Hei, og god dag alle sammen! Håper dere har hatt en fin start på påsken ♥

Angående påsken, jeg ser at det er flere og flere saker i media hvor enkelte hevder at påsken er blitt en unnskyldning for å trøkke i seg mest mulig godteri. Men blir vel strengt tatt ikke mange av høytidene brukt som en unnskyldning til kos, da? Det er vel relativt få mennesker som står opp om morgenen på julaften for å så skrike ut “GRATULERER MED DAGEN, JESUS!”

Samme kan det være. I dag sto vi i hvert fall opp ganske sent, og det var skikkelig deilig å få litt ekstra søvn. For å si det sånn; det trengtes! Vi begynner smått å få rutiner inn her hjemme, eller tja, hvert fall noe lignende..?. Leo er enda den roligste og snilleste gutten i hele verden, og det nyter vi så til de grader. For en grei baby vi har fått! Jeg vet at han fortsatt kan få kolikk, for han er jo enda ikke 2 uker gammel en gang, og det var jeg jo faktisk litt redd for også ettersom Fredrik hadde kolikk når han var liten. Fant allikevel ingenting om at det er arvelig på nett(?) Uansett så elsker jeg å være mamma, med alt det innebærer! Jeg er så glad i den lille familien vår.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

I går tok jeg meg den friheten å ta meg en solariumstime mens Fredrik var hjemme med Leo, med besøk av moren og faren min. Jeg merker at jeg savner han bare jeg er borte fra ham en time jo!  Hvordan i alle dager skal jeg klare å la ham dra på overnattinger når han blir eldre? Leirskole? Hva med Ferie? Neida. Jeg følte meg hvert fall som et nytt menneske når timen var over, til tross for solbrenthet og litt bitterhet ovenfor hun som sang så ekstremt høyt i naborommet. 

Nå skal jeg endelig få spist frokosten min, ja, når det egentlig er tid for middag! Sånn blir det noen dager, men det gjør ingen verdens ting. Ønsker alle en flott påske videre ♥ Snakkes!!

For noen dager siden fikk jeg spørsmål om hva det jævligste med hele svangerskapet med Leo var. Og som det positive mennesket jeg er, kom jeg til å tenke på det morsomste øyeblikket, og tenkte å dele dette med dere. Med fare for at det aldri vil bli like morsomt som det var når det skjedde, er det jo verdt et forsøk. Jeg kan forsåvidt garantere dere at det var mye morsommere enn hva det kanskje ser ut til.

Jeg var på besøk hos foreldrene mine i Gjøvik, og var i uke 26 i svangerskapet. Det var vel noen dager før jul, om jeg husker riktig. Jeg fikk ekstremt vonde kynnere som bare ble verre og verre utover kvelden, og etter noen timer med disse mente mamma at det var best jeg kom meg til legevakten, for sikkerhetsskyld. Pappa kjørte meg, og ble med meg inn på venterommet. Vi så for oss at vi måtte vente noen timer, men det gikk faktisk relativt raskt, og plutselig var vi inne på “kontoret” til legen.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Vi hilste høflig på han, og det var jo tydelig at jeg var gravid. Jeg tenkte jo ikke noe særlig over hvordan det kunne se ut, å ha med min 48 år gamle far inn til legen på legevakten når jeg var gravid i uke 26.

“Ja, så.. Du, du er den skyldige?” Sa legen og viste til magen min, med blikket rettet mot pappa.

Å.herre.gud. tenkte jeg. Innen jeg rakk å blunke, bryter pappa ut i latter. Ekstrem latter. Sånn type latter som er lagt til i bakgrunnen på diverse Disney serier vet dere. Bare tusen ganger høyere.

Legen skvatt til, og hadde et blikk jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal forklare med ord. Eh, lettere sjokkert? Skremt? Med en liten følelse av “hvorfor i svarte pokker sa jeg dette”, og med et lite hint av pinlighet. Jeg vekslet mellom å ikke klare å holde igjen latteren, og å sitte der rimelig taus.

Når pappa omsider klarte å slutte å le, pekte han bort på meg og sa følgende: Ja, jeg er skyldig i dette. Videre pekte han på magen min og sa “Men ikke dette”

Resten av undersøkelsene ble i grunn ganske.. Tja, hva er ordet jeg leter etter? Kleint, muligens. Men alt var i hvert fall i orden med både meg og Leo, og vi kom oss med tiden hjem, smålig lattermilde.

– Du ikke trenger noen vekkerklokke lenger, ettersom du allerede har en liten som vekker deg minst 4 ganger om natten/morgenen. Minst.

– Frokosten gjerne blir inntatt etter klokken 1 om dagen, eller ikke i det hele tatt

– Du egentlig har planer om å kjøpe noe til deg selv, men ender opp med å handle inn et drøss av ting til barnet i stedet

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

– Du rekker å dusje, sminke deg, og ordne deg på under 10 minutter (og det skal godt gjøres..!)

