Ja, i dag var vi altså på badeland! Eller, planen var i hvert fall det – for vi dro på badeland i Tønsberg og gledet oss til å komme ut i bassenget etter vi hadde fått tatt bilder og tatt på oss badetøy. Det var litt bråkete ute i selve badehallen, men jeg tenkte at det kom til å gå fint siden det har gått helt fint tidligere når vi har vært på badeland – men den gang ei. Leo ble helt hysterisk og kjemperedd! Det var så vondt å se ham slik, så vi fortet oss ut (forsiktig, vel og merke!) i garderoben og roet han ned. Han ble rolig og smilte plutselig som en sol igjen og viste tegn til at ting gikk bra, så vi prøvde forsiktig ut igjen etter en stund rett til barnebassenget, det hadde roet seg i badehallen nå. Men det hjalp ikke, så etter det måtte vi bare pakke sammen og dra. Litt kjipt var det jo, men kommer ikke til å tvinge ham til noe han synes var så skremmende. Vi kan jo alltids prøve igjen en annen gang, for han har jo hatt så mye glede av badeland tidligere.
Det var likevel en koselig tur og han koste seg masse og krøp rundt i garderoben med det fine smilet sitt! Vi har også lekt mye og kost oss litt ekstra siden vi kom hjem ♥
Vi snakkes senere i dag! Skal dele hva slags navn babyen i magen skal få. Vi har nemlig bestemt oss for navn allerede, skulle tro vi hadde det skikkelig travelt! Haha! Godt å ha ting i orden, da.
Jeg skulle bare kjapt innom bloggen for å dele antrekket til Leo med dere i dag, vi skal snart videre til badeland, Leo, søsteren min og jeg! Det blir kjempekoselig. Gleder meg!
Jeg pleier egentlig aldri å kjøpe kjempedyre merkeklær til Leo (Ikke at Gant er så fryktelig dyrt) Rett og slett fordi jeg kjøper klær uavhengig av hvilket merke de er fra, bare jeg (Og Leo, da!) synes de er fine. Det merket jeg liker aller best til de små er faktisk Haust&Claire ♥
Nå må jeg løpe slik at vi kommer oss avgårde og får tilbrakt litt tid på badeland med lillegutt! Ha en god lørdag!
Jeg hadde egentlig lyst til å lage en videoblogg til dere i dag hvor jeg snakket litt om dette, men jeg hadde nok bare blitt sittende å gråte så hormonell som jeg er – så jeg skal kanskje la være. Jeg kan i hvert fall skrive litt til dere om det, og åpne meg litt om hvordan denne starten på svangerskapet har vært å takle, siden dere så gjerne vil at jeg skriver mer om det.
Jeg har det egentlig bra. Jeg har den snille samboeren min, den nydelige sønnen min og støtte rundt meg. Jeg har bloggen min som blir lest av flere og flere og jeg får så mye fin respons. Vi har en fin leilighet og mange ressurser. Samboeren min og jeg har god økonomi og familien vår har alt vi trenger av materialistiske goder.
Dette svangerskapet har hittil vært veldig utfordrende psykisk for meg. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men dette svangerskapet har vært vondere, mer følelsesladet, og tøffere psykisk enn det graviditeten jeg gikk gjennom som 16-åring var.
Noen ganger spør meg jeg meg selv om jeg bare ikke kunne vært født tidligere? Kunne jeg ikke bare ha vært 10 år eldre?
Hadde kanskje ikke det forandret noen ting? Eller hadde det kanskje forandret alt? Jeg vet ikke.
Jeg vet bare at da hadde jeg sluppet å bli fortalt at barnevernet burde gripe inn og ta fra meg barna mine fordi jeg ikke er 30 år gammel. Og det hadde faktisk vært greit å slippe, hvert fall sånn innimellom når jeg er gravid og så hormonell at jeg gråter av Lambi reklamen på tv.
Det er egentlig ganske rart. At jeg har hatt det tøft fordi jeg er gravid. Ikke fordi jeg har vært i en ulykke, ikke fordi jeg har mistet noen som står meg nær, ikke fordi det har skjedd noe tragisk med de rundt meg, og ikke fordi noen har blitt skadet. Men rett og slett fordi jeg har vært… Gravid? Noe som skal være den store gleden i livet. En periode i livet ditt hvor du skal være lykkelig og glede deg til å møte barnet ditt, det nye familiemedlemmet. Men istedenfor ligger du i sengen din og gråter fordi du har dårlig samvittighet for at du ikke er eldre enn 17.
