Gjett hva? Helt borte vekk som jeg er om dagen, innså jeg i dag at det nå nærmer seg fire år siden jeg opprettet bloggen nå. Herregud. 4 år. Litt morsomt er det jo at jeg opprettet den helt tilfeldig i bilen til moren min da jeg var på besøk hos henne i Gjøvik. Det er også litt morsomt å tenke på hvor mye som ville vært annerledes, dersom jeg aldri opprettet den. Hvordan et egentlig så lite valg som jeg nesten ikke tenkte over i det jeg gjorde det – kan forandre livet ditt såpass mye.
Da jeg var i slutten av graviditeten med Leo, lå bloggen min på topp 10 hver dag. 6 måneder etterpå var bloggen min den største i aldersgruppen 10-17 år. Førstnevnte ønsker jeg meg virkelig ikke tilbake til, men det er utrolig gøy å se tilbake på. Jeg trives litt lenger ned på listen, hvor jeg slipper unna de verste drittkommentarene som følger med å ligge veldig høyt oppe, og samtidig har god kontakt med alle mine faste lesere.
Bloggen ble faktisk opprettet nøyaktig 11 oktober 2014. Nærmere forklart: En dag etter at det ville vært 2 år til Noah skulle komme til verden. Takk Gud for at 16-årige meg nesten halvveis i graviditeten med Leo, ikke visste hva jeg hadde i vente de neste to årene. For hadde jeg visst, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg ville opprettet bloggen. I dag er jeg selvfølgelig sjeleglad for at jeg gjorde det ♥
Jeg er ikke bitter på de menneskene som har prøvd å gjøre ting vanskelig for meg, etter at jeg gjorde meg ekstra synlig og utsatt ved å opprette bloggen som ung gravid. Å være bitter kommer man aldri noen vei med. Jeg ser kun tilbake på tiden hvor jeg har blogget som en tid hvor jeg har lært en hel masse, og jeg håper at jeg har muligheten til å skrive i flere år i fremtiden!
Tusen takk for så mye god respons på sist blogginnlegg, samt alle hyggelige god-bedring hilsener jeg har fått i løpet av helgen etter at jeg skrev at jeg var blitt syk. Det er sånt jeg synes er så vanvittig hyggelig! Jeg er ikke 100% frisk enda, men jeg er mye bedre og er definitivt klar for en ny skoleuke i morgen – den siste skoleuken før høstferien min, faktisk. Jeg synes tiden fløy avgårde da jeg gikk hjemme med minstemann, men der tok jeg sannelig feil. Tiden flyr nå som jeg går på skolen, skal jeg love dere. Disse ukene har altså gått SÅ fort! Går resten av semesteret like fort, er jeg vel ferdig med første året mitt fortere enn jeg aner.
I kveld ville jeg bare skrive noe om et tema jeg har skrevet om flere ganger tidligere, men som jeg føler er på tide å ta opp igjen ettersom jeg opplever at dette tar litt av. Nemlig bloggerbarn og barn i sosiale medier generelt. Det er mye snakk om eksponering av barn i sosiale medier om dagen. Jeg har så og si vært den eneste mammabloggeren som faktisk har ønsket å stille opp til intervjuer om dette temaet de siste 3 årene – så dere kan tro jeg synes det er fint at så mange har et såpass bevisst forhold til dette nå sammenlignet med tidligere – etter at det periodevis har vært høyaktuelt i media og ellers over en lengre periode.
Følgerne mine har merket en markant endring på bloggen min det siste halvåret. Jeg har ikke vist ansiktene til barna mine og holder det veldig generelt når jeg skriver om hverdagen min som barna mine er en del av, samt at jeg ikke utleverer informasjon om dem slik jeg gjorde tidligere. Når det er sagt – er ikke spørsmålet om eksponering enten/eller og DET er noe jeg savner at noen sier noe om. Jeg kan skjerme barna og samtidig si at det ikke er siste gangen dere vil se ansiktene deres selv om det vil tilhøre sjeldenhetene, og det er også bloggere der ute som påstår at de skjermer barna fordi de ikke legger ut bilder av dem, men som “tar det igjen” i form av massiv utlevering i tekstform.
I dag fikk jeg for første gang høre at jeg var en dårlig mamma fordi jeg drev en mammablogg. Og det er ikke det at en slik kommentar gjør meg usikker på meg selv, ei heller vil jeg ha sympati for å motta slike kommentarer. Jeg bare lurer på om det ikke kanskje har gått litt langt angående eksponering-debatten, dersom man kan konkludere med at noen er en dårlig mamma simpelthen fordi de driver en blogg i foreldrekategorien?
Dårlig mamma = mamma som blogger, uavhengig av hvordan bloggingen foregår og i hvilken grad man velger å skjerme barna.
God mamma = ikke blogger.
Herregud så deilig det må være å leve i en verden som er så sort hvitt!
Fra spøk til alvor, så synes jeg vi bør være ytterst forsiktige med å hive etter hverandre at man er dårlige mødre via internett. Toppen av isfjellet og den pakka der. Pust med magen! Ønsker du å nå inn til en person som bedriver tilsynelatende hensynsløs eksponering av egne barn i sosial medier (hvilket jeg definitivt ikke opplever at jeg er en del av) så er det kanskje uansett en dårlig ide å gå frem ved å fortelle dem at de er grusomme mødre? Ærlig talt, hva vet vel du egentlig om hvilke mødre de er – annet enn at du mener de eksponerer barn sine for mye? Jeg skal for all del ikke bagatellisere tematikken utlevering av barn for jeg har åpenbart en mening om dette selv, ellers ville dere jo ikke sett denne tydelige endringen i bloggingen min og hva jeg deler det siste halvåret. Men skal man følge samme tankegang, blir det jo satt på spissen at «alle mødre som tar andre valg enn meg selv hva angår barna våre og hva jeg mener er riktig, er dårlige mødre»
Hvis det at jeg kan finne på å legge ut bilder hvor ryggen til barna mine er synlige, eller det at jeg kan finne på å “utlevere” en så generell type informasjon som at barna mine og jeg har kost oss på kafe samme dag – i seg selv, gjør meg til en dårlig mamma. Ja, da lurer jeg virkelig på hvilken mamma alt annet jeg foretar meg hver eneste dag, gjør meg til?
Livet er så mye mer enn hva som skjer på Internett. Selv om jeg personlig også synes det er vondt å se når noen legger ut bilder av barna sine nakne og utleverer sykdomshistorie og gudene vet hva offentlig – så kan man i det minste, dersom man ønsker å si ifra, gjøre det på en skikkelig måte.
Dette har jeg vært veldig tydelig på siden jeg sluttet å eksponere dem på måten jeg gjorde før: Men det viktigste for meg da jeg sluttet å eksponere barna mine var ikke at det var fullstendig krise med et ansiktsbilde om det skulle skje en sjelden gang. Jeg tror ikke det er skadelig å legge ut et bilde av barna sine en sjelden gang. Men den daglige eksponeringen, i form av bilder og mye tekst, er jeg mer usikker på. Og den holder jeg meg derfor helt unna.
Jeg har merket det av og på helt siden samlivsbruddet var et faktum i mars i år. Folk har blitt overrasket over at vi samarbeider så godt om barna våre. Når forholdet tok slutt, var vi raskt i gang med å snakke om hvilket samarbeid vi ønsket oss videre. Vi skal feire julaften sammen med barna våre, og når et av barna har hatt bursdag så har vi jammen feiret den sammen også. For vi ser at det gjør barna våre lykkelige, og vårt felles ønske er åpenbart at barna skal ha det så godt som mulig.
Om det er noe spesielt som skjer i byen eller nærområdet som pappaen til barna mine ønsker å ta dem med på, kan han selvfølgelig gjøre det til tross for at de i utgangspunktet er hos meg den aktuelle dagen. Det handler om å sette egne behov til side. Skal jeg liksom si at nei, det kan du ikke – fordi nå er barna hos meg, punktum. Enda vi ikke hadde lagt noen planer en gang, og jeg innerst inne vet at barna gjerne vil bli med? Selvfølgelig ville jeg aller helst hatt barna mine hos meg hele tiden. Men allerede her er det noen som glemmer det vesentlige – det handler ikke om meg eller mine egoistiske behov for å se barna hele tiden. Det handler om at barn skal ha både mor og far, og at min tid med barna ikke er mer verdt enn fars.
Den gangen vi tok valget om å bli foreldre og sette barna våre til verden, så fikk vi med det tildelt en like stor rolle begge to. Barn trenger begge foreldrene sine, måtte det være to mødre, to fedre, eller i vårt tilfelle: Både mammaen og pappaen sin. Hvorfor er det noen som tenker at det er en automatikk i at mødre er bedre og mer egnede omsorgspersoner enn fedre? Det finnes mange udugelige mennesker der ute, og jeg kan love dere at de finnes totalt uavhengig av kjønn.
Jeg vet godt at det dessverre finnes mennesker der ute som ikke ønsker å vite av noe særlig om barna sine, eller som av ulike grunner ikke kan eller får tillatelse av utenforstående instanser til å ha noe med barna sine å gjøre. Jeg tror for øvrig at det jevnt over finnes flest oppegående foreldre som kun ønsker barnas beste, men i enkelte tilfeller er jeg usikker på om de forstår hvor ødeleggende det er for et barn å vokse opp med noen som snakker nedlatende om den andre forelderen, eller som er vanskelig når det kommer til samvær.
Uansett om du er mor eller far, så eier du ikke barnet ditt.
Så hvorfor er det så mange som reagerer sånn på at vi samarbeider. Er det ikke normalt? Er normen å være egoistisk, å sette seg på bakbeina og være vanskelig? De eneste det hadde gått utover dersom jeg hadde valgt å være egoistisk, er jo faktisk barna mine.
Ikke bli overrasket over at vi samarbeider godt når alt ligger til rette for det. Det skulle ærlig talt bare mangle!
Den siste tiden har det vært en del fokus på bloggere og såkalte «influencere» som retusjerer bildene sine. Da især kroppene sine på bilder de legger ut på blogg og Instagram. Ikke at dette egentlig er noen ny problematikk, det har vært opptil flere tilfeller hvor bloggere har blitt tatt for å lyve om retusjering helt siden blogging ble et stort fenomen.
Nå tenker du sikkert “Åh, ikke enda et blogginnlegg hvor en blogger skriver om hvor uetisk det er å retusjere bildene sine, godt sammensatt med en skjennepreken” – men nei, jeg skal ikke det. Ikke at det ikke er uetisk, for det er det utvilsomt. Men det tror jeg bloggere som retusjerer bildene sine er fullstendig klar over – at det er uetisk altså. Så da blir det store spørsmålet her hvorfor noen bloggere likevel velger å gjøre det, selv om de åpenbart vet at det er galt.
Jeg redigerer ikke kroppen min selv, men jeg forstår hvorfor noen bloggere velger å gjøre det. Jeg sier ikke at det er greit, og at det burde vi akseptere. Men når noen pirker på absolutt alt du gjør, på utseendet ditt, på alle bildene av deg selv – så tror jeg noen kan reagere med å ta seg veldig nær av det – og derfor ønske å gjøre alt de kan for å unngå at slike situasjoner kan oppstå. Dermed retusjerer noen sin allerede tynne figur enda tynnere – for å være helt sikker på at ingen kan påpeke noen «feil». Om det er den riktige måten å håndtere det på, kan man alltid diskutere.
Det er nok veldig lett å sitte på sidelinjen som ikke-blogger å lure på hva i alle dager som foregår oppe i hodet til noen som velger å retusjere bildene sine, når man til og med vet at vedkommende er klar over at det er galt. Som blogger selv kan man ikke forvente at alle skal forstå hvilket press man kan føle på når det kommer til bildene man legger ut av seg selv, nettopp fordi man vet at man får høre det dersom noe ikke er “on point”. Og hvem er “on point” hele tiden, på alle bilder og i virkeligheten? Ikke jeg hvert fall.
Samtidig nekter halvparten av alle bloggere for at det kan gjøre vondt å lese stygge kommentarer man får daglig om sitt eget utseende. Hva i alle dager er galt med å være menneskelig? Selvfølgelig blir man herdet etter flere år med disse kommentarene, og nå kan jeg selvsagt bare snakke på eget vegne: Men jeg tror det alltid er enkelte kommentarer som stikker litt ekstra. Kropp er sårt, selvfølgelig synes mange bloggere det er vanskelig å forholde seg til disse kommentarene. Den enkle løsningen blir da å retusjere litt her og der på bilder man legger ut av seg selv. Det er ikke riktig og jeg ville ikke gjort det selv, men det at det skjer sier noe om hvordan disse bloggerne føler seg – og det gir meg absolutt ikke lyst til å gi noen en skjennepreken. Om noe, så får jeg lyst til å gi dem en stor klem.
