BAK FASADEN

God dag, alle sammen ♥

I det siste har jeg fått en del bemerkninger på at jeg burde tenke over hvordan jeg fremstiller meg selv gjennom bloggen, og da har disse menneskene tydelig henvist til at jeg fremstiller livet som ung og gravid så perfekt, og at jeg burde tenke over hvordan mine yngre lesere kan tolke dette. At vi har økonomien på stell, at vi bor i leilighet alene, og at ting stort sett går utrolig bra for oss. Og da må jeg nesten stille dere spørsmålet; Kan jeg ikke ha en ærlig blogg uten å måtte ha det grusomt til en hver tid?

For det virker nesten som om man ikke kan ha en ærlig blogg lenger uten å måtte ha det fælt hele tiden. Når jeg nettopp hadde startet denne bloggen skrev jeg mange innlegg om hvordan jeg hadde det, og la ikke skjul på at jeg hadde det tøft, og at denne situasjonen har vært vanskelig og vond. Da fikk jeg heller aldri disse kommentarene. Men tro ikke et sekund at det har vært enkelt å gå gravid for meg. Jeg blir fortsatt litt overrasket over slike kommentarer, da jeg faktisk har gjort mitt for å vise at dette ikke er en tilværelse som er noe enkel overhode.

Jeg har det veldig bra nå, og det tror jeg de fleste også unner meg etter den tøffe starten på svangerskapet. Dersom jeg faktisk hadde hatt det vondt ville jeg aldri lagt skjul på det, og det tror jeg faktisk neppe at jeg hadde klart å legge skjul på heller. Det hender jo at jeg har litt tyngre dager, men jeg er en positiv person – og jeg tviler forsåvidt sterkt på at denne bloggen ville blitt særlig positiv og hyggelig å lese for dere dersom jeg alltid fokuserte på de små, negative bagatellene i livet mitt. For i forhold til så mange andre har jeg det fantastisk bra uansett om jeg har en dårlig dag inni mellom. Det handler derfor slett ikke om at jeg prøver å skjule noe bak en fasade, det handler om at livet mitt faktisk er utrolig bra nå. Samtidig er dette en tøff situasjon, og jeg føler heller ikke at jeg antyder noe annet når jeg skriver innlegg som i stor grad omhandler hvordan det er å være så ung og gravid. 

Og angående dette med at noen tolker det som at jeg oppfordrer til at unge mennesker skal bli gravide gjennom bloggen min; som tidligere nevnt oppfordrer jeg ingen til å bli gravide som 16-åringer selv om jeg skriver en blogg om hvordan denne situasjonen er for meg, men jeg er tydelig på at jeg heller ikke oppfordrer til abort dersom man skulle bli gravid i så ung alder. Hvis noen som leser bloggen min finner ut at de er gravide vil jeg mye heller at de skal forsøke å finne ut hva de kan leve med og ikke, enn at man uansett hva skal ta abort. Hva vet vel jeg om hva som føles mest riktig ut for andre unge jenter?

Håper det fikk oppklart litt for dere som mener dette! Jeg føler virkelig at jeg har vært og er ærlig gjennom bloggen min, og det er jo noe jeg virkelig har fokusert på å få til også.

 

Vel, så går denne helgen også mot slutten! Fredrik storkoser seg med FIFA, og jeg skal om ikke så alt for lenge begynne på litt middag til oss! Er jeg den eneste som synes dagene går så fort nå? Jeg var faktisk oppe halv åtte i dag tidlig, og jeg føler dagen har gått helt i ett, enda jeg ikke har vært utenfor døren en gang!

Håper alle får en fortsatt fin søndag ♥

KROPPEN ETTER FØDSEL

I forbindelse med kvinnedagen tenkte jeg at jeg kunne dele mine tanker rundt dette med bilder av en selv etter fødselen. Det siste året har dette fenomenet tatt rimelig av, og jeg for min del synes det er utelukkende positivt, i og med at jeg tror det er sunt at vi ser hvor forskjellige kroppene våre faktisk kan være. Jeg har jo selv fått spørsmål om hvorvidt jeg har planer om å poste bilder av meg selv, og det har jeg vært tydelig på at jeg skal. Hvorfor skulle jeg ikke det?

