Jeg har fått en del forespørsler om å skrive et blogginnlegg om kjærlighetssorg helt fra jeg startet å blogge, og nå føler jeg meg klar for å gjøre det ♥
Jeg har hatt kjærlighetssorg et par ganger. Når det føles ut som verden raser sammen og man gleder seg til å sove fordi man kan få en ørliten pause fra det evige tankekjøret. De som har opplevd kjærlighetssorg selv vet at det føles så bedritent at man helst ikke vil tenke på morgendagen, eller på hvordan man skal komme seg gjennom det som venter.
Sist gang jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg, noen år siden nå, lovde jeg meg selv at jeg aldri skulle gi meg selv så hen til noen igjen. For da jeg hadde kjærlighetssorg var jeg så langt nede som jeg aldri hadde trodd at var mulig, og dit skulle jeg ikke tilbake. For tenk om jeg endte opp med å bli så ødelagt igjen – bare tanken i seg selv, orket jeg rett og slett ikke. Det kunne jeg ikke risikere. Jeg tror det er problemet mange har, for man ønsker et forhold. Derfor gir man litt av seg selv, men ikke i nærheten av alt.
Man åpner seg opp nok, men ikke så mye at man setter seg selv på spill. Man vil ha noen som holder deg, men du vil ikke at de skal ha muligheten til å såre deg. En kombinasjon som på mange måter ikke går opp, og man må jo på et tidspunkt ta et valg når man vil ha hva det koster, men ikke er villig til å betale for det.
Jeg vet så inderlig godt hvordan det føles å være så ødelagt av kjærlighetssorg, gå ned i vekt for matlysten er ikke-eksisterende, kun være våken og ikke levende, stikkfølelsen i brystet. Likevel gikk jeg inn i et nytt forhold med det som skulle bli mine barns far etter en stund. Det tok lang tid før jeg klarte å gi slipp og la han komme ordentlig inn på meg – og vi hadde jo (i tillegg et bruddet i fjor) en runde med et brudd i oktober 2015 hvor jeg var helt knust, og etter det måtte vi begge bygge opp det vi hadde hatt helt på nytt, steg for steg.
Det er det som er så vanskelig og vondt med kjærlighet også: Det bygges opp over måneder og år, men alt kan rives ned i løpet av sekunder.
Jeg vet at jeg i fremtiden trolig alltid kommer til å være redd for å bli så ødelagt igjen, som det jeg en gang var. Men sannheten er at man aldri har noen garantier. Det er prisen man kan komme til og måtte betale for å elske noen, ikke halvveis, ikke mens man prøver å unngå å bli såret, eller når man holder en viss avstand.
Men helt, og fullstendig.
Er dette bilde etter operasjon tilbake av puppene?
Nei nei, dette er fra oktober lenge før jeg opererte. Nå er jeg tilnærmet flatbrystet 🙂
Du er så flink til å skrive og til å sette ord på ting 😊 Jeg liker bloggen din veldig godt 😀 Stå på videre!