Hei dere! Gjett om jeg fikk tidenes start på dagen i dag. Siden Leo ble hentet i barnehagen i går av farmoren sin, glemte jeg helt av vognen jeg pleier å ta dem i til barnehagen om morgenen. Den sto jo igjen, for jeg hadde helt glemt den. Så i dag tidlig da jeg skulle gå ut i gangen for å finne vognen til vi skulle gå, var den jo ikke i gangen – og det tok litt tid før den slitne hjernen min forsto hvor den var. Først trodde jeg den hadde blitt stjålet så jeg var litt i sjokk. Haha.. I dag tidlig endte det altså med at jeg måtte bære Leo, Noah samt ryggsekken min med pc og bøker store deler av veien til barnehagen. Det er ikke sånn veldig langt unna altså, men vi bruker vanligvis 15 minutter når barna sitter i vognen – og det går jo en del raskere enn uten vogn for å si det sånn. Men det gikk! De veier jo mildt sagt en del nå, men da fikk jeg meg en ufrivillig treningsøkt i dag tidlig også.
Da jeg var ferdig på skolen gikk jeg for å hente guttene, som forresten er dagens høydepunkt for min del og noe jeg gleder meg til hele dagen, og de ble så glade❤️ Endelig kunne vi gå hjemover! Jeg merker at jeg har gjort mye denne uken, for jeg er helt ærlig litt sliten. Men det går seg til, for jeg er ikke like sliten denne uken, som på denne tiden i forrige uke og uken før det! Jeg prøver å ha så lite fokus som mulig på at jeg er sliten, for det å ha barn er slitsomt og det kommer man ikke foruten. Det å gå på skolen – selv uten barn, er også slitsomt. Sånn er det bare, så må man bare gjøre det beste ut av det! Det føler jeg heldigvis at jeg klarer godt.
Dette er ikke reklame – men denne var altså så sjokkerende god at jeg var nødt til å dele noen bilder med dere. Jeg spiste forresten en hel boks tidligere i dag. Okei da, jeg spiste faktisk to. Det er salt karamellis med karamellisert hasselnøtt. Eller noe i den duren. Og den er vegansk, selvsagt! Jeg gikk til og med for å kjøpe mer da jeg ble tom, direkte pinlig å innrømme men det er sant. Så i kveld skal jeg ha en liten date night med en jeg er veldig glad i som kommer på besøk, hvor vi skal hive i oss mer av denne isen mens vi ser på litt Idol. Haha! Bare en boks denne gangen, riktig nok.
Her om dagen sto jeg ute på kjøkkenet. Jeg har et vanvittig søtsug om dagen, så for å få litt ekstra livsglede har jeg derfor hatt litt godteri liggende på kjøkkenet. Av og til har jeg gått ut for å ta en bit i smug mens barna leker, og en og annen gang har de tatt meg på fersken. Morsomt det der – de har til tider vanskelig for å høre når jeg sier nei til noe når jeg er i umiddelbar nærhet, men å høre at jeg åpner et sjokoladepapir på kjøkkenet – det gjør de. Forstå det den som kan.
Her om dagen gjorde jeg det. Åpnet noe godteri mens jeg sto på kjøkkenet fordi jeg rett og slett ikke klarte å holde meg unna og sikkert hadde vært villig til å gjøre nesten hva som helst for litt godteri. Plutselig hører jeg en stemme bak meg:
– Hvorfor deler du ikke mamma? Vi må alltid dele med andre.
Leo har altså oppdaget meg og ser tilsynelatende ut til å bruke mine egne metoder for å stille meg til veggs. For han prøver deretter å formidle og spørre meg om hvordan jeg ville følt meg om jeg var den eneste som ikke fikk «nam-nam»
Jeg blir så tatt på senga av min egen 3-åring at jeg bare smiler og sier at han at har helt rett i at man burde dele med andre. Så gir jeg han et par godteribiter, og han løper rett ut for å dele med sin lillebror.