– Samtaler om avføring, gulp og andre kroppsvæsker blir dagligdags

– Du (frivillig) bestemmer deg for å gå legge deg klokken 20.00 en lørdagskveld

– Du flere ganger daglig må overføre bilder fra både kamera og mobil fordi du tar så ekstremt mange bilder. Hele tiden

– Du takker gud og høyere makter for 3 timer sammenhengende søvn

– Du gir “jeg vet så godt hvordan det er”-blikket og smiler medfølende til andre mødre som har skrikende barn med seg på butikken

– Du rett og slett føler deg naken når du forlater hjemmet ditt uten barnet, barnevognen eller stellevesken

– Du etter få minutter i dusjen kaster deg ut og senere innser at du fortsatt har såperester i håret

– Vesken som før inneholdt sminke og mobillader er byttet ut med bleier, flasker og kluter

– Du slutter å lage deg te, kaffe eller kakao, for du rekker aldri drikke det før det er kaldt uansett. 

– Skittentøykurven er blitt en endeløs lang tunnel som aldri blir tom

Til min datter, en mamma, og bloggeren.

1 år. 

Hvor mye kan egentlig skje på 1 år? Jeg tror jeg har et svar på dette.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

På denne tiden i fjor satt du på skolen og jobbet iherdig. (Noe som var nytt av ditt siste skoleår, da du de foregående par årene på ungdomsskolen rett ut ga flatt pokker i hva du gjorde, eller om du gjorde noe i det hele tatt)

Du brukte tiden din på skolearbeid, sov litt, spiste litt, men leste mest. Og jobbet, dro til litt skikkelig egentlig. Resultatene kom, mer enn mindre i tak med innsatsen du la inn- og det så riktig så knallbra ut!

Du hadde bestemt deg, tatt et valg du trodde på, og kjempet vesentlig hardere enn før.

Vi fikk ikke lenger telefon fra kontaktlærer som tidligere stadig vekk kunne fortelle oss at vår datter så ut til å være svært opptatt av.. Tja, omtrent alt annet enn hva som foregikk innenfor skolens bygning og klasserommets vegger. Tyggegummismatting, høylytte samtaler og eviglange latteranfall med klassekamerater (og deg selv), sminking(!) og sist, men ikke minst, skue av det lange helblekede håret ditt. Dette var i grunn hovedbeskjeftigelsene dine på skolen, før du gikk inn i ditt siste år på ungdomsskolen.

Det skjedde noe, og det som skjedde var veldig bra, og veldig rart. Du tok grep, snudde, tok en ny vei. Du ville endre noe, gjøre det bedre, du ville klare, og innerst inne vet jeg at du ville bevise noe. Mest for deg selv, det vet jeg, men også for andre. Det var gått for langt, og tiden ble knapp, om du skulle få lov til å flytte for deg selv, til en by du var kjent i, men til et liv som var ukjent for deg. For å gjøre en lang historie kortere. Karaktersnittet økte flere karakterer, og du avsluttet 9 årig skolegang med rak rygg og stolthet som lyste lang vei.

Gledestårene kom ekstra lett denne svale sommerkvelden under avslutningsseremonien.

Juli 2014

Jeg kom til Larvik for å være med deg til legen, siden magesmertene dine vedvarte, og du skulle ta ulike prøver for å få svar på hvorfor du hadde så vondt. Og vi fikk svar. Vi fikk til de grader svar!

De fleste prøver var tatt, vi var i ferd med å forlate legekontoret da legen kom etter oss og ville ta en siste prøve. En prøve til som skulle forandre livet ditt, og til dels forandre livet til de som sto deg nærmest. Javisst kunne du ta en prøve til, ja jøss, skulle bare mangle. En ørliten urinprøve bare.

Legen kom, ganske kjapt inn på sitt eget kontor igjen, der vi satt og ventet. Og prøvesvaret kom. Litt vel kjapt, spør du meg, for jeg rakk ikke tenke stort etter ordet “gravid” slapp ut i rommet. Gravid, ja. Akkurat.

Ansiktet ditt fortalte klart og tydelig at det var, vel overraskende. Siden alle mulige forhåndsregler var tatt, kunne dette knapt være mulig. Men mulig var det, og mulig ble det. Jeg husker de første tankene som sørget for å skyte god fart i hjerneimpulsene. Jo, de vil jeg påstå jeg husker temmelig godt. “Det ordner seg, det kommer til å gå bra. Alt vil ordne seg, helt sikkert!” Og jeg sa det til deg, når vi kom ut i sommersola. Klart det ordner seg, alt blir bra!

Og det gjorde det, jenta mi, gjorde det ikke?

For en mor og en far i denne situasjonen, blir man så til de grader, og til tider ambivalent i forhold til situasjonen og dens alvorlighetsgrad. For det er utvilsomt alvorlig, ansvaret så stort, valget vanskelig, og for en mor og far blir tankene noen ganger litt for mange. Men, det er et stort men.

“Noen ganger rådet følelser, noen ganger rådet fornuften, men aller mest rådet kjærligheten”

Til deg, mitt lille, store barn, som er så sterk, trygg og selvstendig! Jeg er så stolt, så ufattelig stolt av deg ♥