SÅNN ER DET Å HA BARN..

I dag formiddag gikk jeg rolig ned til byen, som jeg skrev om i forrige innlegg, jeg fikk handlet og gjort alt jeg skulle fordi Leo lå så fredelig og sov søtt i vognen sin, med dynen trukket godt over den lille kroppen. Vel, så lenge varte det, liksom!

Når jeg kommer til den siste klesbutikken jeg skal innom, hører jeg noen små lyder fra vognen. Jeg kikker ned i vognen, og der ligger han lys våken med kulerunde blåe øyne. Ikke at det i seg selv gjør noe, for det er jo bare koselig at han er våken, men problemet oppsto når jeg la han nede i vognen igjen, klar til forlate klesbutikken.

Han ville nemlig ikke ligge nede i vognen sin, selv om jeg til og med kjørte over brostein når vi kom ut fra kjøpesenteret. Han nektet. Protesterte. Og som mammaen hans klarer jeg ikke la han ligge nede i vognen sin å gråte, så jeg tar ham opp, og det blir knyst stille. Stillhet er deilig, tenker jeg. Deretter prøver jeg å gå litt rundt med ham i gaten, og jeg lot vognen hans sto ved siden av før jeg etter hvert prøvde å legge han ned igjen. Nope. DET ville han hvert fall ikke!

Og sånn gikk det, jeg lurer på hvor mange ganger jeg prøvde. Noen ganger var jeg helt overbevist om at han lå og sov i armene mine, men i det kroppen hans lå nede i vognen så sa han i fra, for å si det sånn.

Jeg skjønner at jeg ikke kan stå lenger ute i gaten, det småregner og jeg har tross alt stått der i over et kvarter. Dermed prøver jeg å nå vognen med de korte armene mine, samtidig som jeg holder Leo godt inntil meg. Vips, så glipper jeg vognen, og det ender med at jeg må småløpe nedover gaten med Leo i armene mine for å få tak i den hersens vognen som triller fint nedover gaten med alle varene. For å si det på denne måten; Jeg lurte ikke på hvorfor jeg hørte latter.

Jeg får omsider tak i vognen, og setter denne gangen på bremsen. Jeg føler meg egentlig litt oppgitt, og innser at vi ikke kommer til å komme oss avgårde. Etter litt over 20 minutter får jeg ringt Fredrik, som selvsagt ikke tar telefonen. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg tenkte “Nå må du tulle med meg, vær så snill”. Antallet må ha vært hvert fall tresifret.

Så da står jeg der, da. Med Leo i armene mine, vognen foran meg, og Telefonen klemt inn i ansiktet fordi jeg ikke har mulighet til å holde den med hånda mi. Jeg får holdt Leo på en trygg måte samtidig som jeg får sendt melding til Fredrik på Facebook, og endelig svarer han. Etter 5 minutter til, svinger han rundt gatehjørnet og det eneste jeg tenker er “Jeg er reddet”

Men sånn er det  å ha barn, ikke sant?

DETTE KAN IKKE SKJE

Fredrik er lidenskapelig opptatt av fotball, og det har han vært siden dag 1 i forholdet vårt. Ironisk nok, da jeg hater fotball. Eller hater er kanskje et sterkt ord, jeg misliker fotball. Det er ikke helt min greie, om jeg kan si det sånn. Jeg kan gjerne sitte å se på at Fredrik tar seg et par fifakamper og prøve å si de riktige navnene på fotballspillerne han bruker (Hvilket jeg sjeldent greier), og jeg kan gjerne være med han og vennene hans for å se på diverse fotballfinaler eller kamper, men når det blir 10 kamper etter hverandre kjenner jeg at øyelukkene bare trenger seg igjen. Det blir liksom litt for kjedelig for meg i lengden.

Men nå har det som ikke skulle skje, skjedd. Leo også blitt bitt av basillen! Se bare her!


Jeg har en liten magefølelse på at han kommer til å bli en liten fotballfyr han der, altså. Dessverre for meg! Haha, neida. Det skal jeg nok fint overleve ♥ Bare koselig for pappaen hans det!

Nå i dag har jeg vært en liten tur i byen, har vært i ekstremt dårlig form i dag men sånn er det bare noen dager. Ble heldigvis bedre når jeg fikk sovet noen timer i dag tidlig! Det ble litt shopping på Leo i dag også, og ettersom mange spør om jeg kan legge ut bilder av hva jeg kjøper tenkte jeg å vise dere litt fra i dag.

