God kveld dere! Her sitter jeg etter en dag som ulykkesfugl. Eller, alt startet ikke i dag – men likevel føler jeg at dagen i dag har vært preget av ulykke og dårlige nyheter for min del. Jeg har klart å ødelegge min fjerde mobil på et år, og nå er det like før jeg bare kjøper meg klapptelefon.. Haha. Hadde det ikke vært for all kommunikasjon jeg har med dere over Instagram, Snapchat, og så videre – så hadde jeg ikke vært så stressa. Men når jobben er sosial medier, så er det vanskelig å ikke la seg stresse. Jeg må altså kjøpe ny telefon. Igjen.
Den dårligste nyheten er at jeg har problemer på nytt med arret mitt etter keisersnittene. Det skal liksom ingen ende ta, skjønner jeg. Dere som har fulgt bloggen siden jeg gikk gravid med Noah, husker sikkert at jeg var mye plaget av smerter i arret etter mitt første keisersnitt – og at dette var et gjennomgående tema gjennom hele svangerskap nummer to. Da jeg lå på sykehuset med lille Noah på brystet mitt etter at han var blitt født, fikk jeg også beskjed om at jeg maks kunne få ett barn til på grunn av de må være sikre på hvor mye livmoren tåler. Dette er veldig individuelt, nemlig. Så da brast drømmen om fire barn, hvert fall. Det var kjipt, men man må selvfølgelig ha fokus på de flotte, herlige barna man har vært så heldig å få.
I det siste har problemene vært så ille at jeg har vært redd for om jeg “kan” få flere barn i det hele tatt. Men jeg er fryktelig til å krisemaksimere, da – så jeg skal ikke grave meg helt ned før legene kan si noe sikkert til meg. Det er for øvrig liten tvil om at arret har skapt mye problemer for meg, og jeg kjenner skikkelig på at det føles veldig urettferdig. Helst vil jeg bare leve som at det ikke skulle vært der, men det er det og det kommer det alltid til å være.
Jeg har aldri undervurdert keisersnitt og hvilken stor operasjon det er, og med de komplikasjoner som kan følge med. Men tror ikke jeg ante hvor utrolig mye negativt det potensielt kunne føre med seg. Noen ganger kan jeg bare tenke: Hvorfor klarte jeg ikke bare å føde naturlig? Hvorfor kunne jeg ikke bare være “normal” og ikke slitt så voldsomt med fødselsangst? Jeg skulle så inderlig ønske, men innerst inne vet jeg jo at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Jeg vet at jeg ikke hadde vært i stand til å føde naturlig, og da er dette bare noe jeg må innfinne meg med.
Dette blogginnlegget ble kanskje litt dystert, det var i så fall ikke meningen å ødelegge den gode stemningen her inne. Haha! Jeg vil bare blogge mer slik jeg gjorde tidligere, blogge slik jeg ikke turte store deler av 2018. Og være mer personlig.
Ha en fin kveld videre alle sammen ❤️
iPhone 6s er på salg til 2.490 kroner på Elkjøp
Takk for tips! 🙂 Det ante jeg ikke!
Kjedelig. Spesielt bittert siden du selv har valgt det kanskje. Som sagt, keisersnitt er ingen enkel utvei, kroppen er skapt til å føde. Om du får et barn til om 10-12 år så kan det jo godt hende at fødselsangsten er borte og du kan føde naturlig. Du må ikke tenke at du ikke KAN føde.
Etter 2 keisersnitt vil det nok bli keisersnitt med barn nr 3 uansett – fødselsangst eller ei. Ved Eit keisersnitt er det OK med forsøk på vanlig fødsel, men ved 2 tidligere er vel hovedregelen ofte ks på nr 3 fordi det er større sannsynlighet for rift/ruptur når livmora har vore kutta i fleire gongar… med mindre du har kunnskap som ikkje er allment kjent ?
Ja, til den grad et keisersnitt kan velges selv da – for det kan det jo i utgangspunktet ikke. Men jeg har jo “bedt om det” selv om jeg ikke kan noe for at jeg hadde fødselsangst i den graden jeg hadde. Så er såklart både bittert og kjedelig, men samtidig vet jeg at det er lite jeg kunne gjort annerledes. Vanskelig situasjon, egentlig.
Synes det var fint at du skrev at jeg ikke må tenke at jeg ikke KAN føde, den sperren der er nok viktig å få med seg om man skal jobbe videre med fødselsangsten i et eventuelt nytt svangerskap en gang 🙂
Har du fått skjekket oppi “senskader”etter keisersnitt?Alt fra brokk til sammenvoksninger ovs.Tenkte siden du er så plaget:)Selv hatt 2 ks uten en plage etterpå selv ikke år etterpå.
De begynner å åpne opp for murlighet for fødsel etter 2 ks men da skal de være totalt komplikasjonsfrie både før,under, etter og d er kunn enkelt store sykehus som KAN tilby ikke nødvendigvis de gjør det alikevell,pga risikoene for bla livmora etter 2 ks.
Var jo ei på fødeavdelingen på tv som fikk prøve å føde å ho hadde 2 ks bak seg.
Føler følelsene asså.
Det er akkurat dette med senskader vi holder på å undersøke nå. Vet at jeg har en del sammenvoksninger, men høyst sannsynlig ganske ille brokk også i selve arret..
Oppriktig glad for å høre at du ikke har hatt en eneste plage 🙂 Ja, jeg skulle ønske jeg kunne føde naturlig – men med tanke på fødeangsten vet jeg ikke om jeg en gang ville klart det selv om jeg hadde ønsket det. Er nok veldig lett for meg å si at jeg skulle ønske jeg føde, når jeg ikke er gravid.. <3
Enig med Bethina over her, det trenger ikke være så ille, og da mener jeg ikke smerter, men med tanke på senere svangerskap. Jeg har harr ett keisersnitt, et såkalt hastesnitt. Og jeg fikk sammenvoksninger i ettertid. Det var så vondt at jeg til tider (spesielt ved eggløsning og mens) nesten ikke klarte å stå oppreist. Jeg gråt av smerte, det var så vondt at jeg var sikker på at noe var alvorlig galt, men så var det bare sammenvoksninger. Måtte klippe opp et par ganger, det ble gjort via kikkhullskirugi, ikke så vondt, verst var luftsmertene som varte et par dager. Krysser fingrene for deg.