeg oppriktig glad for å høre 🙂 Jeg tror dessverre historien er en annen for veldig mange der ute, og da synes jeg det er viktig å være bevisst på det, og vite hva man går til – så langt det lar seg gjøre.
Er så utrolig glad for at jeg ikke har noen komplekser? Skal jeg sammenligne kroppsdeler mot det «perfekte», så er jeg absolutt ikke perfekt! Men har heller ikke det «perfekte» som noe mål eller ideale, så da igjen ingen komplekser. Er 100% fornøyd med slik jeg er, og da sikter jeg både til kropp og personlighet. I denne verden vi lever i, så virker det som om det er fåtall som er fornøyd med seg selv og sitt utseende. Hvorfor? Jo man speiler seg i det perfekte, som i mange tilfeller ikke er «ekte». Det er fikset på, både den ekte kroppen og i blader/magasiner/Instagram osv osv osv. Selv har jeg ammet to barn, og det setter preg på puppene. Men heldigvis er jeg god nok med meg selv til å akseptere og godta, og tenker ikke mer over det at det er naturlig. Slik er det, og lever godt med det. Skulle ønske både du og flere der ute kunne vært fornøyd med dere selv og kroppen deres. Den er unik, og kun du har den kroppen. Pupper og andre ting kan pumpes full av silikon, og bli veldig likt det «perfekte» men derimot også veldig mye mindre unike.
Veldig fin kommentar! Tusen takk for at du delte, Monica 🙂
Så utrulig godt skrevet 😀
Jeg har komplekser, men jeg blir ikke å ta noen operasjon for å få det fikset. Jeg er alt for redd for å fikse det at jeg lever heller med det 🙂
For meg handler ikke dette om hvorvidt man har komplekser eller ikke, for meg handler dette om at personer med flere hundre tusen følgere, publiserer og påpeker sine komplekser, og deretter “reklamerer” for hvordan disse kompleksene kan fikses på. Noe som igjen sender ut et signal om at disse “problemområdene” er unormale og må ordnes.
Jeg har jo selv sett hvordan jenter rundt meg, har gått fra og ha helt normale og fine lepper, til å plutselig se ut som noen har slått dem gjentatte ganger, fordi de har fått så store (og noen klumpete) lepper, etter restylane, denne forandringen skjedde i takt med at influencere stadig reklamerte for prosedyren. Hvis man først skal snakke åpent om kompleksene sine, så kan man heller gjøre det på den måten Funkygine gjorde det, snakk heller om hvordan man jobber med sitt eget hodet for å omfavne de kompleksene som en del av seg selv. Om man eventuelt ender opp med at man vil gjøre noe med disse kompleksene, så syns jeg det skal holdes borte fra samtalen.