Da var det endelig tid for et nytt blogginnlegg hvor jeg svarer på mail fra dere åpent her på bloggen! Det kommer jo inn alt mulig rart av spørsmål om tips og råd. Det var så utrolig morsomt at dere likte det forrige blogginnlegget mitt, hvor jeg svarte en leser som hadde en mann som hadde vært utro. Dere kan lese det HER.

“Hei Jessica. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg må bare starte med å si til deg at du er et stort forbilde for mange. Jeg har ei datter på 7 måneder, og jeg digger bloggen din og har fulgt den lenge før jeg selv fikk barn. Jeg vil gjerne være anonym fordi jeg ikke vil bli gjenkjent.

Problemet mitt er at jeg har noe helt enorme komplekser for arret mitt etter at datteren min kom til verden med keisersnitt.. Det er kanskje litt styggere enn mange andre sånne arr fordi det var katastrofe keisersnitt og datteren min var ute på 5 minutter, de fikk dårlig tid og måtte få henne ut så fort som mulig. Det er litt bøyd og har litt sånn C form, og jeg synes det er mye større enn andre keisernitt arr.. Det er flere som spør om arret og jeg føler mange dømmer meg for det at de mener jeg ikke har født ordentlig. Jeg vil ikke fortelle alle om den traumatiske fødselen og pleier bare ikke svare..

Jeg har prøvd å fortelle mine nærmeste om kompleksene jeg har og kommentarene jeg får, men de mener at det bare er en bagatell..

Jeg misliker arret mitt så mye, og vet at du har hatt keisersnitt to ganger. Har du fått høre noe av det samme og hvordan håndtere det? Jeg klarer ikke å akseptere arret, det er så stygt og jeg er så lei meg for at det alltid skal være der. Jeg er så redd for at andre skal se det og skammer meg mye over hvordan det ser ut!! Har lyst til å fjerne det, men det er vel ikke mulig.. Har du noen gode råd? Er mye deppa over dette..”

Hei du!

Jeg tror det er mange mødre som kan kjenne seg igjen i tankene dine på et generelt grunnlag. At det er enkelte spor etter graviditet(er) og fødsel som mange ikke helt klarer å akseptere. At det for mange også er vanskelig å innse at kroppen på noen områder ikke blir helt lik som tidligere. Og klart kan det være sårt! 

Ut i fra det du skriver får jeg ikke vite noe mer om bakgrunnen til at du ikke liker arret ditt, om det kanskje er noe mer som gjør at du synes arret ditt er stygt og at du skjemmes over det. Det er selvfølgelig helt greit om det er den eneste grunnen også, og like fullt forståelig, men kan det ligge noe mer bak? 

Kan det være at du hadde en annen forventning om hvordan fødselen din skulle bli, som du kanskje gledet deg veldig til, og at du hadde store forventninger om en helt naturlig fødsel, som ufrivillig (i og med at det var katastrofe-snitt) endte i keisersnitt, som kanskje ikke var det du så for deg? Kan det for eksempel være fordi det for deg symboliserer det jeg oppfatter som en forferdelig stressende og traumatisk fødselsopplevelse, som endte i keisersnitt og resulterte i arret ditt? 

Jeg vet jo at området over bikinilinjen min aldri kommer til å se helt lik ut som før jeg ble gravid, ganske enkelt fordi det nå er et arr der etter to keisersnitt – som ikke var der før jeg ble gravid. Arret kan for all del blekne, men jeg vet jo at det ikke vil forsvinne uansett hva jeg gjør. Jeg personlig synes det var veldig rart å se arret mitt i starten, og tenke tanken på at det skal være der hele livet mitt. At det aldri blir borte. Jeg kan gjerne innrømme at jeg ikke alltid har sett like lyst på det, men jeg har klart å innfinne meg med det. 

Du skriver at du opplever at noen er dømmende mot deg på grunn av arret. At andre kan komme med kommentarer til deg som går på at de mener du ikke har født ordentlig. Dette har jeg selv opplevd og jeg vet hvor sårt det er. Hvorfor skal vi på død og liv dømme hverandre etter hvordan vi ble foreldre? Måtte det være via adopsjon, surrogati, gjennom vaginal fødsel eller keisersnitt. Teller det ene mindre enn det andre? Nei, selvsagt ikke. Man er blitt forelder, og jeg kan love dere at det er en stor begivenhet uansett hvordan det skjer. 

Når du selv som får disse kommentarene har vært gjennom et såkalt katastrofe-snitt i all hast for å få jenta di ut så fort som mulig for at ting ikke skulle gå galt, gjør det at disse kommentarene bare blir enda mer usmakelige. At du ikke har lyst til å snakke om den traumatiske fødselen til Gud og hver mann for å forklare hvorfor du tok keisersnitt er fullt forståelig, og historien din er i så måte et prakteksempel på hvorfor man ikke skal dømme andre på den måten. Man vet aldri grunnen, i ditt tilfelle var det trolig ekstremt viktig at det ble keisersnitt. Jeg håper du etter hvert klarer å se forbi kommentarene, og heller prøve å se at legene på sykehuset ditt tok en avgjørelse for å gjøre det beste for deg og datteren din. Og hun ble så absolutt født på ordentlig!

Videre skriver du at dine nærmeste mener at kompleksene dine og kommentarene du får er en bagatell. Det er jo alltid enkelt å ha en mening om noe man ikke opplever selv. Uansett om det for andre virker som om «bare en bagatell», så er det jo uansett et problem som er høyst reellt for deg, og da skal man respektere det. 

Det er så lett for meg som ikke sitter i din kropp og kjenner på den følelsen av å ha slike komplekser for mitt arr, å si at “Det er bare å akseptere det”

Jeg kan ikke lyve på meg at jeg vet hvordan du har det, for jeg vet nok ikke. Men jeg kjenner godt til følelsen av å skamme seg over noe. Det er absolutt ingen god følelse. Derfor vil jeg råde deg til å snakke med noen om dette, slik at du kan få litt hjelp til å akseptere arret eller det som eventuelt ligger bak. Kanskje legen kan være et sted å starte?

Til slutt vil jeg bare si at da jeg har hatt stunder hvor jeg har syntes at det har vært litt kjipt å ha et synlig arr ved bikinilinjen på stranden – så vet jeg at det har hjulpet meg å tenke at arret faktisk er beviset på at jeg har båret frem guttene mine, og på at de har kommet til verden gjennom meg – og jeg vet at det ville jeg aldri vært foruten ♥