NEI, DU SKJEMMER IKKE BORT BARNET DITT!

Har du noen gang fått høre at du ikke burde amme barnet ditt i søvn, fordi “Det er en dum ting å venne dem til” eller at du skjemmer bort barnet ditt med kroppskontakt, nærhet, mating og eksempelvis samsoving? Har du kanskje også fått høre at “de har ikke vondt av å gråte litt før de sovner”?

For er det en ting jeg selv har opplevd mye de første årene mine som småbarnsmamma, så er det disse velmenende rådene fra andre mennesker, alt fra øvrige familiemedlemmer til fremmede, om hva jeg ikke burde gjøre med barnet mitt. Måtte det være vedrørende samsoving, å ikke amme barnet i søvn, eller å la være å løfte opp babyen med en gang babyen begynner å gråte når den ligger i vuggen sin. Og jeg vet jeg ikke er alene, og at mange anbefaler oss småbarnsforeldre å drive søvntrening og annen systematisering av babyens søvn- og spisemønster.

Og er ikke det sprøtt, å oppleve å få høre sånt når det er flere år siden samtlige av disse mytene ble vitenskapelig motbevist?

Det er nemlig flere myter som går ut på at det å forme barnets sove- og spisemønster forebygger utvikling av dårlige vaner, som i dette tilfellet er gråting, urolighet, våkennetter, etc. Men i en ganske stor forskningsoversikt fra 2013 konkluderes det med at man ikke forebygger eller forbedrer noe særlig med slike metoder i det hele tatt. Og spesielt søvntrening, har ingen effekt, men fører i mange tilfeller faktisk til det motsatte av hva det er ment til å gjøre: nemlig problemer for både store og små.

I vårt samfunn har vi fått så mye kontroll over det meste av situasjoner, at jeg tror det for noen kan føles som et nederlag at babyen ikke “gjør som den skal” ved at babyen plutselig kan finne på å ikke følge tidsskjemaet man har sett for seg. Både med tanke på søvn, mating, og måltider. Men jeg tror vi kommer langt med å senke skuldrene, og la babyen styre showet.

Å lese en slik forskningsoversikt, som jeg for øvrig ikke fatter hvordan jeg kan ha gått glipp av, som beviser det jeg har prøvd å diskutere med andre som har sine tvil om både samsoving og nattamming (og ikke minst det å la babyer ligge og gråte, fordi “de har godt av det”) er så befriende godt at jeg sliter litt med å finne ord som er dekkende nok.

Forsningsoversikten jeg snakker om har fått følgende tittel, og ble utgitt I 2013: Behavioral sleep interventions in the first six months of life do not improve outcomes for mothers or infants: a systematic review.

Oversikten tar utgangspunkt i flerfoldige internasjonale forskningsresultater, 43 eksakt, inkludert norske studier – som har fokus på dette med opptrening av babyer med tanke på søvn og mating. Det de så på, var om det egentlig bringer med seg noe å trene babyer til å bli uavhengige ved å for eksempel gi flaske etter egne tidsskjemaer, sove til faste tider bestemt av oss, sovne selv uten vår nærhet og utenfor vårt rekkevidde, ikke sovne ved brystet (eller flasken) og det å la dem sove helt alene.

I forskningsoversikten kommer det blant annet frem at barn som blir ammet lite/ingenting, som blir båret lite, og får «søvntrening», i gjennomsnitt gråter mer og mistrives i større grad – sammenlignet med barn som jevnt over får mer fysisk kontakt, amming etter barnets ønske og ingen såkalt søvntrening. Så det utgjør altså ingen fare for mer urolige barn hvis man lar babyen styre showet og responderer på deres signaler…

Den samme oversikten kunne også avsløre at mødre som ammet eller gav flaske etter et skjema istedenfor å følge babyens egne tegn og rytme, hadde høyere risiko for fødselsdepresjoner. Ganske interessante funn! Barna til disse mødrene hadde også dårligere kognitive og akademiske resultater enn de barna som ble matet etter egen rytme, da de ble testet som små barn, litt eldre barn, og tenåringer.

Noen punkter hentet fra en arkivert nettside for lenge siden, som jeg derfor dessverre ikke får linket til, og som viser de viktigste funnene i denne forskningsoversikten:

– Lurt å amme i søvn: Det å skille søvn og amming (ikke la barnet sovne ved brystet eller amme om natten) ved 6 månedsalder innebærer stor risiko for ammetrøbbel og opphør av amming (melkemengden går f.eks drastisk ned) før mor og barn er klare for fullstendig ammeslutt.

– Søvntreningsopplegg fører til mer gråt: Søvntrening før 12 ukers alder kan føre til lengre perioder med søvn, men fører i gjengjeld til betydelig mer gråt.

– Ikke dårlige vaner av oppvåkning: Hyppig oppvåkning om natten blant babyer som blir nattammet, resulterer IKKE i søvnproblemer for barnet når det blir større.

– Uheldig å mate og sove etter skjema: Søvn og mating etter faste skjema (istedenfor å følge barnets egen varierende rytme og forsøke å overdøve denne) i de første levemånedene, utgjør en betydelig risiko for atferdsproblemer hos barnet og så mye som dobbelt så mye gråt som hos babyer som får regulere mat og søvn selv.

– Nattamming gir bedre søvn: Mødre som samsover og ammer om natten våkner oftere enn de som ikke gjør det, men har mindre risiko for fødselsdepresjon, og rapporterte bedre søvnkvalitet enn de som ikke nattammet og samsov. En av de gjennomgåtte studiene viste faktisk at mødre som nattammer får mer søvn totalt enn de som ikke nattammer.

