Jeg blir altså direkte flau av enkelte av mine bloggerkolleger og deres uttalelser, spesielt den siste tiden… Til den grad at jeg forstår hvorfor bloggere har dårlig rykte som yrkesgruppe. Jepp, der sa jeg det.

Det er ikke så ofte jeg skriver blogginnlegg som dette, men i dag føler jeg faktisk at jeg trenger å få utløp for et par ting. Og dette handler absolutt ikke om å henge ut noen, håper virkelig vi har kommet såpass langt i 2020 at det er lov til å stille noen kritiske spørsmål til mennesker som lever av å være offentlige personer. Handler om sak, og ikke person. Det må være lov og tåler man ikke det så har man feil yrke.

Jeg mister troen på menneskeheten når det å ikke kunne gå til frisøren, fikse negler og vipper tilsynelatende ødelegger dagene for enkelte. For meg blir det så fjernt at jeg bare rister på hodet når jeg leser om det. Det er fullt lovlig at man kan synes den nye hverdagen er utfordrende, men at den er utfordrende fordi man ikke får satt på nye negler eller tatt etterveksten? Der mister du meg helt.

Jeg forstår selvfølgelig at vi alle opplever utfordringer i ulik grad i løpet av livet eller i hverdagen. Og at noens utfordring er større enn andres rent objektivt, ikke gjør de med objektivt mindre utfordringer noe mindre virkelig for dem. På samme tid har jeg store problemer med å akseptere og forstå at det å ikke få ordnet negler og vipper er en utfordring for noen. Men det er meg, og det er greit å være uenig. Jeg reagerer bare på hvordan noen bloggere legger frem stengte skjønnhetssalonger som en total krise, mens jeg i det andre sekundet leser om kreftpasienter som må sette behandlingen sin på vent på grunn av coronaviruset.

Det setter på en måte ting litt i perspektiv.