Og hadde jeg vært en «vanlig» 17-åring som gikk andre året på videregående, som kanskje bare hadde en ekstrajobb på en klesbutikk, som ikke hadde kjæreste, og som bodde hjemme på jenterommet, da skulle jeg skjønt at det at jeg var gravid kanskje var noe jeg burde gråte over. Men så er det ikke sånn.
Av og til har det vært så vondt å møte blikkene på matbutikken. Å ikke møte gratulasjoner, å ikke føle at jeg skal glede meg over graviditeten, men at jeg skal skamme meg. Skamme meg fordi jeg ikke tok abort og ventet 10 år. For det hadde de gjort, og hvis døtrene deres hadde blitt gravide hadde de også tvunget dem med makt til å gjøre det samme.
Livet er ikke alltid A4 og vi må skjønne at man ikke må leve et A4 liv for å leve et godt et.
Og en ting skal i hvert fall være helt sikkert: Svangerskapene mine jeg har gått gjennom som 16 og 17-åring har til tider tæret på – på innsiden, de har gjort at jeg av og til har følt meg verdiløs i et samfunn hvor det ikke har vært sosialt akseptert å være i min situasjon. Jeg har til tider blitt mobbet fordi jeg har vært gravid. Det har av og til gjort at jeg har grått meg i søvn med ultralydbildene av babyen min under puten.
Men det har også vist meg hvor sterk jeg er og hvor mye jeg kan takle. Hvordan jeg ikke trenger at alle skal like meg og det jeg gjør. Hvordan jeg ikke er bitter fordi andre har behandlet meg dårlig, og at jeg ikke ønsker at noen skal ha det så tøft i sine svangerskap som det jeg har hatt. At man alltid tåler mer enn det man kanskje tror. For det har jeg erfart.
Selv nå gråter jeg, av og til.
Men da vet jeg at det er fordi Lambi reklamen ruller foran meg på tven, og ikke fordi jeg bryr meg om at andre mennesker mener jeg skulle tatt abort og ventet 10 år.
Hei dere! Nå kom jeg for en times tid siden hjem fra min første svangerskapskontroll, og det var utrolig koselig!
Leo var hos tanten min så lenge og de hadde gått tur i skogen og vært på kafe, så han hadde virkelig storkost seg! Det er så godt for meg å vite at Leo er i 100% trygge hender når jeg er ute på ærend som han gjerne kan unngå å være med på, og det vet jeg alltid at han er i når han er hos venner og familie. En god trygghetsfølelse!
Jordmoren min dette svangerskapet er utrolig koselig og imøtekommende, og det er noe jeg setter veldig høyt. Vi fikk snakket en del om svangerskapet og den tøffe starten Fredrik og jeg fikk på denne graviditeten, om keisersnitt, og litt om alt og ingenting omkring svangerskapet. Vi fikk også hørt hjertelyden til babyen som ikke akkurat var vanskelig å finne, og da fikk jeg egentlig litt sjokk. Det er fortsatt så fjernt for meg at jeg er gravid igjen, og jeg håper jeg kan begynne å innse det snart. Jeg skvetter på en måte litt fortsatt hver gang jeg får det bekreftet, fordi det er så uvirkelig.
Sist gang kjente jeg liv når jeg var 14 uker og 4 dager gravid, så det var jo mildt sagt ganske tidlig til å være førstegangsfødende. Jeg kjente det tydelig og skvatt skikkelig til, siden jeg hele tiden hadde blitt fortalt at de fleste som var gravide for første gang ikke kjente bevegelser før omkring uke 18! Nå er det jo under en uke til jeg er i uke 14 igjen, så det blir morsomt å se når jeg begynner å kjenne bevegelsene til babyen dette svangerskapet!
I tillegg har jeg lagt på meg 6 kg allerede fra før jeg ble gravid i januar, men det var egentlig som forventet ettersom jeg la på meg ekstremt mye med Leo også (25 kg) jeg skal bare fortsette å trene og spise sunt, jeg spiser minimalt med sukker og stresser overhode ikke med vektoppgang! Kan alltids trene vekk bollemagen og den feite ræva mi når jeg er ferdig med svangerskapet slik jeg gjorde sist. Haha!
