HVORFOR MÅ DET ALLTID FØLES SÅNN?

Hei dere!

I dag var det som vanlig morgen klokken 06:30, og jeg ble vekt av to lykkelige barn som bokstavelig talt hoppet opp av seng og ut i stua, smilende mens de holdt hender (Ja, faktisk) og var helt i hundre. Veldig klar for en ny dag, med andre ord! Jeg bråvåkner samtidig og er livredd for å ha forsovet meg til skolen. Som hver morgen. Det er tydeligvis skrekken for min del, har jeg skjønt.

Jeg har hatt et par gode dager nå hvor jeg har planlagt bursdags-selskapet til Leo (og gjort en drøss med andre ting, selvfølgelig, men 4-års dagen opptar meg selvfølgelig litt ekstra) som vi skal ha her hjemme en av de siste helgene i måneden. Jeg er som dere vet alltid tidlig ute med planleggingen. Jeg har prøvd å forberede han litt på at han snart har bursdag, og nå vet jeg at han gleder seg skikkelig. Jeg spurte han nemlig i stad om hvor gammel han ble, og da svarte han “Jeg blir 4 år jeg, mamma!” samtidig som han smiler stort, akkurat like entusiastisk hver gang jeg spør. Det er så herlig!

Jeg må innrømme at hverdagen er travlere enn noen sinne nå som begge guttene begynner å bli så store. Forstå meg rett – de er fremdeles relativt små, men samtidig vokser de så innmari fort. Både Leo og Noah krever mye, men på forskjellige måter. De er veldig ulike, samtidig så har de et veldig tydelig og nært forhold – passer på hverandre og tar vare på hverandre. Jeg skal være helt ærlig med dere, for jeg kjenner veldig ofte på den dårlige samvittigheten om kvelden etter de har lagt seg. Innerst inne vet jeg utmerket godt at jeg gjør en veldig god jobb med barna, og at de får rikelig med tid og oppmerksomhet, faktisk gjør jeg mitt alt for dem på alle plan, og jeg vet egentlig at det er godt nok.

Til tross for det, så kan jeg oppleve å ha dårlig samvittighet for å ikke strekke til, for å ikke ha ryddet nok i løpet av en dag, eller for om jeg var for snill med Leo når han trasset og ikke ville legge seg, om jeg var for streng, eller om jeg var for ettergivende. Jeg kan med hånden på hjertet si at siden jeg ble mamma, så har den dårlige samvittigheten til tider nådd nye høyder. Selv med ting som ved nærmere ettertanke egentlig er ganske ubetydelige.. Jeg har så mye dårlig samvittighet at dere skulle bare visst!

Likevel tror jeg det er ganske normalt at man som mamma har dårlig samvittighet for alt og ingenting. Jeg tror jeg tidvis har satt ganske strenge og høye krav til meg selv, i tillegg til at jeg av og til glemmer at jeg faktisk bare er et menneske jeg også. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg setter så strenge krav til meg selv når jeg aldri ville tenkt sånn om andre. Jeg er jo naturligvis ingen supermenneske jeg heller, og jeg kan ikke forvente å rekke alt, og å få tid til absolutt alt, i tillegg til jobb, skole, barn og hjem.

Jeg tror jeg rett og slett bare må bli flinkere til å tenke at barna mine faktisk ikke trenger et supermenneske eller en supermamma for å være de gode, lykkelige barna de er, men at de rett og slett bare trenger meg, og den jeg er.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg