Det er juni 2014. Slutten av måneden nærmer seg med stormskritt, og juli er kun et par dager unna. Jeg dro fra å feire 16 års-dagen min med en avskjedsfest med vennene mine i Gjøvik, til å flytte til Larvik på under en uke.
Sommeren var i gang og sommerfuglene i magen var større enn noensinne. Tenk, nå hadde jeg flyttet helt for meg selv. Jeg som aldri trodde jeg kom til å få lov til det, så streng som mamma og pappa hadde vært tidligere. Jeg trodde de spøkte med meg da de sa ja til at jeg skulle få flytte til en ny by, tre timer unna hjembyen min. “Det verste som kan skje er at du må flytte tilbake igjen” sa mamma. Det skal riktig nok sies at jeg kjente byen godt, og at jeg hadde deler av familien min der.
Jeg hadde kommet inn på linjen jeg ønsket på videregående, og skulle endelig få gå på samme skole som kjæresten min. For en lettelse det var, etter 8 måneder i et avstandsforhold. Noe som definitivt tar på et ferskt forhold. Men hva betydde vel anstanden, når noen betyr så mye?
Jeg husker følelsen da kjæresten min og jeg satt i den lille leiligheten min. Jeg husker alle klærne jeg ikke hadde pakket ut av flyttesakene mine enda. Jeg husker varmen, hva vi spiste til middag, hvilken shorts jeg hadde på meg. Vi så på utallige tv-serier hjemme hos meg, jeg var på shopping med kusina mi, og vi spiste haugevis av taco. Livet var så fint!
Det var bare èn ting som plaget meg: De rare magesmertene.
Men det var ikke ordinære magesmerter, ei heller noe annet farlig. Det var jo bare lille du.
Kjære fireåringen min, nå har det gått hele 5 år siden den gang. Du er det største sjokket jeg har opplevd, og det mest fantastiske som kunne skjedd meg♥
Bloggen din har blitt veldig kjedelig i det siste. Det eneste du skriver om er barna dine og mamma ting. Hyggelig det, men hadde vært interessant med andre type innlegg også. Litt mer variasjon
Helt enig i at den er blitt noe ensformig i det siste. Om du har ønsker til innlegg er det bare å komme med det altså, det setter jeg bare stor pris på 🙂