Allikevel har jeg inntrykk av at det faktisk er relativt få ting som er akseptert etter en fødsel. Har du flat mage blir du gjerne beskyldt for å ha slanket deg under graviditeten, men dersom du ser gjennomsnittlig ut hylles du for å fremme et sunt kroppsbilde. Glemmer vi at vi også er forskjellige når det kommer til hvordan vi ser ut etter en fødsel?  Glemmer vi det vi prøver å fortelle hverandre dag inn og dag ut alle andre dager i året, “at alle er bra nok slik de er”? Eller gjelder dette kun hvis man ser gjennomsnittlig ut? Hvorfor blir ikke noen med flat mage sett på som et like sunt forbilde som det en gjennomsnittskvinne gjør? 

 

Jeg tror ikke at det vil hjelpe noen å ikke godta at enkelte ser annerledes ut enn gjennomsnittskvinnen etter en fødsel. Vi er forskjellige, og det er ingen fasit på hvordan man skal se ut etter en fødsel, er det vel? Jeg aner jo ikke hvordan jeg vil se ut etter min, men jeg er helt sikker på at jeg ser helt flott ut – akkurat som alle andre kvinner ♥ Gratulerer med kvinnedagen, dere! Ha en strålende fin dag videre ♥

DEN BESTE DAGEN I UKEN

God lørdagskveld alle sammen ♥ Er det ikke herlig med lørdager?

Etter en natt med relativt lite søvn, våknet jeg i dag klokken 0400 av halsbrann som jeg er overbevist at ble sendt fra satan selv. Jeg løp febrilsk ut på kjøkkenet og bokstavelig talt kastet i meg melk. Flott start på dagen, eller hva? Noen ganger skulle jeg ønske det var satt opp kameraer her, slik at jeg i ettertid kan le av meg selv når sånne episoder oppstår! Den morsomme delen er egentlig det faktum at jeg ikke kan fordra melk, men i det siste har brukt det til å lindre halsbrannen. Og jeg synes faktisk ikke det smaker så ille lenger heller?… Rart hvordan smaksløkene forandrer seg totalt under graviditeten. 

Ellers startet jeg dagen alene fordi Fredrik utnyttet det å kunne sove litt lenger, og etterhvert som han sto opp så vi litt tv mens vi koste oss med kaffe, te og rundstykker! Fredrik er nå en tur på butikken, og jeg slapper av med fotballkamp på skjermen som jeg har fått streng beskjed om å la stå på mens han er borte. Vi har hatt en rolig, men koselig dag hjemme i leiligheten, og jeg har for første gang på lenge kun sittet inne. Jeg vil så gjerne ut å gå litt siden jeg vet hvor bra det er for både Leo og meg, men jeg får så ekstremt bekkenløsning at i dag måtte jeg bare la være. Lille har vært såå aktiv i dag at jeg nesten lurer på om han forsøker å sparke seg ut! Men koselig er det da ♥

 

Når jeg gikk igjennom svangerskapspapirene mine i stad så jeg at jeg skulle på ny time hos jordmoren min den 13 mars, og det blir den siste kontrollen før han er her. Det var i grunn veldig rart å se, for da gikk det litt opp for meg hvor kort tid det er igjen. Jeg har faktisk opplevd å plutselig føle et savn til tiden når det enda var så lenge igjen til han skulle komme, men stort sett er jeg så utålmodig at det ikke gjør noen verdens ting at det kun er ca 2 uker igjen! Jeg håper uansett at jeg kan ha den samme jordmoren ved eventuelle fremtidige svangerskap, for jeg føler virkelig at jeg har blitt godt ivaretatt gjennom hele svangerskapet.

Nå har jeg mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har skrevet her inne at vi skal ordne gardinene i stuen, også har det enda ikke blitt gjort! Nå kan jeg jo ikke skylde på at vi “nettopp” har flyttet inn heller! Er det mulig å være så treg..

Siden jeg har fullstendig dilla på cappuccino (jeg begrenser selvsagt inntaket!) og pizza med ost og sjampinjong, er det dette vi skal ha i kveld – OGSÅ. Jaja, godt jeg har en samboer som aldri går lei pizza! Håper dere nyter kvelden like mye som jeg skal, så snakkes vi ♥

SKAL JEG IKKE FØDE BARNET MITT?

