Etter jeg ble mamma – er det særlig en tendens jeg har sett mye av. At alt skal være likt for alle, slik at ingen barn skal måtte føle på vanskelige følelser. Og selvfølgelig: Barn skal åpenbart få være barn. Men ærlig talt, gjør vi ikke barna våre en bjørnetjeneste ved å forsøke å viske ut alle forskjeller og gjøre alt likt for alle?
Da jeg var liten, nærmere forklart da jeg gikk i barnehagen, husker jeg hvor inderlig jeg ønsket å være St. Lucia hver bidige gang desember og luciadagen nærmet seg.
Og da var det jo utvilsomt litt uheldig at jeg hadde svart, halvlangt hår.
For Lucia hadde jo langt, blondt hår. Og dermed var det kun jenter med blondt hår som kunne være med i trekningen om å være henne i luciatoget.
Det var så urettferdig, synes jeg. Forferdelig urettferdig! Men takk Gud for at mine foreldre svarte meg med at “Ja, noen ganger er livet urettferdig” istedenfor å prøve å skjerme meg mot disse følelsene, eller enda verre: Ta ett opprop på sosiale medier (om det hadde fantes den gangen) for å sørge for at alle jenter, uavhengig av hårfarge, skulle få sjansen til å være Lucia. For selv om det muligens er en overdrivelse, så er det litt sånn jeg opplever en del foreldre i dagens samfunn.
Og jeg skjønner jo hvorfor. Fordi man vil ha lykkelige barn. Så da prøver man det man kan for at ingen barn skal få nærkontakt med følelser som skaper sjalusi eller andre vanskelige følelser.
Hvilket bringer meg til essensen i dette: Hvis barna er vant med at vi voksne, vi foreldre, alltid rydder veien deres for at den skal bli mest mulig behagelig for dem å gå, hvordan går det da når de en gang blir voksne selv og må innse at det ikke er sånn livet fungerer?
Jeg vil at barna mine skal kjenne på alle følelsene sine i løpet av oppveksten sin. Noen ganger er livet urettferdig (tidvis ganske ofte, òg) og det vil de også være nødt til å kjenne på før eller sider. Jeg vil heller at de skal vokse opp og bli oppdratt slik at de er klar over at det er sånn det er – enn at de skal få seg tidenes sjokk når de begynner å bli større og innser at den verden hvor absolutt alle barn står likt i alt, alle får de eksakt samme mulighetene og alt er likt for alle – egentlig bare er en fantasiverden.
Jeg skjønner hvor du vil med dette innlegget. Men jeg er ikke helt enig. Absolutt, livet er urettferdig og alle får ikke alt. Men jeg syns det er VELDIG spesielt og kritikkverdig at det kun er blonde jenter som skal være med i trekningen om å være Lucia. Jeg hadde flydd i flint om det var praksis i vår bhg!
Jeg stusser også over at du syns det er greit at det skal være lov å forskjellsbehandle utfra hårfarge men ikke kjønn? Du som er så opptatt av at gutter skal leke med dukker og typiske jenteting og motsatt. For her skal alt være rettferdig da eller? Gutter SKAL få lov å leke med jenteting og jenter SKAL få leke med gutteting, men at Lucia er forbeholdt blonde jenter må da være greit. Jenter med mørkt hår skal få kjenne på den utenforskapen. Livet er trossalt ikke rettferdig hele tiden….??
Jeg skjønner ikke helt 🙈
Utrolig bra poeng, helt enig! Ingen har vondt av å føle på så overfladisk og enkel urettferdighet, for det som er urettferdig på ekte er at det sitter familier i vårt eget land som ikke har råd til mat på bordet på samme måte som de som bor langt unna i Afrika, eller i ghettoen i USA. Så ja, det er kjipt at Lucia hadde blondt hår f.eks, men det er faktisk bare sånn det er.
Elsker at du er så ærlig og tydelig!
Jeg er helt enig med deg. Veldig bra skrevet. Jeg har heller aldri latt mine barn vinne i spill og andre ting med vilje. Sånn er ikke livet. 🙂
Å la noen vinne med vilje er jo ikke det samme som å faktisk bli utelatt for en sosial ting (som det jo er!) pga man har feil hårfarge. Eller??
Hvis det bare er blonde jenter som kan få være Lucia i barnehagen, synes jeg faktisk det er diskriminering, jeg håper virkelig ikke dette er vanlig praksis. Ellers så er jeg jo enig i at livet ikke alltid er rettferdig, men synes ikke eksemplet ditt var så bra.