Så vil jeg takke alle for gratulasjonene jeg fikk i går! Tusen takk, alle sammen. Det var så koselig å se at så mange gratulerte meg på 17-års dagen min! Nå skal vi straks ut for å spise sushi, jeg er jo blogger så det er vel strengt tatt obligatorisk, eller hva? Senere i kveld skal Leo til farfaren sin og vi skal småfeire gårsdagen med kinoen jeg har gledet meg til i sååå lang tid nå! Håper alle får en fantastisk kveld videre ♥

EN LITEN HILSEN

Gratulerer så utrolig masse med dagen Jessica. Vet du har gitt meg streng beskjed om å ikke logge inn på  bloggbrukeren din, men idag klarte jeg ikke å la være.

Jeg og Leo er utrolig stolte og glade i deg. Jeg har kjent deg i snart 3 år,  og ikke hos noen annen person har jeg sett en så stor forandring. Har ikke ord for hvilken god og fantastisk jente du er, og selvfølgelig mor.

Jeg hadde aldri trodd at vi skulle ha en sønn på 17 års dagen din. Men takker gud for at det skjedde. Gleder meg til mange fine år med deg og Leo, og kanskje en til. (om en goooood stund) 

 Vi elsker deg kjempehøyt og håper du fremdeles vil få en bra dag videre ♥ 

I DAG ER DET MIN DAG

Er det obligatorisk å ligge våken til langt på natt til bursdagen sin? Føles slik.

I dag er det min dag! Det betyr; 17 år siden jeg ble født. Bursdag. Fødselsdag. Hva enn du kaller det! Jeg har gledet meg til denne dagen i lang tid, og jeg håper den blir like bra som jeg har håpet på. Dette er den første bursdagen jeg tilbringer i Larvik, uten mamma og pappa, så dere kan tro jeg føler meg voksen! Litt morsomt er det også at det er første bursdagen jeg har Leo, men at det allikevel er et helt år til jeg er myndig!

Hahahha, se på den lille luringen! Ikke helt overbegeistret for bilder ser jeg ♥

Jeg våknet i dag tidlig av at Leo var våken, og hittil har jeg bare ligget i senga med Leo og kost meg. Om en times tid skal vi også ned på lunsj med moren til Fredrik, og så får vi bare se hva resten av dagen bringer. Gratulerer med dagen til meg ♥ Ha en flott dag, alle lesere!

JO, GRAVIDITETEN MIN ER ET MIRAKEL

I dag klikket jeg meg inn på tv2.no og noe av det første som møtte meg var en overskrift som sa “GRAVIDITETEN DIN ER IKKE ET JÆVLA MIRAKEL” Jeg våknet til og tenkte bare noe ala “Javel, hva nå da?!”

Kjære Nicole Ryden.

Jeg leste innlegget du skrev i avisen om mødre og meningen med livet. Og først og fremst; Jo, graviditeten min var et mirakel. Hva kaller du det å bære frem et nytt liv, Nicole? Hva kaller du det å skape et nytt menneske, nesten helt på egenhånd? Jeg kaller det et mirakel.

Jeg er vel en av de mødrene som provoserer deg jeg da, Nicole, ettersom jeg også mener at livet er forandret for alltid etter at jeg fikk barn. Lykke har fått en ny betydning. Og livet er mer verdig å leve nå enn før, for nå har jeg noen som trenger meg mer enn jeg trenger meg selv.


Før jeg fikk barn hadde jeg massevis av gode venner og en stor familie. Ikke at jeg har mistet dem nå, men du legger jo fryktelig stor vekt på mødrene som snakker om at “livet ikke var verdt å leve” før de fikk barn, og at de samme mødrene hadde mangel på livsglede og kjærlighet før de valgte å få barn. Og ikke bare det, jeg var lykkelig. Svært lykkelig. Så beklager å måtte skuffe deg, men nei. Jeg tror for øvrig det er vanskelig for deg å forstå deg på morskjærligheten fordi du ikke er mamma selv, men det er en annen sak.

Jeg skjønner heller ikke helt hvor “Bygda” kommer inn. Er ikke alle mødre ekstremt opptatt av barna sine? Elsker ikke alle mødre barna sine betingelsesløst, uansett hvor de bor og hvor de kommer fra?

Men du skriver at du mener det er ja, “forbannet krenkende” (For å bruke dine ord) å uttrykke seg på en slik måte ved å vise og snakke høyt om at livet ikke var verdig før barn. Dette mener du fordi det eksisterer barnløse. Men Nicole.. Hvis vi alle skal la være å utrykke glede over ting (og muligheter, for så vidt) som ikke alle har, så kan vi jo egentlig bare sette oss ned og holde kjeft hele gjengen?

