Vet dere hva jeg innså for noen dager siden? At det nå er 5 år siden jeg fant ut at jeg var blitt gravid igjen. Fem hele år siden jeg var 17 og gravid med andremann. Det føles helt sykt å skrive. Enkelte dager kan jeg ta meg i å lese i arkivet mitt for å se hvor mye som har endret seg siden den gang, og noen ganger føles det nesten ut som et annet liv.

Jeg kan komme på et par blogginnlegg jeg burde holdt meg for godt til å skrive i løpet av de første årene som blogger, men ikke noen store greier. Stort sett blir jeg egentlig ganske fornøyd når jeg leser tilbake i arkivet mitt og ser hvordan 16-årige meg har håndtert alle meningene og alle kommentarene som til stadighet dukket opp på en blogg som hadde over 10 000 lesere daglig.

Av og til kan jeg til og med oppleve å få spørsmål om jeg angrer på at jeg begynte å blogge for snart 7 år siden.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Aldri valgte jeg å stenge kommentarfeltet mitt permanent (enda jeg vil si at jeg var en toppblogger som hadde en av de verste kommentarfeltene) aldri slettet jeg kritikk eller krasse spørsmål og meninger. Det er jo sånn det burde være, men vi ser jo på dagens influencere at det ikke skal noe mer til enn et kritisk spørsmål før man er blokkert på alle plattformer. Ganske skummelt i grunn. Personlig husker jeg at jeg spesielt synes det var vanskelig å møte så mye motstand, selv for noe så uskyldig som et ønske om å ta udanning for eksempel.

Så du ønsker å ta utdannelse, du som akkurat er blitt gravid igjen som 17-åring? Ja, særlig.

Men hvis jeg ikke hadde ønsket å ta utdannelse, og ikke hadde noen mål? Da kom jeg aldri til å komme meg noen sted i livet.

Når så mange følger med på deg, så vil mange mene noe. De vil også være sikker på at du får med deg akkurat hva de mener. Mange lot seg krenke over ting jeg ikke skrev, eksempelvis om jeg skrev at jeg ikke ønsket at barna mine skulle få unødvendig sukker i kosten sin: Da ble det ment at jeg tråkket på de som ga barna sine lørdagsgodt. Sånn var det hele veien, og jøye meg så slitsomt det var! Som blogger har jeg lært at mennesker leser det de vil, og ikke nødvendigvis det som står i teksten. Jeg tror ikke jeg helt forsto hva jeg hadde “invitert inn i livet mitt” – hvis dere skjønner hva jeg mener. For hvis man som en person med mange følgere tror at alle følgerne man har ønsker en godt, tar man rett og slett feil.

Jeg tror ikke det er veldig sunt at noen som er i en sårbar posisjon utbroderer livet sitt på sosiale medier på den måten jeg gjorde. Jeg har jo for øvrig taklet det nokså bra, men vi er forskjellige, og det er ikke sikkert alle ville gjort det. Da tenker jeg spesielt på andre unge gravide. Man er i en såpass sårbar situasjon i utgangspunktet, og den burde man få håndtere selv – på egenhånd, med støttende familie og venner rundt seg. Det er egentlig litt surrealistisk å sitte og fraråde andre fra å opprette en konto på sosiale medier, men det handler mest om at man aldri kan forandre andre mennesker – og i en slik situasjon burde man gjøre det man kan for å skjerme seg selv og det kommende barnet.