I går fikk jeg et spørsmål på mail som jeg satt og tenkte lenge på hva jeg skulle svare til. Jeg synes faktisk det er utrolig koselig når blogglesere sender meg mail og spør om råd – jeg synes det er skikkelig smigrende at noen tenker at de kan få et godt råd av meg – av alle personer. Den slitne småbarnsmammaen jeg er. Derfor vil jeg alltid forsøke å svare alle, og det har jeg iherdig forsøkt helt siden jeg startet bloggen.

“Hei Jessica. Jeg har lest bloggen din i flere år! Jeg har aldri vært noen typisk bloggleser men din har jeg lest fra den første dagen. Jeg husker du har hatt en spalte hvor du har svart lesere og gitt dem råd. Vet det er en stund siden nå, lurte på om du kunne hatt noen sånne innlegg igjen? For jeg trenger noen råd nå… Jeg vet ikke hvem jeg skulle vende meg til, men så husket jeg på spalten din. Kanskje du vil skrive om det på bloggen, det kan du velge sjøl da.

Saken er at jeg tidligere har vært helt ødelagt av kjærlighetssorg og jeg tør ikke satse igjen. Jeg klarer enkelt og greit ikke å tenke på hvor knust jeg var og hvor langt nede i kjelleren jeg gikk.. Hvordan i alle dager skal man tørre å prøve på nytt når man er så redd for å ende opp såra. Det er flere år siden. Jeg merker at hver gang jeg starter en kjærlighetsrelasjon med noen, så trekker jeg meg bare sakte men sikkert ut av det og avslutter før de kommer såpass inn på meg at jeg risikerer å bli såra.. Hvordan skal jeg klare å kvitte meg med destruktive tankemønster om at eventuell ny kjæreste vil såre meg? Jeg er så oppgitt og veit ikke hva jeg skal gjøre.” – Jente, 25.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tror mange av oss kan kjenne seg igjen i tankemønsteret ditt – selv om det kanskje ikke går så langt som det kanskje har gått med deg. Men først av alt er jeg bare nødt til å si at jeg virkelig føler med deg, og at jeg forstår deg så inderlig godt. Jeg skal ikke sitte her og påstå at jeg vet nøyaktig hvordan du har det og hvordan det er, for det gjør jeg nok ikke – men vit at forståelsen min for hvordan du har det er enorm. For hvor vondt er det ikke å bli såret av den du står nærmest, når du har gjort deg selv så sårbar og åpnet deg til noen. Hvor lett er det å tenke at den neste ikke vil såre deg også? Det er slett ikke lett. Ikke i det hele tatt, faktisk!

Men så er det nå en gang sånn at om man ikke våger, så vinner man heller ikke. Klisje, jeg vet – men det ligger faktisk noe i det også.

Når man velger å åpne seg for noen kan man ende opp med å tape, eller så kan man ende opp med å vinne. Når man taper og ender opp knust er det helt ubegripelig vondt. Så vondt at man aller helst vil forsvinne fra jordens overflate. Men så er det noe litt fint over å ha prøvd også, selv om man fikk hjertet sitt knust når det ikke gikk veien. Kanskje ikke så lett å se idet det skjer, men jeg har kjent litt på dette i etterkant. Det er noe fint over å ha turt å gjøre seg sårbar og ha turt å åpne seg for noen, selv om det ikke gikk veien.

Jeg må bare påpeke igjen slik jeg pleier å gjøre når jeg svarer på mail, og slik jeg gjorde da jeg hadde denne faste spalten hvor blogglesere spurte om råd fra meg – at jeg er ikke noen ekspert. Jeg kan ikke gi deg noen råd som eksplisitt vil slutte å gjøre deg redd for å bli såret, eller som gjør at du vil klare å gå helhjertet inn i noe nytt når du eventuelt møter en ny litt frem i tid. For den jobben er det kun en person som kan gjøre, og det er deg.

Jeg tenker at det er supert at du er klar over problemet selv, og at du ikke går inn i noe nytt (når det eventuelt blir aktuelt for deg) med tanken om at den nye er nødt til å overbevise deg om at du kan stole på vedkommende, og på at vedkommende ikke kommer til å såre deg. Dette var ekstremt vondt for meg, kontrollfreaken som jeg er, å innse selv: men den garantien kan du aldri få.

Og så tenker jeg at når du eventuelt møter noen ny som du egentlig tenker at du virkelig kunne fått det fint med, selv om frykten for å bli såret sannsynligvis vil være der også: Si det akkurat som det er! Fortell at du har slitt med dette, og at du virkelig er ordentlig redd for å bli såret. Igjen, så er det ikke sånn at du skal informere om det fordi vedkommende bør overbevise deg om at du kan stole på han eller hun, for i bunn og grunn må det være noe du velger å gjøre – når du en gang, forhåpentligvis kommer dit. Men kanskje kan det komme godt med at vedkommende vet?

Om dette er et menneske som ønsker å få det til med deg også, så vil det være naturlig å tenke at han eller hun ønsker å ta ekstra hensyn til at du har hatt en enorm frykt for å ende opp såret, og være med på å gjøre deg trygg. En som virkelig er glad i deg, vil være med å bygge deg opp. Men da må du slippe taket, og ikke prøve å kontrollere alt for å ikke ende opp med kjærlighetssorg. For da er du på et eller annet tidspunkt nødt til å slippe vedkommende inn på deg. Enda hvor tøft jeg er helt sikker på at det er for deg. Om du nå sukker og tenker at det er jammen meg lett for meg å si, så har du trolig helt rett i det. Jeg har full forståelse for at det ikke er så enkelt som du kanskje tenker at jeg får det til å høres ut.

Jeg håper du ikke føler at jeg bagatelliserer problemet ditt eller at jeg liksom sitter på fasiten med enkle svar – for jeg sitter så absolutt ikke på noen fasit, og det er i grunn ganske få slike problemer som har enkle svar.

Men jeg tror at de som velger å sitte litt på gjerdet, ubevisst eller bevisst, fordi de ikke vil risikere å bli såret – de som alltid prøver å ta forbehold slik at de ikke blir så såret, og som derfor ikke tør å satse skikkelig.. Jeg tror faktisk de risikerer det verste av alt.

Å ikke få oppleve kjærligheten.

Jeg håper av hele mitt hjerte at dette var noe til hjelp for deg ❤️ Og så må jeg samtidig benytte anledning til å ønske alle sammen en fin kveld videre!