.. Selv om jeg skal ha keisersnitt?

 På nettet blir det hyppigere og hyppigere diskutert hvorvidt et keisersnitt kan regnes som fødsel, og hva som egentlig telles som fødsel og ikke. Noen mener at om man har hatt keisersnitt så har man ikke født, og andre mener at uansett hvordan barnet kommer til verden på, så er det fødsel. Jeg synes jeg ser trynet til Leo når han om noen år kommer og spørr  “Men mamma, ble ikke jeg født?”

Av alle mulige ting å diskutere, er det nettopp denne debatten jeg faktisk ikke forstår. Poenget er vel at barnet er kommet til verden? Fødsel er fødsel. Det er noe av det største man kan oppleve gjennom livet, og da er det vel for pokker det samme på hvilken måte det ble gjort, dersom alt gikk bra?

Denne interne konkurransen om hvem som har hatt den jævligste fødselen synes jeg begynner å gå litt langt. Hvorfor er det så viktig for oss å ha hatt det verst? Hvorfor skal noe så betydningsfullt (for dét er det for oss alle sammen, uavhengig av hvilken måte det blir gjort på) gjøres om til en konkurranse? Skal virkelig fødsel beregnes ut i fra hvor mye smerte du følte når det pågikk? Da kan man jo forsåvidt ikke si at de som har fått epidural som har fungert 100% har født heller da, eller?

Jeg ser jo selvsagt at fødselen både (kan) oppleves og blir gjort på to forskjellige måter når det kommer til keisersnitt kontra vanlig fødsel. Men folkens, dette er ofte noe av det største vi opplever i løpet av livet – å få et barn. Hvorfor skal vi da tråkke ned på andres fødsels opplevelser fordi naboen sin fødsel gikk lettere for seg enn din?

 

Hva mener dere da?

Nei, nå skal jeg straks gå i gang med å bake gulrotkake og tenke på fødselen jeg skal igjennom om to uker. Så håper jeg alle får en strålende lørdag videre ♥ 

EN FANTASTISK REISE

Jeg husker jeg fikk spørsmål på ultralyden i uke 9 om jeg ønsket å se embroyet eller ikke. “Ja, det vil jeg” husker jeg at jeg sa. Og det angrer jeg ikke et sekund på, for det var nemlig etter denne ultralyden at ting begynte å gå opp for meg. At jeg forsto hva jeg bar på. Og i ettertid har jeg tenkt mye over dette spørsmålet. Hvorfor skulle jeg ikke se embryoet? Skulle jeg la være å se det fordi da ville det være “enklere” (misforstå meg rett) å gjennomgå en provosert abort? Og i så fall, er det riktig å bare la være å se virkeligheten? Skal man skjermes for virkeligheten fordi det kan vekke følelser man ikke ønsker å vekke? For all del, jeg er absolutt ingen abortmotstander. Langt der i fra, men dette reagerte jeg på.

Tiden gikk, og magen vokste. Babyen ble større for hver uke som gikk, og situasjonen var fortsatt vanskelig å fatte. Tenk at jeg og Fredrik skulle bli foreldre? Det kunne jo ikke stemme. Foreldre heter det jo. “For eldre“. Og jeg er jo kun 16 år?

Mini Leo i uke 9 ♥

 

16 uker og 4 dager var jeg når jeg kjente de første sparkene. “Jeg” var ekstremt tidlig ute, både leste og ble jeg fortalt. Jeg husker jeg skvatt til de første gangene det skjedde, og siden det fortsatt var rimelig nytt og ikke særlig synelig enda, ble jeg på en måte minnet litt på at det faktisk var noen der inne hver gang det skjedde. Nå har sparkingen, som forøvrig er gått over til romsteringer, blitt noe jeg er helt avhengig av for å ikke være bekymret. Herregud så rart det må være å ikke ha noen som sparker deg i ribbeina helt plutselig lenger?

