De siste årene har jeg fått en del tilbakemeldinger på at jeg ikke er så personlig på bloggen som jeg en gang var.

Jeg er helt enig.

Det har det åpenbart vært en grunn til, som jeg har holdt tett om i snart 2 år. Ikke en eneste sjel har visst hva dette har dreiet seg om.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mange ganger før jeg bestemte meg for å begynne å skrive dette blogginnlegget har jeg vært litt sånn, skal jeg orke å dra dette inn på bloggen? Orker jeg å forholde meg til det dersom jeg får kritikk for det?

Klarer jeg å stå i det?

Nå gjør jeg det, men jeg måtte vente i ganske lang tid før det føltes riktig.

Vi kan skru tiden tilbake nesten 2 år.

“Bloggen din har tapt seg skikkelig!” skrev noen. Etter hvert flere og flere, jo mer tiden gikk.

Jeg var helt enig.

For straks 2 år siden nå ble jeg deprimert. Dette holdt jeg skjult fra alle menneskene jeg kjenner i livet mitt, fordi jeg skammet meg så mye over det. Såpass mye at min egen samboer ikke fikk vite om det før inntil en måned siden. Da hadde jeg gått til psykolog i skjul i nesten 2 år. Jeg var selvfølgelig ikke like syk hele tiden, men på et tidspunkt var det så ille at jeg synes det er vondt å tenke tilbake på det.

Jeg forsto at jeg måtte komme meg til psykolog fortest mulig, hvilket jeg gjorde, da jeg forsto at jeg var blitt syk. Og jeg ble for en stund siden nå erklært frisk. Etter ganske lang tid riktig nok, for det har jo vært en prosess.

Jeg skjønner at det å slite med depresjon er noe som er ekstremt tabu blant mødre. Men nettopp fordi det er så tabu, så tror jeg det er viktig å dele. Selv om det er vanskelig. Så forbanna vanskelig. Jeg har aldri gruet meg så mye til å publisere et blogginnlegg som jeg gjør med dette innlegget. Fordi det er vondt å gjøre seg så sårbar for så mange mennesker. Samtidig kjenner jeg at jeg nå har fått det hele på såpass avstand at jeg kjenner at det føles greit.

Den største grunnen til at jeg skammet meg så mye, og for at det har gått såpass lang tid før jeg har turt å si noe til noen i det hele tatt – ikke bare her på bloggen, men generelt, tror jeg må være frykten for at noen skulle tro at jeg ikke klarte å ta vare på barna mine. Det har jeg jo klart uten problemer hele veien – selv når jeg var deprimert. Det å være deprimert er på absolutt ingen måte synonymt med at man ikke klarer å ta hånd om barna sine, og dette vet jo alle oppegående mennesker. Likevel har jeg vel kjent et behov for å skjerme meg selv da jeg hadde det vanskelig, fordi jeg av alle mennesker, vet hvor mye stygt noen kan skrive anonymt på nett.

Og i dag er jeg glad jeg ventet så lenge med å si noe. Jeg er glad jeg ventet til nå. Til jeg var blitt frisk. Til jeg hadde fått alt på avstand.

Barna mine er faktisk det som har hjulpet meg mest i den vanskelige tiden. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har veldig vanskelig for å tro at de har merket noe som helst. For den eneste jeg ikke klarte å ta godt vare på i den vanskelige tiden, var meg selv. Og ingen andre.

Er det en ting som fortsatt gjør meg vondt, så er det se ulike bloggere/influencere slenge rundt seg med psykiske diagnoser. Slutt, vær så snill. Det er så stygt og ødeleggende for de som faktisk sliter. Jeg mener for all del ikke at jeg avgjør hvem som sliter og hvem som ikke gjør det, men er det en ting vi alle kan gjøre, så er det å vise litt respekt for hva disse diagnosene innebærer!

Jeg har alltid vært den som er glad “hele tiden”, så ingen hadde nok noen gang trodd at jeg skulle være deprimert. Jeg forstår at dette kanskje er en overraskelse for mange der ute, kanskje også en liten oppvekker. Det er fælt å tenke tilbake på da jeg var lengst nede, og ingen merket noen ting. Ta vare på de rundt deg, også de som er tilsynelatende glade og fornøyde hele tiden. Det er muligens de som skjuler det aller best.. ❤️

Jeg er som sagt blitt erklært frisk for en stund tilbake, og ønsker nå å legge dette kapittelet bak meg. Men jeg ville dele, for å vise at hvem som helst kan rammes, og for å tydeliggjøre at man ikke kan se på noen om de har det vanskelig eller ikke. Og ikke minst, for å vise at det er helt menneskelig å ha det vanskelig.