Jeg skal ikke legge skjul på at Fredrik og jeg til tider har hatt det tøft i forholdet som foreldre, uten at jeg behøver å gå nærmere inn på det. Men samtidig, så er vi også ganske sikre på at hadde det ikke vært for Leo, så hadde vi nok ikke vært kjærester den dag i dag. Altså, hadde vi ikke hatt barn. Det er ikke fordi vi holder sammen ene og alene på grunn av Leo, men fordi Leo har gjort at vi har en nærmere tilknytning til hverandre, og at vi vet vi strekker oss langt fordi vi ønsker å holde sammen.
Det er vanskelig å være foreldre og ungdomskjærester på samme tid. Av og til er det lett å glemme at vi er 17 og 19 år gamle. I starten når vi fikk Leo ville vi ta alt av ansvar selv, og vi hadde ikke avlastning. Nada. Etter hvert forsto vi at det var utrolig viktig for at vi fortsatt skulle føle at vi var kjærester, og at vi skulle se på hverandre som oss to av og til også, og ikke bare som “mamma” og “pappa”. Vi har ikke mer avlastning enn andre godt voksne foreldre nå, men når vi har det utnytter vi tiden med å se film, serier, lage en god middag sammen, og andre kjæreste-ting som gjør at vi føler at vi er kjærester også.
Og da føler vi oss bare som to vanlige tenåringer. Bare at vi har en herlig liten sønn som kommer hjem til oss litt senere ♥
Hei dere! Nå har jeg fått mange spørsmål om jeg kan ha en spørsmålsrunde snart, så nå tenkte jeg at det passet greit å starte den i dag!
Dere kan stille spørsmål om graviditeten, Leo, familie, oss, – Ja, hva som helst egentlig! Flere av dere har ønsket at jeg skulle ha en videoblogg også, og da kunne det jo vært fint å svare dere på video – endelig! Det har dere også ventet på.
Dagen er i slutten av April og da er jeg 16 uker og 1 dag gravid, så jeg håper virkelig at bildene blir bra og at vi får sjekket at alt står bra til med den lille i magen! Det er jo selvfølgelig det viktigste. Jeg merker at denne gangen er jeg mye mer bekymret for at alt er bra, enn jeg var sist gang. Vi kommer til å spørre om de kan skrive ned kjønnet på en lapp som vi kan ta med oss hjem. Så kan vi se på den når vi vil, eventuelt ikke se på den!
Fredrik ville nemlig at vi skulle gjøre det «på den ordentlige måten» slik han mener det sånn vi gjorde det sist, med at vi venter å få vite kjønn til den ordinære ultralyden som alle gravide blir innkalt på. Men jeg kjenner at siden jeg bekymrer meg litt for at alt er bra, samt at jeg er veldig spent på kjønnet til den lille, så drar vi i hvert fall på denne ekstra ultralyden og får skrevet ned kjønnet på en lapp, så får vi se ♥
For bare noen måneder siden så det ut til at jeg måtte flytte vekk fra livet jeg kjenner nå, og at forholdet til den som betyr aller mest for meg var over for godt.
Det så ut til at det var en stor, fatal endring som skulle skje i livet mitt. Jeg skulle bli alenemor. Det jeg hadde blitt fortalt hele tiden at garantert kom til å skje meg, det skulle plutselig skje. På ekte.
Jeg skal ikke nekte for det, for jeg var knust. Fredrik og jeg har aldri snakket så mye som vi gjorde i perioden etterpå.
Etterhvert, etter mange vonde uker, dager, til og med måneder – så det ut til at ting skulle løse seg. Sakte men sikkert. Det var opp og ned, men vi fant ut omkring nyttår at vi var alt for glade i hverandre. Det var på ingen måte slik at vi våknet opp en dag og plutselig innså det, men det skjedde gradvis. Vi skjønte at det var ikke rett allikevel å gå fra hverandre. Det var faktisk ikke i nærheten av rett lenger, for noen av oss.