Etterpå føler jeg meg som en halvshitty mamma med dårlig samvittighet for å ikke klare å begrense eget godterinntak. Men det som opptar tankene mine mest, er gleden over å få bekreftet at det jeg faktisk prøver å lære dem dag inn og dag ut – faktisk går inn. Eller, hvert fall noe av det 😂
Hei alle sammen! I dag har jeg hatt en litt tullete timeplan, som jeg har ca annenhver uke på mandagene og stort sett onsdagene også. Starter på skolen klokken ti og har en økt, deretter har jeg noen fritimer en ny økt på slutten av dagen og slutter til halv fire. Det har gått greit, og jeg synes ikke mandagene er noe særlig tøffe egentlig. Verre er det med de dagene hvor jeg har full skoledag – da kan jeg merke at jeg kan føle meg litt redusert utover dagen!
Lille Noah (Ja, jeg vet han ikke er så veldig liten lenger – men gi meg litt på å venne meg til tanken) var hjemme fra barnehagen i dag – han var ikke helt bra, så da tenker jeg at det var bedre å skaffe han barnevakt så han kunne bli helt klar for barnehagen – enn å sende han i barnehagen når formen hans tilsier at han har det best hjemme. Da jeg hadde fritimer i løpet av dagen min gikk jeg selvfølgelig innom hjemme for å se hvordan det sto til. Han var så glad for å se meg og holdt rundt meg helt til jeg måtte gå tilbake på skolen. Haha! 😭😍
Jeg ordnet også en liten, kjapp lunsj til han før jeg dro bestående av litt frukt, havremelk (i en kopp som ikke ble med på bildet) samt vann og smoothie. Skulle egentlig lage bananpannekaker men det fikk jeg ikke tid til. Barna elsker det, og det er så lettvint 🥞🍌🍇
Nå har jeg begynt å tenke litt på bursdagen hans – i og med at vi er godt inne i september allerede og dagen hans er i starten av oktober. Nå har vi ikke bestemt helt når selskapet skal være da, men jeg regner med at det blir like før dagen hans. Jeg har ikke en gang rukket å tenke på å sende ut invitasjoner enda, men det burde jeg kanskje strengt talt gjort? Typisk meg å glemme det som er så viktig, midt oppe i alt annet. Jeg gleder meg veldig til selskapet hans, og hadde han visst hva som ventet tror jeg nok han hadde gledet seg noe voldsomt også ❤️ Det er så hyggelig å samle familie og venner til bursdagsselskap synes jeg!
Nå skal jeg få litt tid med barna før de skal sove. Ser overraskende mye frem til denne uken, og håper jeg rekker sånn halvparten av alt jeg har tenkt. Da skal jeg si meg fornøyd 😅 Ha en fin kveld videre!
Hei dere! Håper dere har hatt en grei søndag hittil. For øyeblikket sover barna og har gjort det en god stund allerede- etter å ha spist skikkelig godt med kveldsmat og sett på litt barneserier fra sofaen, mens jeg har tatt av meg litt jobb, mail og annet som hører med bloggen. Helgen har som vanlig gått veldig fort – jeg har fått litt ekstra tid med Noah i helgen, siden Leo har vært på overnatting hos farfar fra i går til i dag – som han fikk spørsmål om og hadde mildt sagt veldig lyst til. Jeg var også en tur på kino sent fredag kveld etter at barna var i seng, så da merket de ikke at jeg var borte siden de sov hele kinoen underveis og barnevakten satt ute i stuen hjemme hos dem og passet på så lenge. Denne uken som kommer nå får jeg også en litt travlere uke på skolen enn uken som gikk, så jeg har prøvd å planlegge uken min litt i dag!
Noe jeg har snakket om en del de siste månedene, er de endringene som skal skje i hjemmet vårt i tiden fremover. Noen av dere har jo til og med etterlyst litt om hvordan det går! Spesielt mye vekt har jeg nok lagt på barna sitt nye soverom de siste månedene, men jeg skal jo også få nytt soverom – altså Leo sitt gamle. Det er rimelig lite, så det blir jo noe helt annet enn den store plassen jeg er vant til å ha på det som nå blir barnas herlige soverom 😍 Jeg har snakket om dette ganske lenge nå, så jeg tenkte jeg kunne dele noen bilder med dere med hvor langt jeg er kommet med barnas rom neste uke en gang (har for øvrig ikke kommet kjempelangt – men i planleggingen er jeg helt ferdig da) alle lekene og alt som barna har av ting er derfor i stuen vår om dagen, så litt kaotisk er det. Blir godt å bli helt ferdig så alt kan falle på plass. Jeg er dessverre alt for treg..
Det å innrede barnas rom var utvilsomt det jeg gledet meg mest til – mitt rom derimot, sliter jeg litt med. Aner ikke hvordan jeg skal innrede det, så det får jeg forhåpentligvis bare finne ut av litt underveis. Slik ser rommet mitt ut nå hvert fall:
Ofte tar jeg meg i å tenke på at jeg er så takknemlig for å kunne bo i leiligheten vi bor i nå – og for at vi kan kalle det hjemmet vårt. Å kunne gi barna mine en trygg og god oppvekst i et hjem hvor de har nok plass å boltre seg på og vel så det – betyr så mye for meg. Nå skal det sies at jeg hadde hatt råd til å bo i en fin leilighet uten bloggen også. Men jeg vil ikke lyve og si at bloggen ikke har gitt meg en del økonomiske fordeler i løpet av de siste årene når det kommer til andre ting! For det har den jo utvilsomt.
Nå skal jeg få rukket en kjapp treningsøkt før det er litt skolearbeid og serie før jeg legger meg. Føler meg for en gangs skyld opplagt i dag, enda jeg ikke sov så lenge i dag tidlig akkurat da det var en liten gutt som var våken og veldig blid klokken 07:00! Haha! Håper dere får en fin start på den nye uken i morgen, så snakkes vi snart!
For noen dager siden delte jeg noe jeg var veldig glad for å kunne si noe om. Et blogginnlegg om at grunnen til at jeg er litt ekstra glad om dagen, er fordi jeg er forelsket. Du kan lese blogginnlegget HER.
Jeg er evig takknemlig for alle lykkeønskninger og koselige kommentarer. Som alltid er det noen som mener at man ikke burde rope hurra for tidlig, fordi «det sikkert ikke kommer til å vare»
Uansett om det er Linni meister eller Justin Bieber som er nyforelska, så er de lykkelige, og det å kunne være glad på andres vegne er en så utrolig viktig og givende egenskap. En egenskap jeg er uendelig takknemlig for at jeg har, og for at foreldrene mine alltid var opptatt av at jeg skulle ta med meg videre i livet. Derfor synes jeg kanskje det er ekstra kjipt å se andre som ikke evner å være glade på andres vegne. Ikke fordi kommentarene har hensikt om å dra meg ned eller være ufin mot meg og fordi jeg tar det noe særlig tungt (for det kan jeg ikke akkurat si at jeg gjør) – men fordi det gjør meg trist å tenke på all den gleden de går glipp av, fordi de ikke kan tillate seg å være glad på andres vegne.
Jeg kan ikke leve livet mitt etter det verst tenkelige scenario. Ingen burde det. Om man aldri skal tørre å ta noen sjanser med tanke på eksempelvis kjærester fordi «det kan hende det ikke varer» og unngår nye vennskap av samme grunn, unngår å prøve noe nytt fordi «det kan hende det ikke går», eller unngår å gjøre det man vil fordi «det kan hende noen ikke synes om det» – så vil man jo ikke leve noe til slutt. Da vil man jo bare eksistere da.
Om jeg lever etter verst tenkelige scenario kan jeg aldri ta noen store avgjørelser, få meg kjæreste, barn, eller egentlig noen ting i det hele tatt. Og jeg vet ikke med dere, men det er ikke et liv jeg har lyst til å leve.
Hei dere, og riktig god fredag! I dag tenkte jeg å dele noen egne tanker med dere fra den siste tiden og som har med alt som skjer om dagen å gjøre.
♥ Jeg fikk den første karakteren min på skolen denne uken, og dere aner ikke hvilket nervevrak jeg var i forkant av det. Det er første gangen på veldig lenge jeg har blitt så overrasket over min egen reaksjon. Jeg satt og analyserte alt jeg hadde gjort og ble helt på gråten til slutt fordi jeg var så redd for at jeg skulle få en dårlig karakter. Det gikk for øvrig bra altså! Det er så viktig for meg at jeg går ut med de beste karakterene jeg kan få disse to årene – og jeg er klar over at det kanskje kan høres litt ekstremt ut for noen, men jeg føler et enormt ansvar ovenfor barna mine med å gjøre det bra. Føler at jeg skylder dem såpass, hvis dere skjønner. Dessuten synes jeg tanken på at når jeg er ferdig med videregående og ikke skal komme inn på de studiene jeg ønsker av den grunnen at jeg ikke hadde gode nok karakterer, og dermed ikke godt nok snitt – er så forferdelig tåpelig. Spesielt når jeg vet at jeg er kapabel til å få gode karakterer i de fleste fag minus matte, hvor jeg håper på å lande midt på treet. Så jeg kunne helt sikkert ha slappet av og roet ned noen hakk, men jeg har ikke lyst til å risikere å ikke kunne gå de studiene jeg ønsker – uavhengig av hva det skulle ende opp med å bli.