– Samsoving, utført på en trygg måte, gir lavere risiko for krybbedød: på bakgrunn av 43 forskningsrapporter om babyer og søvn, konkluderer de to forfatterene med at risikoen for krybbedød øker når man plasserer barnet i en egen seng, på et eget rom alene. Samsoving, utført på forsvarlig måte, innebærer en betydelig lavere risiko.

– Søvntrening har ikke gode utfall: Det å gripe inn i babyens egen, naturlige søvnrytme, eller det å «ta kontrollen over søvnen» eksempelvis det å gjøre søvntrening for å øke antallet barnet sover om natten, lengde på lurer osv, resulterer i høyere stressnivåer og angst hos foreldre, og kan også forårsake verre søvn og mer søvnproblemer for barnet.

Så her har vi det! Et forskningsbasert resultat som tydelig kan fortelle oss at babyer nyter godt av at vi reagerer på deres eneste kommunikasjon, gråt, med nærhet og enda mer nærhet. Nå har vi altså fått det “bekreftet”: det går ikke an å skjemme bort en liten baby. Og ikke minst at fordelene ved å gi barnet mye nærhet og unngå søvntrening faktisk viser seg å påvirke barna langt mer enn man kanskje skulle tro..

Forskerne og professorene som står bak denne oppsummeringen mener, basert på de 43 forskningsartiklene de har tatt utgangspunkt i, at såkalt søvntrening rett og slett ikke har noen hensikt, og at det i de fleste tilfellene skaper mer problemer og kan lede til tilknytningsproblemer, angst, depresjon og trøbbel med ammingen.

Vi bør, i følge denne forskningsoversikten og de 43 artiklene, heller satse på å følge barnets signaler og egne rytme. Mate dem når de selv vil ha og gir uttrykk for det, la dem sove når de selv vil og om mulig med oss/nær oss, og være våkne når de ønsker det. Det å kjøre et fast tidsskjema som vi selv har funnet opp, vil ikke skape mer trivsel verken for oss selv eller barnet vårt, selv om det kanskje gir oss foreldre en slags trygghet i alt kaoset en småbarnshverdag ofte består av.

Det er selvfølgelig (!) ikke noe galt i det å eksempelvis planlegge en formiddagslur for babyen hvis du forventer at han eller hun vil være sliten til da og da, men rytmen til babyer endrer seg ofte raskt. Typ dag til dag. De vokser og utvikler seg, og vi burde kanskje forsøke å henge med i svingene og lytte etter deres signaler kontra å gi etter for presset utenfra om at de for eksempel burde kunne sove alene og eller til faste tider. Behovene til en baby er som sagt i stadig endring, og derfor kan det være lurt å prioritere fleksibilitet, og det å slippe taket på strenge regimer og tidsskjemaer.

Og dette med at babyer på død og liv skal sove mutters alene, på eget rom, fra fødselen av – må jeg faktisk si at jeg stiller meg kritisk til. Alle foreldre må så klart (!) få gjøre som de vil. Men hvis barnet gråter og generelt er urolig når det blir lagt på eget rom, i egen seng, fra fødselen av – hvorfor er det da for noen så utrolig viktig at barnet fremdeles legges på eget rom, når barnet med sitt språk tydelig viser at “dette vil jeg ikke”? Hvorfor blir det sett på som «feil» å følge babyens signaler og behov? Er det, kanskje, fordi det kan være upraktisk for oss voksne?

Det er enkelte ting jeg har aldri har skjønt, og det handler mye om forventningene som er satt til babyen allerede når den nyfødte kommer hjem fra sykehuset med foreldrene sine.

Glemmer vi at disse små babyene har ligget i magen i hele 9 måneder, hvor de har kjent på følelsen av nærhet og trygghet konstant? Trygt i magen til mamma, hvor de har fått alt av næring, og alt de trenger så lenge de har eksistert? Så lenge de kan huske? Når babyen er kommet ut i den store, skumle verden og har en person som er selve symbolet på trygghet for ham eller henne – så skal barnet forventes å sove i egen seng, helt alene? Uten tryggheten som babyen kjenner så godt til?

Er det bare meg, eller er det noe som skurrer her? Er dette virkelig logisk å forvente av et lite barn, en relativt fersk verdensborger som ikke har kjennskap til livet utenfor magehulen sin?

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg synes det er skummelt å sove alene, og hvert fall helt alene på et rom! Om jeg kan, så vil jeg veldig gjerne helst slippe å sove alene i det hele tatt. Og jeg er 21 år, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor på over 40 år liker å sove helt alene, og det er sjeldent at jeg møter andre mennesker som digger å sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet på et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfødte babyer skal synes at det er helt toppen?

Jeg deler dette med dere fordi denne forskningsoversikten gav meg mange svar jeg har ønsket i veldig lang tid. Svar, som jeg var helt overbevist om at andre småbarnsforeldre og foreldre generelt der ute, også har ønsket seg. Hensikten min er overhode ikke å rette pekefingre mot andre mødre og fedre, å si eller antyde at noen er dårlige foreldre (Tvert i mot, tror jeg så og si absolutt alle foreldre gjør så godt de bare kan, og elsker barna sine høyt!) eller at noen skader barna sine ved å gjøre som de gjør. For det er slett ikke sikkert at det skader barna ens når man driver med søvntrening, og feks skrikekurer. Men vi kan jo snu litt på det og stille oss selv følgende spørsmål: Er det til barnets beste?

Du skjemmer ikke bort barnet ditt ved å lytte til det. Babyer har behov, viktige behov, som kanskje ikke alltid passer perfekt inn i våre tidsskjema og forventninger. Og det burde faktisk være helt greit!

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg