Jeg sitter i morgenkåpen foran pcen. Øyelokkene mine er tunge, men i kveld kan jeg ikke annet enn å smile.
Denne sommeren er det 6 år siden jeg flyttet til Larvik og ble gravid. Det er bare et par måneder til min 22-års dag – jeg blir 22 år gammel i år, og akkurat det har jeg ikke så veldig lyst til å forholde meg til. Haha! Jeg liker ikke å bli eldre. Men jeg likte ikke å være 16 år heller, så.
Hvor mye kan egentlig skje på bare 6 år? 6 år er ikke spesielt mye tid. Det innser jeg raskt når jeg ser hvilke sanger som kom ut for 6 år siden, når jeg ser på bilder fra 6 år siden, og ser gjennom gamle minnekort.
Det går fort, nesten litt for fort.
Jeg husker detaljert hva jeg spiste til kveldsmat hjemme i Gjøvik kvelden før jeg flyttet og kjørte med flyttelasset mitt for 6 år siden. Og jeg innser at det kan skje så ekstremt mye på relativt kort tid, livet kan endre seg totalt.
Jeg har både gjort og opplevd så ekstremt mye i løpet av denne tiden, i tillegg til å ta vare på et lite menneske og å oppdra det lille mennesket – og med tiden ett til, så har jeg måtte finne meg selv, og samtidig per definisjon bli ansett som et barn av samfunnet rundt meg når jeg har hatt barn selv.
Og i dag vil jeg bare si: Støtten jeg har fått i forbindelse med å få to barn så ung har betydd alt for meg. Jeg har trengt den støtten, og den har vist meg at man kan få til akkurat det man vil. Nesten, i hvert fall.
Nær familie som har vært der for meg siden første stund, venner, min samboer og kjæreste som aldri dro enda hvor mye han fikk høre at han kom til å gjøre det, familien til Fredrik, blogglesere, helsestasjonen vår, og øvrige kjente og ukjente mennesker.
I dag vil jeg bare si tusen takk. Jeg skulle gjort det for lenge siden, så derfor gjør jeg i dag. Jeg er heldig, privilegert, og jeg vet at alle ikke er like heldige. Jeg vet også at det ikke er alle som har møtt eller som i det hele tatt møter så mye støtte som jeg har, og jeg tar det ikke for gitt. Jeg har klart dette selv, men jeg tror ikke jeg hadde taklet alt på langt nær så bra om jeg ikke hadde hatt støtten.
For støtten har rett og slett betydd alt.