“Å sette spørsmålstegn ved hvorfor en kvinne ikke vil ha barn, burde likestilles med spørsmålet om hvorfor en annen kvinne velger å få barn” Joda, det kan du jo si. Men så er det nå (og kommer nok mest sannsynlig alltid til å være) vanligere å få barn, enn å la være å få det.


Du nevner at “ungene skal faen meg vite hvordan de skal oppføre seg mot medmennesker og planeten” men vi vet jo alle hvor lett det er å snakke om oppdragelse når man ikke har barn, eller hva?

Jeg er for øvrig enig i at man bør ha orden på sitt eget følelsesliv og livet generelt før man får barn, men det tror jeg alle oppegående mennesker forstår uten at vi trenger å fortelle dem det. Jeg er derimot ikke enig i at man ikke har orden på sitt eget liv kun fordi man skryter uhemmet av barna sine og bor på “bygda”

Jeg sier ikke at jeg ikke tror det finnes mødre som får barn kun fordi de tror det kan få livene deres til å føles mer verdig og “verdt å leve”, jeg sier bare at jeg tror det er fåtallet.

Helt til slutt må jeg bare stille deg et ganske enkelt spørsmål. Hvorfor i alle dager blir du provosert av andre menneskers lykke?

SKAL VI GIFTE OSS?

Det dukker til stadighet opp spørsmål om giftemål i kommentarfeltet og på innboksen min på facebook. Noen ganger med en litt ironisk undertone, med tanke på at jeg allerede har barn, så hvorfor gifter jeg meg bare ikke i samme slengen (som jeg for øvrig synes er morsomt) Andre ganger får jeg inn dønn seriøse spørsmål som har med dette å gjøre.


Jeg har sagt til Fredrik at jeg gjerne tar i mot en vingummi godteri-ring fra Haribo, men han er ikke helt enig i at jeg skal få det om vi først skal gifte oss. Vi har ingen planer om å gifte oss med det første heller. Det blir nok en god stund til, og det er vel heller ikke så rart, med tanke på at jeg fortsatt er 16 år gammel, og derfor måtte ha søkt fylkesmannen om lov.

Når jeg var yngre (og til dels nå) har jeg alltid sagt at jeg ikke trenger å gifte meg. Jeg har aldri sett poenget i det, fordi jeg trenger vel ikke en ring på fingeren for å bevise at jeg elsker noen, eller for å bevise at det er den personen jeg ønsker å leve sammen med resten av livet mitt.  Jeg har aldri drømt om et digert slottsbryllup, en gigantisk seremoni, eller masse dilldall og ting. Jeg har til og med spurt Fredrik om vi ikke bare skal dra til USA på et sånn mini kapell for å få unnagjort det hele, og med det vært dønn seriøs. Ja, når den tid kommer da så klart. Jeg tror for øvrig ikke at Fredrik deler mitt syn på dette, og det forstår jeg jo, i og med at dette er noe rimelig stort.

Samfunnet vårt er lagt opp slik at vi skal gifte oss med hverandre, for det er jo faktisk det som er mest gunstig med tanke på arv, økonomi og så videre. Derfor kommer jeg nok til å gifte meg en gang i fremtiden, men hadde det ikke vært det vet jeg faktisk ikke.

ER DET IKKE TYPISK?

Hei dere!

Håper dere har kost dere hittil, det har i hvert fall vi! Vi kom for ikke så lenge siden hjem fra en ørliten tur på stranden hvor vi egentlig skulle kose oss med litt mat utendørs, men det ble med det, for å si det slik. Det var fantastisk vær og masse sol ute, helt til vi sto nede i gangen klare til å gå ut døren.. Typisk eller? Hehe, oh yes!

Det var litt kaldere enn hva jeg trodde det var, men det tror jeg var på grunn av vinden. Ikke så rart med tanke på at vi var på stranden da. Temperaturen var i hvert fall veldig god ellers! Gleder meg så enormt til vi skal dra hit på sommeren (og da er det forhåpentligvis ekstremt bra vær og null vind!)

Det var uansett godt å komme seg litt ut! Fredrik er (som dere sikkert skjønte) veldig, veldig glad i playstationen sin, så derfor må jeg bære ham med meg ut døren noen ganger, men jaja! Det fungerer jo det også..

