Fredrik måtte trøste meg, tørke tårer og holde rundt meg en god stund før jeg i det hele tatt klarte å skrive dette blogginnlegget, så dette kan bli interessant. Haha..

På mandag er det 5 år siden jeg ble mamma for første gang.

5 år siden Fredrik ble pappa for første gang.

5 år med vår ikke-lenger-så-lille skatt.

Tanken på gutten min som baby er ikke fjern i det hele tatt, og jeg husker det nesten som det skulle vært i går. Alt vi fant på sammen, alle turene jeg gikk med ham i den fine vognen sin, all lekingen og kosen. Fredrik som kom hjem fra skolen, siden han gikk på videregående.

Jeg vet at jeg nøt hvert eneste sekund med babyen min, jeg vet jeg holdt i den bittelille hånda hans daglig og tenkte at “Denne tiden får jeg aldri tilbake”. Jeg ventet med å sende i barnehagen så lenge som mulig før lillebror kom, for å kunne nyte all tid med han. Jeg vet at jeg nøt hvert eneste sekund og lyttet til alle som sa at tiden kom til å rase forbi: Likevel så føles det sårt at de vokser så fort.

På samme tid, er det å se han vokse opp fantastisk fint. Vi har så mange fine samtaler sammen, vi ler sammen, vi danser og vi ser på film. Fremdeles er det rart å tenke på at tiden hvor han var en liten gutt, er forbi, og at den aldri vil komme tilbake.

Det har ikke alltid vært så lett at det bare skiller 16 år mellom oss. Men det har gjort meg hardhudet, det har gjort meg sterk, og det har gjort meg til en enda bedre mamma for deg.

Helt siden vi ble foreldre, har vi aldri sett oss tilbake. Vi har satt deg foran alt annet, vi har elsket deg, og vi har passet på deg. Og det kommer vi alltid til å gjøre.

“Han stoler på oss, og på at vi gjør alt vi kan for å passe på han på best mulig måte” var noe av det første jeg sa da til pappaen din da vi kom hjem fra sykehuset for 5 år siden, mens du lå i vuggen din og sov. Nyfødt.

Vi var unge da vi fikk deg, og det kommer vi nok alltid til å få høre. Men det at vi møttes litt tidligere, betyr også at vi får elske deg litt lenger ♥