♥ Når vi først snakker om studier: I det siste har jeg sjekket at psykologi-studiene jeg i utgangspunktet ønsker å gå når jeg er ferdig med VGS, befinner seg i Tromsø, Bergen, Trondheim og Oslo. Her er jo rett og slett alle stedene uaktuelle, med tanke på barna og hverdagen de har her i Larvik. Jeg kan ikke flytte dem rundt for å få gå på de studiene jeg personlig helst vil, så egoistisk kan jeg ikke tillate meg å være. Kanskje jeg finner på noe lurt i løpet av de to-tre neste årene. Ellers må jeg jo bare innse at barna må komme først, og finne på noe annet!
♥ Da jeg frontet veganisme og vegetarisme for et par uker siden i et blogginnlegg, som jeg pleier å gjøre med jevne mellomrom her på bloggen – så fikk jeg høre at jeg burde vise til flere kilder om at soya ikke er hormonforstyrrende. I og med at mange veganske og vegetariske produkter inneholder nettopp soya i ulik form. Soyamelk, soyafløte, soyafarse etc. Har for øvrig tenkt litt i det siste på det morsomme faktum at så mange er livredde for å spise soya når det er blitt motbevist at det ikke er hormonforstyrrende, men at det er en myte – samtidig som de drikker masse kumelk. Kumelk kan jo uten tvil virke hormonforstyrrende, i og med at kuene er nødt til å være gravide når melken blir tappet av dem – og melken vil derfor naturligvis inneholde både østrogen og progestron. Er ikke ute etter noen stor diskusjon om dette, ei heller er dette noen type angrep mot dere som drikker kumelk – for det har jeg ingen problemer med å respektere. Synes bare det er rart hvordan noen som er livredde for å spise soya fordi de mener det kan inneholde hormonforstyrrende stoffer (dette er det jo en stor diskusjon rundt) samtidig har ingen problem med å drikke noe som man vet inneholder hormoner og dermed kan være hormonforstyrrende? Skal man følge den tankegangen, ville jeg mye heller gått for alternativet hvor det var en sjanse for at noe var hormonforstyrrende, enn å helle nedpå noe man visste var det. Bare en liten tanke her altså.
♥ Jeg sliter så vanvittig med søvnparalyse for tiden, og det er så slitsomt! Kanskje noen av dere lesere gjør det samme? Hvis du ikke har hørt om søvnparalyse før, så er det en tilstand som skjer når man sover. Gjerne ved innsovning eller når man er i ferd med å våkne, altså i det siste steget i søvnen. Tilstanden er slik at hjernen våkner før kroppen gjør det – så man sover, men man føler at man er lys våken. Man kan ikke bevege seg, men kan for eksempel se rundt seg. Siden dette også er en type søvn, kan man også ha mareritt – men når hjernen din er “våken” og du kan se rundt deg når du har søvnparalyse, så vil marerittene være veldig virkelige. Et slikt hadde jeg i natt, hvor jeg så at noen sto rett foran meg, foran sengen hvor jeg lå. Så det endte opp med at jeg etter en stund begynte å hyle i søvne og vekket minstemann.. Følte meg passe dum da jeg våknet for alvor. Og var jo livredd, selvfølgelig! Heldigvis er det ikke farlig, og 65% av alle vil mest sannsynlig oppleve det i løpet av livet. For drømmen var selvfølgelig ikke virkelig, men jeg trodde det siden disse marerittene som gjerne er forbundet med å ha søvnparlayse – er voldsomt virkelige. Det finnes flere dokumentarer om dette som jeg anbefaler dere å se! Blant annet “The nightmare” som ligger på Netflix.
Ønsker dere en superfin helg, og håper dere har det like fint som jeg har det om dagen. For det har jeg virkelig!