 

24 oktober 2014 Fant vi ut at den lille vi hele tiden hadde kalt for “Jenna” faktisk viste seg å være en gutt. Det var så ubeskrivelig koselig å se han ordentlig på skjermen! Jeg og Fredrik var så ekstremt spente på denne dagen, og den levde absolutt opp til forventningene våre. Jeg savner egentlig litt spenningen før denne dagen! Neste gang jeg eventuelt skal være gravid vil jeg ikke vite kjønnet, for da kan jeg ha denne spenningsfølelsen hele svangerskapet.

24 november var også en viktig dato for meg. Etter denne dagen ville nemlig Leo bli forsøkt reddet dersom han bestemte seg for å komme ut. Jeg var faktisk ekstremt bekymret for at han skulle det, og nevnte det til og med gjentatte ganger her inne på bloggen at jeg var helt sikker på at han kom ut i god tid før termin. Vel.. Så sitter jeg her da, i uke 38. Men mulig det stemmer allikevel, om han kommer i løpet av de nærmeste dagene? Får håpe det!

 

1 januar flyttet vi inn i det som skal bli Leo sitt første hjem, altså her vi bor nå. Jeg er blitt så glad i leligheten vår allerede, og jeg er så takknemlig for at vi kan gi sønnen vår et så fint og trygt bosted, med trygge og gode vekstvilkår og foreldre som vil gjøre alt for han. Her får han absolutt alt han har behov for, og enda mer til. Jeg har faktisk kjent en del på hvor mye det betyr at jeg (og Fredrik, selvsagt!) kan gi ham alt han trenger, og hvor heldig vi føler oss som kan det. Det gjør meg vondt å tenke på hvordan andre unge (ikke nødvendigvis unge engang) jenter har det i andre deler av verden. Hvordan de knapt har et hjem selv og plutselig må ha plass til en liten til. Man setter så mye mer pris på de små tingene her i livet om man tenker sånn. Det minste vi kan gjøre er å sette pris på det, og jeg og Fredrik er heldigvis veldig bevisste på dette.

Jeg husker dessverre ikke datoen på akkurat dette, men jeg ville så gjerne få det med i innlegget mitt. Det har også vært noe av det som har satt spor i meg i løpet av graviditeten, og da følte jeg at det var helt på sin plass at jeg fikk det med på et vis. Jeg fikk nemlig en kommentar av en dame som ønsket meg masse lykke til og som fortalte meg at hun var en av de kvinnene som ikke kunne få barn. Her i Norge finnes det faktisk enkelte mennesker som bruker abort som en prevensjonsmetode, og så er det kvinner som på den andre siden må bruke livet sitt på å akseptere at de aldri vil kunne bli mamma. Det river på innsiden, hvert fall for meg. 

Og misforstå meg rett, jeg mener på ingen måte at man aldri skal kunne ta abort siden det finnes mennesker som ikke kan få barn – det blir jo som å si at man ikke kan klage over at man har det vondt, siden det alltid er noen som har det verre. Men allikevel tror jeg vi alle trenger å høre slike ting i blant, for det setter virkelig ting i perspektiv. Jeg føler meg så heldig, og jeg skulle så gjerne ønske det var noe jeg kunne gjøre for at verden ble mer rettferdig.

Jeg føler meg også forferdelig heldig som har fått oppleve bare det å gå gravid. Ikke bare fordi det finnes mennesker som aldri vil kunne oppleve det, men også fordi det faktisk er noe helt unikt. Til tross for strekkmerker, et par (tja, noen-og-tyve) kilo, humørsvingninger, og ja, listen er i grunn endeløs, så har alt vært så ekstremt verdt det. Og det sier jeg allerede før jeg har møtt den lille. Tenk at noen man aldri har møtt før kan bety så utrolig masse?

SVANGERSKAPSUKE 38

God morgen dere!

Ja, da var vi endelig inn i en ny uke i svangerskapet mitt. Dag 267 av 283. Nøyaktig 2 uker og 3 dager til termindatoen, og hele 94% av svangerskapet fullført. Tiden løper fra oss! Men gud som jeg gleder meg til den nye hverdagen med den lille familien vår ♥

 

 

 

 

Formen er i dag helt grei, har hatt veldig mye sterke kynnere og da spesielt i går kveld. Ble faktisk så vondt at jeg gikk å la meg før klokken i det hele tatt hadde blitt tolv, men merket ingenting av det i natt og våknet heller ikke av smerter, – uheldigvis. Jeg skulle virkelig ønske det skjedde noe snart! Denne siste tiden er helt utholdelig!