Det høres kanskje skikkelig kleint og klisje ut, men noen gang skjønner man ikke hva man har før man mister det. Noen ganger må man kanskje være på et skikkelig mørkt og jævlig sted for å klare å se lyset. Jeg tror vi forsto da hvor avhengig vi var (er) av hverandre og hvor mye glede vi hadde i hverandre og sønnen vår. Tross krangling om oppvask, husarbeid, og slitsomme våkenetter.
Tross grums i fortiden og feiltrinn.
Fredrik var ikke klar for at jeg delte dette med dere så tidlig enda, og for å være helt ærlig er jeg veldig glad for at han ikke var det. For at vi fikk denne tiden til å løse opp absolutt alt og for å bli fullstendig sikre på at å satse på en fremtid sammen var så nært 100% riktig som det kunne bli.
Vår største glede.
Selvfølgelig kan forholdet vårt ta slutt igjen en gang. Det er ikke akkurat til å stikke under en stol. Ting kan alltid skje uforutsett, det er en del av livet. Men jeg kommer ikke til å sitte å tenke “Hva hvis” eller “hva om” resten av svangerskapet. Eller resten av fremtiden eller, for så vidt. Jeg vil ikke tenke slik. Skal jeg alltid bekymre meg og være urolig for at det kan bli slutt – istedenfor å faktisk nyte at det ikke er det?
Det blir som det blir, fremtiden blir som den blir, og akkurat nå føles det så forbanna rett.
Herregud, jeg har snart gått gravid i 100 dager allerede. Utrolig rart og morsomt på samme tid! 91 dager har jeg gått gravid nå, og det er 192 dager igjen av svangerskapet.
Formen min er fortsatt veldig bra! Jeg føler meg egentlig ikke så veldig gravid en gang, til tross for at jeg har hatt bekkenløsning. Den kan være ganske ille noen dager, men jeg har dager som går helt fint også – så det er deilig. Ellers er det bare fødeangsten som river meg ned, fysisk sett er jo alt bra – og det vet jeg å sette pris på.
Har ikke jeg verdens flotteste gutt som er SÅ klin lik pappaen sin så vet ikke jeg altså!
Jeg er ganske trøtt, men jeg har alltid vært trøtt uansett hvor mye jeg sover, så det er liksom ikke en så veldig stor forskjell egentlig fra før jeg ble gravid igjen. Merker derimot at jeg tar veldig lett til tårene og at jeg er, i følge Fredrik, veldig hormonell. Men han tar selvfølgelig feil 😉 Haha, neida!
Bare 27 uker igjen. Okei, “Bare” er det vel kanskje ikke – men jeg husker hvor fort sist svangerskap fløy forbi så jeg skal kose meg med lillemagen enn så lenge!
Kjære Leo Gratulerer lille venn, du skal bli storebror! Så skjedde det et fint, stort, sjokkerende mirakel igjen..Akkurat som det gjorde når vi fikk vite at du skulle berike vår familie med din ankomst.. En liten engel, et stort under- deg! Hva ville den følsomme bestemora di gjort uten deg? Så mye du er, har vært, og vil bli. Noe av det beste som har skjedd oss, på lik linje med våre jenter- din mor og dine tanter. Jeg har sagt det før, sier det med glede igjen- til det, for andre, kjedsommelige- jeg er så uendelig glad for at du finnes, at du ble valgt til å få leve og gi oss så enormt mye! Jeg får aldri takket din mor og far nok for akkurat det.
Du vil kanskje senere høre og bli fortalt meninger og umeninger, av vilt fremmede, av ukjente, samt rebeller på sosiale medier, at din mor burde gjort ting annerledes, at hun burde prioritere utdanning og livet uten barn til hun ble eldre..Det vil alltid finnes slike mennesker, og det skal den litt slitsomme bestemora di si noen vise ord om. Drit i disse menneskene! Lær av og gjør som din mor, se forbi dem, se dem for de svake og uvitende menneskene de er. Forstå dem, men ikke bruk tid på å bekjempe dumheten deres. Gled deg over den enorme styrken som har valgt å gi deg livet, de som har ønsket deg, de som har gitt deg de beste forutsetninger for å vokse opp til å bli det mennesket du er, og kommer til å bli.
Det hadde aldri passet bedre å si nettopp deg disse ordene: ” Du skal hedre din far og din mor”…. Du og den litt rare bestemora di er de heldigste i hele vide verden
