Jeg har fått meg en skikkelig øyeåpner og nå føler jeg meg nødt til å si noe om det. Mobilen min har vært ødelagt i nærmere 2 uker nå, og jeg har hatt en lånetelefon som har vært uten strøm mesteparten av tiden fordi den rett og slett er så ræva at jeg ikke synes det er noe vits. Etter at sjekke mobilen-abstinensene mine ble borte synes jeg faktisk det bare er deilig, men siden det er jobben min å oppdatere Instagram, Facebook, Snapchat og ikke minst bloggen både med hjelp av mobil og pc, så er jeg nødt til å få kjøpt meg ny innen neste uke.

Tiden uten mobilen har vært en oppvekker for meg som jeg kommer til å ta med meg videre. Døgnet har plutselig flere timer, føles det ut som. Jeg har ikke bare vært fysisk tilstede hele tiden for barna og familien, men jeg har også vært mentalt tilstede. Det er lett å tenke at man «bare skal sjekke Facebook en tur» eller at man «bare skal sjekke Instagram» Eller Snapchat. Eller mail. Jeg som blogger som bruker sosiale medier aktivt i hverdagen vet hvor lett er å tenke det, men hvordan det noen dager likevel skjer at man blir sittende litt lengre enn at man “bare” sjekker. Dette er kanskje ikke fullt så viktig for dere uten barn, annet enn at det er tidenes tidstyv.

Men hvor mye betyr egentlig andres hverdagsøyeblikk man får servert på Facebook, Instagram, og Snapchat – når det tipper over til å stjele mye tid av din egen  hverdag og det som skjer her og nå?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg husker så inderlig godt jordmoren på Tønsberg sykehus jeg møtte på samtale da jeg var høygravid med mitt første barn. Hun hadde en bønn til meg som jeg tror passer seg å formidle videre nå. Hun hadde jobbet som jordmor i mange år, og det triste uttrykket hun fikk da hun fortalte om hvor mange som de siste årene siden smarttelefonen kom, hadde tilsynelatende mer fokus på å se på det nyfødte barnet fra mobilkameraet, enn å leve i øyeblikket og ta vare på her og nå, gjør enda at jeg får en klump i magen.

Hun sa: “Hvis du rett etter at barnet ditt har blitt født sitter med nesa i mobilen nærmere konstant til du drar hjem fra sykehuset, hvordan blir det da når du kommer hjem?” Hun fortalte også at de flere ganger hadde vært vitne til foreldre som var så opptatt av å sjekke mobilen at de ikke registrerer at barnet søker kontakt.

Er det sånn det skal være? Om verden utvikler seg til å bli som dette kan jeg ikke se for meg annet enn at vi går et kaldt samfunn i møte. Vi ser det kanskje allerede? Mennesker som trekker opp mobilen når noe skjer i offentligheten for å dokumentere det, istedenfor å strekke ut hånden for å hjelpe? Når det har skjedd ulykker?

Jeg sier ikke at man skal ha dårlig samvittighet bare man sjekker mobilen noen ganger i løpet av dagen, jeg sier bare at man ikke burde la barna konkurrere med mobilen din om oppmerksomheten din som forelder.

Livet er å få øyekontakt med det nyfødte barnet ditt uten å måtte se gjennom kameraet på mobilen din. Livet er å se 2-åringen din søke etter din oppmerksomhet og bekreftelse, uten at du gang på gang har din oppmerksomhet rettet mot scrollingen på Facebook. Livet er å se på kjæresten din som du elsker mer enn noe annet, mens dere sitter i sofaen fredag kveld uten at dere sitter på hver deres kant med hver deres mobil. Livet er å være på konsert, oppleve, å se med øynene og ikke bare kameralinsen.

Det er en balansegang med dette som alt annet. Men livet er her og nå, tiden står aldri helt stille, og du får ingen av delene tilbake.

Dette blogginnlegget skrev jeg for et halvt år siden, men jeg hadde tydeligvis ikke publisert det, så da valgte jeg å publisere det nå.