God søndag alle sammen! Her har jeg akkurat levert svarene mine på en rekke spørsmål jeg har fått av en student som hadde valgt å skrive om eksponering av barn i sosiale medier i masteroppgaven sin. Veldig interessant å få være med og delta! Så dette blogginnlegget er i grunn litt inspirert av dette og spørsmålene jeg akkurat har svart på.
Jeg kommer aldri til å se ned på mennesker som eksponerer barna sine i sosiale medier. Jeg tror ikke verden er så sort hvitt at vi kan si det som at foreldre som eksponerer barna sine=dårlige foreldre, og at foreldre som ikke eksponerer=gode foreldre. Det blir alt for enkelt! Hvis en person deler bilder av barna sine, og det i seg selv gjør vedkommende til en dårlig forelder – hva da med alt annet vedkommende gjør for og med barna sine hver eneste dag, 365 dager i året? Trøster, passer på, viser kjærlighet og omsorg, går på turer, smører matpakker? Vi burde ikke tillate oss å tenke sånn, og denne debatten er for viktig til at vi nedgraderer den med usakligheter og en “oss vs dem” mentalitet.
Vi er alle mennesker og foreldre som gjør vårt aller beste.
En gang sto det på åpent forum på nett at barnevernet burde vært inne i bildet fordi jeg på dette tidspunktet eksponerte sønnen min på bloggen min. La oss holde oss for gode for sånt. Det bidrar ikke med noen ting i denne debatten, og jeg blir sint når folk generelt prøver å slå i bordet med argumenter som at “barnevernet burde bli innblandet” i saker som har nada med barnevernet å gjøre. Barnevernet trenger sine dyrebare resursser til å verne om barn som blir psykisk og fysisk mishandlet i hjemmet, barn som trenger ekstra bistand på grunn av egne utfordringer og sydommer, og for å hjelpe barn som lider i hjem med rus og overgrep. Ikke vær den personen som bruker barnevernet som en trussel mot foreldre som tar andre valg enn deg selv.
For ja, dette handler om et valg. Et valg hver enkelt forelder må ta på vegne av barna sine. Jeg tror neppe vi vil se noen lovverk dukke opp med tanke på eksponering av barn, siden det ikke er direkte til fare for barnet om bilder blir delt, og da blir det vanskelig å få til et lovverk. Men lovverk eller ei – dette er fremdeles et valg vi foreldre bør reflektere over daglig og vel så det. Og bare så det er sagt: nei, jeg er ingen moralvokter, og hvert fall ingen ekspert. Like fullt har jeg en mening, og jeg har lov til å dele den på lik linje med alle andre. Jeg mener det er viktig at vi snakker om og på den måten oppmuntrer til refleksjon rundt det å eksponere barna sine på nett.
Hverdagen som småbarnsforeldre og foreldre generelt er noe veldig mange kan relatere seg til. Det å få barn og gå gravid er også det, og derfor treffer kan man som en såkalt foreldre-influencer få en helt rå rekkevidde. Nettopp fordi det er noe som angår mange av oss.
Jeg valgte å slutte med å dele bilder av guttene mine fordi det ikke føltes naturlig lenger, jeg ville stå på egne ben og bruke eget navn. Ikke minst ville jeg vise at jeg har andre ting å bidra med enn bilder av barna mine, selv om de er verdens skjønneste gutter. For nei, det skader kanskje ikke med et bilde her eller der – men gagner det barna? Jeg tror ikke nødvendigvis det at man legger ut et bilde av barnet sitt her og der skader barnet, men da er det igjen spørsmålet om hvordan det gagner. Hvis man som forelder kan leve av å dele et par bilder på instagram av barnet sitt, og på den måten få mer tid med barnet/barna sine i hverdagen (Slippe vanlig A4-jobb med mindre tid til barna sine i hverdagen, fordi man da kan jobbe som selvst- næringsdrivende) så vil det kanskje være verdt det for noen foreldre, men for andre ikke.
