God lørdag alle sammen ♥

I dag har jeg fått veldig mange meldinger fra dere lesere på Snapchat om ting som skrives om meg på appen Jodel. Generelt orker jeg ikke å forholde meg til det når jeg får slike meldinger, enten om det er ting folk har sett på Jodel eller ei, men i dag var det faktisk noe litt interessant som jeg tenkte jeg kunne ta opp: Nemlig hvorfor jeg har valgt meg ut akkurat det å studere juss eller til å bli psykolog. Skulle jeg lagd et eget blogginnlegg for hver gang jeg hadde fått høre noe uhyggelig om meg selv, så tror jeg faktisk ikke jeg ville gjort annet. Så det er åpenbart ikke tilfelle, men enkelte ting stikker litt hardere enn andre, så derfor vil jeg heller snu litt på hva som blir skrevet og gjøre det om til et blogginnlegg som svarer ordentlig på hvorfor jeg har valgt meg ut akkurat disse to yrkene som aktuelle. Det kan jo faktisk kanskje være interessant for dere som leser bloggen til vanlig også, håper jeg!

Anonym på Jodel skriver “Mistenker at Mammasom16 er en av de jentene på VGS som sier de vil bli advokat eller psykolog bare fordi de tror det er status, men egentlig ikke aner hva det innebærer”

Da jeg var omkring 9 eller 10 år gammel så hendte det noe i livet mitt som forandret veldig mye. Jeg var med på et lynnedslag på ekstremt nært hold.

Det er sjeldent jeg prater om hva som skjedde, og det med god grunn. Jeg tror jeg har fortrengt mye av det, og det har vært veldig godt for meg å bare “glemme” det, selv om det selvsagt aldri har blitt helt glemt. Jeg husker for det meste bare gråt, skrik, og kaos.

Relativt fort kom jeg meg på sykehus, skjelven og fryktelig redd. Jeg hadde heldigvis ikke blitt skadet. Det ble jeg fortalt. Og fysisk ble jeg heldigvis ikke skadet, men skadene kom omsider psykisk.

Kort fortalt fikk jeg en ekstrem form for dødsangst som på mange måter ødela livet mitt i denne perioden.

Det er veldig vanskelig å forklare hvordan det er å være psykisk syk til noen som aldri har vært det. Det tenker jeg er en desto større grunn til å ha respekt og medfølelse for noen som lever med psykiske sykdommer.

Teoretisk sett levde jeg jo på denne tiden, men jeg gjorde egentlig ikke det. Jeg var bare våken.

Det var utmattende og forferdelig. Det å bare være et lite barn oppe i det hele gjorde ting vanskeligere. Jeg hadde aldri hørt om å være psykisk syk. Jeg trodde jeg var helt alene. På et tidspunkt trodde jeg heller ikke at jeg noen gang kunne bli frisk og det ødela meg.

Da jeg var veldig psyk, lovde meg selv å aldri, aldri glemme å sette pris på det å være frisk om jeg noen gang skulle klare å bli helt frisk. Jeg er til dags dato helt overbevist om at psykologen min og den fantastiske jobben hun gjorde, er grunnen til jeg ble frisk. At hun presset meg, turte å stille de vanskelige spørsmålene, og gjorde alt for at jeg skulle åpne meg slik at hun kunne ta de tøffene samtalene med meg og hjelpe meg. Å vite at man som et barn på 10 år bare har lyst til å dø fordi man ikke orker å leve på den måten man lever lenger.. Nei, jeg vet ikke hvordan jeg skal si det en gang. Hun var den som reddet meg, det er jeg i hvert fall helt sikker på.

Da jeg var blitt frisk, ble det grunnen til at jeg ønsket å bli psykolog. Det ble min motivasjon: At hvis jeg kunne redde noen slik hun hadde reddet meg, så var det det jeg ønsket å gjøre. Å hjelpe andre som er i vanskeligstilte situasjoner, kanskje til og med som ikke ser noe håp ♥

Jeg har ikke gått helt bort i fra det å bli psykolog bare fordi jeg også har nevnt at jeg også gjerne kunne tenkt meg å studere til å bli jurist. Men karaktersnittet (selv for meg som så og si utelukkende har toppkarakterer) gjør det nesten umulig for meg å komme inn. Per dags dato har psykolog profesjonsstudiet en grense på 66 karakterpoeng for meg som får studiekompetanse via 23/5-regelen. Et karaktersnitt tilsvarende 6,6. Etter at jeg går ut fra VGS, har jeg regnet meg til at jeg får litt over 6,0 i snitt med alderspoeng, gitt at jeg klarer alle målene jeg har satt meg karaktermessig (noe jeg har tro på at jeg vil klare).

Motivasjonen og det helt grunnleggende i at jeg ønsker en jobb hvor jeg kan bruke kompetansen fra studiene til å hjelpe mennesker i vanskeligstilte situasjoner, går jeg på ingen måte bort i fra med et ønske om å studere rettsvitenskap. Det handler om at man kan følge drømmene sine, men samtidig må man også kunne være realistisk. Med to barn, hus, hjem, samboer.. Jeg vet med meg selv at det er ganske så umulig for meg å få 6,6 i karaktersnitt. Og hvem kan egentlig klandre meg for det? Klarer jeg å få litt over 6,0 med alderspoeng er jeg stolt og fornøyd med det. Rettsvitenskap ser for meg også ut som et svært interessant studie, og prøv ikke å undervurdere meg med å fortelle meg at jeg “ikke aner hva det innebærer” – men en ekspert er ingen i det de ønsker å studere, da ville vi vel strengt talt ikke trengt studiene i første omgang, heller.

Motivasjonen min for yrkesvalg har ingenting med status å gjøre, men det å kunne hjelpe andre med den kunnskapen og kompetansen jeg får. Da jeg skulle velge noe annet enn psykolog, ble jurist et naturlig valg for meg. Fordi jeg tror at jeg kan gjøre en god jobb, med egne personlige egenskaper, karaktersnittet mitt og en stå på vilje som absolutt ingen kan ta fra meg.

Jeg tar mer enn gjerne til meg kritikk som går på bloggens innhold, overskrifter, ja, kanskje til og med at jeg burde skrevet dette blogginnlegget tidligere enn nå. Men kritikk som går på yrkesvalg, og spekulasjoner om at det handler om status? Jeg lener meg tilbake i sofaen og trøster meg med at jeg hadde jeg ikke begynt på skolen, eller ikke ønsket å ta høyere utdanning, så ville jeg fått kritikk for det også. Så det blir litt sånn “damned if you do, damned if you don’t” og selv om det kan føles sårt og ganske urettferdig, er det noe som hører med når man velger å blogge offentlig.

God helg, alle sammen ♥