Jeg lurer så på hvor mye han kommer til å veie og hvor lang han er. Fredrik er jo faktisk 1.86, og var hele 54 cm når han ble født! Mye tyder hvert fall på at babyen er gjennomsnittlig i vekt, og det viktigste er jo uansett lengde og vekt at han er frisk! Han lå hvert fall såvidt under gjennomsnittet på ultralyden i uke 30, da han veide 1,5 kg.

Vil også ønske kvalmen velkommen tilbake! Den er heldigvis ikke like ille som tidligere i svangerskapet, og nå vet jeg jo hvor lenge jeg mulig kan gå med det før Leo er her, så da gjør det på en måte ikke så mye lenger. Det er nesten som at man glemmer hvor ekstremt ille det er å gå kvalm når man ikke er det. Mulig kroppen prøver å fortrenge det siden det er så grusomt? Haha. Ikke vet jeg. Hodepine for eksempel er én ting, da kan man jo bare ta en paracet. Men kvalme? Det er jo ingen utvei, bare å pine seg gjennom det. Nei, huff. La meg slippe kvalmen i eventuelle fremtidige svangerskap!

Jeg har også en helt syk sulthetsfølelse som aldri går bort. Som Fredrik sier “Du spiser oss ut av huset” Og ja, det var også en av de store overraskelsene jeg fikk meg da jeg ble gravid; Du eier ikke metthetsfølelse. Før svangerskapet spiste jeg i grunn ekstremt lite (i hvert fall i forhold til hva jeg spiser nå) og klarte meg fint med to måltider i løpet av dagen pluss kanskje en yoghurt, dette gjenspeiler jo også vekten min som lå på 45 stakkarslige kg. Men tja, det skal sies; det blir godt å kunne spise godteri og kaker i større mengder. Jeg har jo under hele graviditeten vært opptatt av at jeg skal begrense inntaket av sukker og mettet fett. Hysteriske meg har heller ikke turt å spise sushi, og kjære dere, jeg har aldri i livet følt på en slik lyst som jeg gjør med sushi om dagen. Og beef jerky fra Ica! Åh. 

 Så vet dere det, kom ikke på barselbesøk uten sushi altså. Da blir det bråk!

Håper alle får en herlig fredag, vi skal nyte den med halvveis hjemmelaget pizza og prison break på skjermen ♥

UTSTYR: I STELLEVESKEN

Hei dere, og riktig god ettermiddag ♥

Nå viste jeg jo dere stellevesken med vognen her om dagen, og tenkte derfor å vise dere hva den inneholder i dag. Jeg ante ikke hva jeg skulle i denne, og samlet derfor opp noen tips gjennom et enkelt google-søk. Håper det er til hjelp for eventuelle gravide lesere!

 

 

♥ Ekstra skift til babyen

♥ Håndkle til underlaget ♥ Frotte-kluter ♥ Vanlig klut evt flere.

♥ Stelleunderlag (Dette fulgte med stellevesken vår)

♥ Våtservietter / Engangsservietter ♥ Salver, kremer/pudder ♥

♥ Bleier ♥ Antibac ♥ Flaske(r) 

Jeg ser nå at jeg har glemt helt å kjøpe brystpumpe, så denne mangler. Ellers har jeg pakket ned ekstra ammeinnlegg, men disse glemte jeg å få med på bildene! Må også kjøpe inn hvert fall én flaske til. 

For tiden sliter jeg veldig med kynnere, og ber til Gud og en hver om at det betyr at noe snart er i gang. Tiden går egentlig ganske fort, men langt i fra fort nok! Hvert fall når du allerede har gått gravid i nesten 9 måneder.

Jeg var oppe ganske sent i dag, og det tror jeg virkelig at jeg trengte – med tanke på at jeg var oppe klokken 05:00 i går tidlig (eller, kan det egentlig kalles tidlig?.. Det er jo strengt tatt natt) Dermed har jeg hittil i dag kun vært en tur på butikken for å handle litt, og resten av dagen skal bli brukt til husarbeid og bare det å nyte at jeg i morgen er hele 38 uker på vei med gutten vår. Og så er det fredag, da! For en herlig tanke.

Håper alle får en kjempe fin Torsdag! Jeg beklager at bloggingen blir satt litt til side noen dager, og at det noen dager kommer til senere innlegg enn vanlig. Alt er et slit om dagen, og vi venter bare spent på at det skal skje noe ♥

SYKEHUSET

Heihei, og håper alle har hatt en flott start på dagen ♥ Her i Larvik er det helt fantastisk vær, og det er så deilig å føle at det går mot vår. Vinteren varer alltid alt for lenge!

..Og neida, vi har ikke fått Leo enda! Men i dag tidlig var jeg oppe klokken 5 for å rekke toget til Tønsberg siden jeg hadde time på sykehuset. Timen gikk veldig bra, og jeg fikk snakket med jordmor som forklarte litt rundt keisersnittet, litt kort hvordan det ble når jeg skal inn, og så snakket vi litt om tankene mine rundt operasjonen. Som jeg nevnte i går er det ikke lenge før vi skal på forundersøkelsen som er neste uke, og jeg gleder meg veldig!

 

Mange lurer fortsatt på grunnen til at jeg skal ha keisersnitt, og det forstår jeg godt at dere gjør – men jeg har som sagt valgt å holde det utenfor bloggen. Jeg har svart på det tidligere, men har nå kommet frem til at jeg føler at dette er noe jeg vil holde for meg selv. Det er til det beste for meg og Leo, og mer enn det ønsker jeg ikke å si.

Til tross for at mange har veldig sterke meninger når det kommer til planlagte keisersnitt, vil jeg bare gjøre alle klar over at ingen (hvert fall når det kommer til sykehuset som jeg har valgt å føde på) får keisersnitt uten at det er helt nødvendig. Det er ei heller et stort ønske for meg å gjennomgå en så stor operasjon i så ung alder, men barnet må ut på et vis.

Jeg både gruer og gleder meg til operasjonen, og gleder meg selvsagt aller mest! Fredrik skal være med, og vi satser på at det blir en fantastisk opplevelse, noe vi selvsagt også tror ♥

Fredrik er hjemme relativt tidlig i dag, så derfor skal jeg om ikke så alt for lenge begynne å lage litt lunsj til oss! Resten av dagen skal gå til avslapning ettersom formen ikke er helt på topp, så legger meg muligens litt for å sove en time eller to etter vi har spist. Vi snakkes hvert fall om ikke så alt for lenge, så håper jeg alle får en riktig flott dag videre ♥

LANG VENTETID

God ettermiddag til dere, alle sammen!

I dag sto jeg opp ikke så lenge etter at Fredrik dro på skolen, og har siden da slappet av og kost meg med synet av solen som har lyst opp leiligheten vår! (Tja, samt litt husarbeid) Det er i hvert fall helt grusomt varmt, typ jeg sitter med vifta på fanget-varmt, men mye heller for varmt enn for kaldt! I hvert fall til en viss grad.

3. Mars allerede! Og 20 små dager igjen til termin. Jeg må tenke slik nå, ettersom gårsdagens handletur resulterte i noe jeg har selvdiagnostisert som bekkenløsning av verste sort. I dag klarer jeg i det minste å stå oppreist uten å ty til tårer (dere skulle sett meg i går kveld, haha!) den lille turen fra sofaen til soverommet ble plutselig endeløs. Jaja, heldigvis har jeg overlevd hittil, og da klarer jeg i det minste noen få uker til!

Det er heller ikke mange dager igjen til jeg og Fredrik skal på forundersøkelse til keisersnitt, og det gleder jeg meg veldig til. Da føles det i grunn enda nærmere! Jeg tror virkelig det begynner å gå opp for oss begge at ventetiden går mot slutten, og jeg er så utrolig spent på hvordan tiden fremover blir. Fødselen kan jo strengt tatt starte når som helst nå, selv om vi da må komme oss så fort som overhode mulig på sykehuset. Jeg lover hvert fall å si ifra om noe skulle skje før det planlagte keisersnittet!

