Her om dagen fikk jeg en melding av det jeg antar var en ny følger på Snapchat, som spurte om jeg “fremdeles hadde samme kjæreste som da jeg var med på programmet Kjære Mamma i 2016” og det er altså så koselig når jeg får slike meldinger og kan svare at ja, det har jeg ♥

Det er egentlig veldig fint med oss nå, til alle som måtte lure på det. Men det er kanskje litt på tide, all den tid vi har hatt vårt for å si det mildt. Jeg skriver relativt lite om forholdet vårt generelt nå, fordi jeg kjenner jo eldre jeg blir, jo mer reservert blir jeg når det kommer til å dele om kjæresteforholdet mitt. Dessuten er det så mye annet jeg kan skrive om, som etter min mening i hvert fall, er mye mer interessant. Når det er sagt har jeg ingenting i mot å oppdatere dere fra tid til annen, om hvordan vi har det sammen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg vet ikke helt hvordan vi har det så fint nå, jeg tror heller ikke det finnes noen oppskrift på det. Vi har hatt alle unnskyldninger i verden til å gi opp dette forholdet, tro meg. Men fremdeles sitter vi her sammen og det burde vi gi oss en klapp på skulderen for å ha klart. For meg er ikke det slik at man bare kaster noe vekk når det er ødelagt. Da prøver man å fikse det. Ikke misforstå altså, nå snakker jeg kun på eget vegne. Det er åpenbart lov å si at slaget er tapt, og det er fullt lov å gå fra hverandre, men for oss har vi ønsket å klare dette sammen og da har det vært noe vi har vært innstilt på. Det har vært så vanskelig, jeg tror ikke allverdens med gode formuleringer og et ordforråd ute av denne verdenen kunne hjulpet meg å forklare dere en gang.

Og så vet jeg at om det, mot all formodning, en dag tar slutt og jeg får livets verste kjærlighetssorg, så synes jeg det er noe litt fint over det. For da har jeg gitt det mitt alt. Og prøvd. Jeg vil heller bli såret ved å faktisk ha prøvd ordentlig, enn å ha tilbrakt tiden på gjerdet fordi “hva hvis det ikke fungerer”.