Noen ganger kan følelsen bare komme som kastet over meg. Når du gir meg en stor klem, når du ser meg i øynene, eller når jeg holder hånden din – gående – på vei hjem fra barnehagen en kald høstdag.
Uskyldige deg. Bare god og snill, langt inn i sjelen.
Aner du hvor heldig du er? Det tror jeg ikke du gjør.
Men jeg aner. Jeg aner hvor mange små det finnes der ute som ikke er like heldige som deg. Det å vite at andre 3-åringer, akkurat som deg, lider og har det vondt, kan komme som kastet over meg og sette meg helt ut.
Må slutte å følge nyhetssider, må slutte å se på nyhetene i seg selv, må se bort når jeg innser at avisoverskriftene som står borte ved kassa tyder noe jeg den mandagsettermiddagen i køen på butikken ikke er i stand til å ta innover meg. Orker ikke, klarer ikke.
Skammer meg noen ganger for å ikke klare, for å ikke orke, og for å pause de sakene og nyhetene som rett og slett blir for mye. For det føles som å behandle virkeligheten deres som en film jeg bare pauser når det blir for jævlig å se på.
Prøver å hente meg inn igjen og akseptere at jeg bare er et menneske.
Alt ene og alene fordi deres uskyldige liv av en eller annen grunn ble valgt til å være et annet sted i verden, og at ditt uskyldige liv ble valgt til å være her hos oss. Hos meg, og hos pappaen din. Alltid trygg og varm.
Som vi elsker deg.
Akkurat som vi vet at foreldrene til andre barn i andre deler av verden elsker dem, til døden.
Mine barn ble ikke født inn i Norge fordi deres liv er verdt noe mer enn andre barns. Og barna som ikke var like heldige ble ikke født der de er fordi deres liv er noe mindre verdt.
Så selv om de aldri i livet vil kunne høre meg, er jeg nødt til å si det likevel: Unnskyld at mine barns liv er mer verdig å leve enn dine barn sine.
Klikk HER for å signere aksjonen til Redd Barna om å evakuere barna fra Moria NÅ.
Er ikke så glad i når du skriver og bruker pronomen som “du” og “deg”. Da føler jeg at du snakker til meg, og ikke til sønnen din (som jeg tror du for øvrig prøver å skjerme mest mulig fra bloggen, og som heller ikke er gammel nok til å lese bloggen?). Jeg er ikke den du holder i hånden på en kald høstdag liksom. Det føles rart.
Ellers helt enig med deg at vi burde evakuere barna fra Moria, de er helt uskyldige i alt dette.
For en teit kommentar, forstår Jessica utrolig godt, tenker det samme selv dag inn og dag ut!