Jeg er ikke en av de som tror at barn tar skade av å se at foreldrene sine viser følelser. Faktisk, så husker jeg enda at det største sjokket jeg kjente på under oppveksten min da jeg virkelig var i ferd med å vokse opp – var å innse at mine foreldre også bare var mennesker.
Jeg har dager hvor jeg føler jeg ikke strekker til i det hele tatt, dager hvor alt føles helt håpløst. Jeg har, som alle andre, også dager hvor jeg krangler med kjæresten, hvor alt som kan gå galt – går galt, hvor jeg gråter fordi klokken er 02.00 og jeg enda ikke forstår matten jeg skal ha prøve i dagen etter, og dager hvor jeg kjøper ferdigpizza til middag fordi jeg ikke orker annet. Og fordi jeg nesten sovner om jeg blunker litt for lenge.
Jeg har også skikkelig dårlige dager, som alle andre, hvor jeg kan jeg føle at jeg ikke strekker til, og at jeg ikke klarer å gjøre ting godt nok.
Dette var en slik dag.
Jeg står på kjøkkenet og puster tungt ut. Vanligvis pleier jeg aldri å vise tegn til at jeg er sliten eller trist når barna er våkne, men det burde man som forelder kanskje gjøre. For å normalisere de følelsene som strengt tatt er like normale som å være glad og lykkelig. Jeg vet ikke, det har bare ikke falt meg helt naturlig når barna har vært små. Kanskje jeg bare er redd for at de skal føle at de har et ansvar for sin egen mamma.
Men så snur jeg meg, og plutselig kommer de. Ordene, smilene, klemmene. Fra mine to favorittmennesker.
Og plutselig er det ikke så håpløst lenger likevel♥
🥰❤️