Likevel kommer man jo ikke unna det faktum at barna faktisk ikke kan samtykke til eksponeringen, og at de i verste konsekvens misliker sterkt at du som blogger/influencer har delt så mye om dem når de en gang blir store. Det kan jo aldri tas tilbake, når du har lagt det ut på nett. Personlig, så vet jeg med meg selv at det ikke ville gjort meg noen ting at min mor hadde delt bilder av meg på sin blogg, dersom det hadde vært tilfellet for 20 år siden. Om det kunne gjort at hun hadde fått mer tid med meg i barndommen min, så hadde det utvilsomt vært verdt det også for min del. Jeg tror heller ikke jeg hadde brydd meg om hun hadde lagt ut bilder av meg. Jeg har blant annet en far som jobbet store deler av barndommen min frem til jeg kom i skolealder, og dersom han hadde lagd seg blogg og levd av det istedenfor, og dermed unngått å være så mye borte fra meg – så synes jeg det hadde vært det aller beste. Det hadde vært helt fantastisk, egentlig. Fordi den tiden sammen med mor og far i barndommen har for meg vært så viktig.
Men jeg vet ikke om mine barn synes det samme som meg, og jeg synes ikke jeg kan anta at de gjør det uten å vite det.
Dessuten kan man utvilsomt leve av å blogge og være såkalt influencer, uten å eksponere barna sine. Det er ikke nødvendigvis enten eller, men for andre som kanskje ikke får noe respons på det de legger ut dersom det ikke har med barna dems å gjøre, så blir det jo kanskje det.
Noe annet jeg har tenkt på i kjølvannet av spørsmålene jeg svarte på i masteroppgaven til denne studenten jeg nevnte innledningsvis, er langsiktige konsekvenser av eksponering. Jeg tror rekkevidden en blogg/instagramkonto har, er av betydning når det kommer til dette. La oss bare late som at jeg hadde hatt en datter, og at jeg også drev blogg. I bloggen hadde jeg ikke nødvendigvis eksponert henne så mye, men skrevet en del om henne som person. Kanskje ikke engang skrevet så mye, men bevisst eller ubevisst skapt et bilde av hvem hun er. Eksempelvis at hun var svært pliktoppfyllende, aldri gjorde noe galt og var veldig “flink pike”. La oss også si at bloggen min var en av landets største. Når hun da omsider hadde begynt på skolen, så ville kanskje allerede flere foreldre og enkelte lærere ha en forestilling/forventning om hvem hun er, allerede før de kjenner henne. På grunn av intrykket som hadde blitt skapt gjennom bloggen. Hvilken betydning får dette for identiteten hennes?
Jeg synes også utvilsomt at informasjon i tekstform er mye mer uheldig, enn et bilde av barnet her og der. Et enkelt bilde av barnet kan vi alltids diskutere om det er greit å legge ut eller ikke (med tanke på at barnet ikke får samtykket til å legge det ut) men et bilde sier ikke spesielt mye om barnet utenom hvordan det ser ut. Når noen vet hvilken sykdom barnet ditt har/ utfordringer rundt dette, hva slags skole/barnehage barnet går i osv, så synes jeg dette er betydelig verre, fordi det er såpass nært og personlig.
Og hvis noen vil skrike ut at jeg er dobbeltmoralsk for å mene det jeg gjør, fordi jeg i fortiden tok et annet valg, faktisk det helt motsatte – hvor jeg eksponerte barna mine. Aldri massiv eksponering eller ugreie bilder (naken, syk osv) men likevel. Til det vil jeg svare: Heia at man kan vokse og endre mening. Bare tenk så kjipt om man var helt nødt til å mene det samme som man har ment om èn ting tidligere i livet?
♥ Ha en fin søndagskveld alle sammen, og gjerne del deres tanker rundt dette i kommentarfeltet om dere har noen!
