Jeg sitter med mobilen i hånda på gulvet mens jeg pakker inn julegavene, og diskuterer fargen på julepynten med Fredrik, før det dukker opp en statusoppdatering i feeden min på Facebook. En status som forteller en grusom historie om ei 3 år gammel jente på flyktningleir i Lesvos, som nå, for noen dager siden ble voldtatt og forlatt i gjørma. Du kan lese den HER, og om den afghanske mammaen som måtte plukke opp den lille jenta si, og frakte henne til sykehuset.
Tre år.
Min gutt var tre år før han hadde bursdag i oktober.
Jeg vet ikke hvorfor det treffer meg så ekstra, vanvittig hardt når jeg ser og hører om barn i krig, på flukt og i elendighet som er på alder med mine egne. Kanskje det blir lettere å identifisere seg med? Kanskje “barna i Afrika” rett og slett blir for fjernt for mange oss.
Dette er definitivt ikke fjernt. Dette er nært.
Jeg vil bare skrolle bort. Få det bort, og få det vekk. Fordi det er så vondt, fordi det er så horribelt at jeg ikke vet om jeg klarer å sove etterpå, eller dagen etter, eller dagen etter der igjen, om jeg ikke skroller bort. Men fakta er at dette ikke er en horribel film som man bare kan pause når det blir for jævlig å se på.
Barna som mangler alt. Det er den enkle måten å beskrive det på: De bor i telt, de har ikke rent vann. Maten deres er muggen eller finnes ikke. De har ikke varme klær. Det føles enda mer meningsløst å se på grusomhetene når jeg kan snu blikket forsiktig bort på kommoden til barna mine. De har klær i størrelser de ikke en gang bruker enda. Til og med masse klær de aldri rakk å bruke før de vokste ut av det med lappen enda hengende på. Eller til vårt kjøleskap som skal fylles til randen med julemat- og julegodteri.
Små barn, litt større barn og babyer som ikke har et sted å legge seg i kveld annet enn et skittent telt. Mens vi har både ekstra seng og madrasser som ikke en gang blir brukt.
For mens jeg sitter og diskuterer med samboeren min hvilken farge julekulene på juletreet skal ha i år, og gutten vår på 4 år akkurat har sovnet, så sover det gutt på 4 år et sted der ute også. Han har ikke foreldre som diskuterer hvilken farge julekulene på juletreet skal ha. Han har ingen foreldre i det hele tatt. Og den eneste grunnen til at min gutt sover i en trygg seng i natt, og ikke i et skittent telt som er oversvømmet med jord og vann, i krig og på flukt – er at hans liv av en eller annen grunn ble valgt til å være her hos oss.
Hos meg, og hos Fredrik. I Norge, i et av verdens rikeste land. Min gutt ble ikke født inn i Norge fordi hans liv er verdt noe mer enn andre barns. Flaks, det og ingenting annet, er det som skiller dem.
Kikker man litt ut av vinduet med juledekorasjoner, kikker man litt bort fra hva slags julegaver man skal kjøpe og hvor mye penger man skal bruke på hver og en av dem, og ser ut i verden på barna som er født inn i elendighet fra de trekker sitt første åndedrag, så tar det ikke lang tid før man oppdager hvor brutalt urettferdig verden er.
Barna mine har ikke gjort seg noe mer fortjent til et verdig liv enn det andre barn i andre deler av verden har. Gutten min som fylte 4 år for drøye 3 måneder siden, hans liv burde ikke være mer verdig å leve enn det jenta på 3 år i Lesvos er.
Og det er nok derfor det gjør så vondt å innse.
Så når vi nå går inn i den største høytiden vi har med tilhørende pengesluk, gaver og julehandel, så ville jeg bare skrive en liten påminner. Kanskje like mye for min egen del som for dere.
For barna mine sover trygt i natt. Og natten etter. Og natten etter det. Men det er barn der ute, barn på samme alder, som legger seg i kveld og ikke aner om de våkner i morgen.
Så kanskje fargen julekulene skal ha på juletreet ikke er så viktig likevel.