 

 

Jeg har i hvert fall nå sluttet med å svare på ekle kommentarer (Les: drøye hetsende ord og utsagn) og skjønt at å diskutere med mennesker som må ty til personangrep for å ha argumenter i seg selv ikke gjør noe for seg. Kommentarfeltet mitt er åpent for all og en hver, og dette følger med som blogger. Men jeg skal allikevel ikke måtte sitte å forsvare meg og det ufødte barnet mitt ovenfor vilt fremmede mennesker for valgene jeg har tatt og hvorfor, og akter heller ikke å gjøre dette i fremtiden. 

Jeg synes det er oppriktig bekymringsfullt at voksne mennesker (for ja, det er ofte voksne mennesker) hetser mindreårige over Internett. Nå snakker jeg ikke om bare meg selv og gjennom min blogg, men jeg ser stadig at unge mennesker blir hetset av voksne mennesker gjennom både Facebook, nettforum og ja, blogg. Og da er det noe som skurrer noe voldsomt her; Er ikke dette også foreldre? De samme foreldrene som lærer (eller hvert fall skal lære) barna sine at å mobbe skal man ikke gjøre?

Selv om jeg ikke ønsker å ta opp dette gjennom bloggen min, i og med at 90% av leserne mine er flotte mennesker, synes jeg det er viktig å ta opp inni mellom. Vi må huske på at selv om man må regne med drittkommentarer når man blogger (og da snakker jeg ikke om kritikk, men ren hets) Gjør det ikke hets i seg selv noe mer akseptabelt. 

Jeg gleder meg i hvert fall veldig til tiden fremover, for jeg er virkelig blitt så glad i å blogge for dere. Det er en stor del av hverdagen min, og jeg er utrolig glad for at hver og en av dere er innom. Jeg har lagt stor fokus på å skrive en så positiv som mulig, men samtidig ærlig blogg, og det har jeg tenkt til videre fremover også. Hverdagen min vil jo bli endret ganske fatalt om noen få uker, og jeg lover å være så ærlig som mulig gjennom tiden som nybakt mor med en liten en i hus (og for ikke å glemme Fredrik og hvordan vi begge takler å foreldrerollen i ung alder) 

Vi snakkes om ikke så lenge, dere! Ha en kjempe flott kveld ♥

NAVNEVALG

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor vi valgte Leo som navn til babyen, og tenkte derfor å dele litt tanker rundt hva vi la vekt på når vi skulle velge navn til det nye familiemedlemmet.

Det er en stor forskjell på å tenke “Når jeg en dag får barn, skal jeg kalle h*n det” og det å faktisk sitte i situasjonen hvor du skal velge navnet til barnet ditt som han eller hun skal leve med resten av livet. Jeg og Fredrik begynte å tenke på navn veldig tidlig, og vi fant raskt ut at vi hadde veldig forskjellig smak når det kommer til navn. Jeg var selv overbevist om at babyen var en jente, dermed gikk det mye tid på å finne jentenavn – selv om vi brukte lang tid på å finne noen vi faktisk var enige i. Guttenavn var egentlig mye enklere, men vi var innom både Marco og Axel før vi relativt raskt ble enige om Leo hvis det var gutt. Enkelt og internasjonalt, det var også det vi synes var viktig når vi skulle velge navn.

Jeg husker Fredrik sa “Typisk om babyen viser seg å være en gutt, når vi har brukt så mye tid på å finne jentenavn”. Og jeg husker hvor sikker jeg følte meg på at det var ei jente, så det var egentlig en tanke som ikke streifet meg så ofte. Men jammen meg hadde han rett!

Fredrik ønsket navn som Jeanette, Alexandra og Cassandra, jeg likte bedre Adelina og Adriana. Får jeg en datter i fremtiden vil jeg gjerne kalle henne Åshild, men dette er Fredrik absolutt ikke enig i. Jaja, godt vi er forskjellige! Vi fant allikevel noen navn vi var enige om til slutt, noen få dager før vi var på ordinær ultralyd og fikk bekreftet gutt! Dette har vi også fått bekreftet på de andre ultralydene vi har vært på, aldri noen tvil ettersom den lille ikke akkurat er av den sjenerte typen. 

 

 

 

Og ja, håndskriften min er grusom!! Men den er forståelig, eller?..

♥ Vi snakkes senere i dag!!