Av og til føler jeg meg litt fanget her. Jeg føler at jeg har måtte gi opp mange av drømmene mine ved å få barn såpass tidlig, men allikevel så tenker jeg at det ikke gjør noe – i og med at Leo uansett betyr og er verdt mer enn drømmer. Noen ganger spørr jeg Fredrik spontant om vi ikke bare skal flytte langt, langt vekk, men jeg vet jo innerst inne at det kan vi ikke. Han svarer som forventet at “nei, det kan vi jo ikke!” og det er av og til akkurat som at jeg håper på at han skal si ja, selv om jeg vet at det ikke går.

Andre ganger kommer jeg med nesten verre forslag, om vi skal flytte til Oslo, Drammen, eller ja, et annet sted enn hvor vi bor nå. Da pleier han å spørre hva som er så galt med Larvik, og det har jeg egentlig aldri noen svar på. Jeg liker meg jo godt her, det er bare sånn jeg blir i svake øyeblikk hvor jeg er litt over gjennomsnittet rastløst. Jeg tror for så vidt egentlig ikke at det er det som er problemet, at vi ikke kan flytte langt vekk. Jeg tror det er lysten på forandringer og noe nytt, og jeg tviler sterkt på at jeg er den eneste 16 år gamle jenta som av og til kjenner på slike følelser. Dessuten, hvor stor forskjell ville det vært?

Jeg tror jeg kunne flyttet verden over, men allikevel føle meg rastløs og kjenne lysten på å dra andre steder, finne på ting, gjøre noe. I mitt neste liv skal jeg det, det vet jeg.

JEG HAR BLITT BYTTET UT

Det var noen som trodde jeg siktet til forholdet til Fredrik og meg når jeg skrev dette innlegget i går. Det var det ikke. Men nå føler jeg at jeg må snakke ut. Det er kommet en ny i livet til Fredrik. Det har egentlig pågått en stund, at jeg har blitt skiftet ut., altså. Jeg har bare latt det pågå.. Jeg ser nå at det skulle jeg ikke ha gjort.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som opplever dette. Det vet jeg. Fredrik vil aldri snakke om det, og det er kanskje det som er verst av alt. Han bare later som at det ikke er et problem, når vi begge vet godt at det er et.

Han tilbringer de fleste kveldene med denne “nye”. Eller, hvert fall mange nok til at det blir lagt godt merke til. Jeg bare håper og tror at ikke Leo har lagt merke til det enda..


 Din lille… (Ps: ja, jeg skal tørke støv i dag)

Noen flere som opplever å bli byttet ut av samboeren sin?..

JEG BLE GRAVID SOM 16 FOR Å BLOGGE

For ja, selvfølgelig ble jeg gravid i første omgang for å blogge! Jeg tenkte jo selvsagt “bloggen min kommer helt sikkert til å gå bra, så da kan jeg jo bare bli gravid med det første” det er jo ingen i hele Norge som ønsker å bli toppblogger, så det blir null stress. Sannsynligheten for at bloggen min skulle gå bra så bra som den gjør er jo selvsagt skyhøy, så det tvilte jeg aldri på. Ikke et sekund!

Nei nei nei nei. Nei. Bare nei. Nope!


Nå skal det sies at de som har fulgt meg vet at jeg startet denne bloggen i svangerskapsuke 17, og at det derfor er veldig tvilsomt at jeg skulle bli gravid for å blogge.

Men fra spøk til alvor… Jeg som alle andre ser at mammabloggere dukker opp som aldri før. 16, 17, og 15 åringer er gravide og ønsker å blogge om det. Jeg for min del synes det er helt tipp topp, men det er det langt fra alle som synes.


Det jeg derimot ikke synes er like topp, er om disse menneskene blir gravide med mål om å blogge om det. Med en plan om å bli toppblogger. Da får du, etter min mening, barn på helt feil grunnlag. Det er ingen lek å få barn. Ei heller er det noe man skal bruke som grunn til å starte en karriere av noe slag på den måten. Man skal få barn fordi man ønsker det, men ikke fordi man ønsker å bli toppblogger.

Jeg håper leserne mine tenker seg godt om før de eventuelt blir gravide med planer om å bli toppblogger. Det er ingen enkel sak å bli toppblogger, og ikke bare det, men barnet fortjener bedre enn å komme til verden som et middel i din plan på vei til å bli blogg-kjendis.

DET ER OVER

ENDELIG.

Jeg har ventet så ufattelig lenge på akkurat denne dagen. 

I dag har jeg gått med shorts. Jeg gikk riktig nok med strømpebukse under når vi var ute på butikken i stad, men det var fordi jeg er hvitere enn snøen selv på beina mine. Jeg har gått nærmest i undertøy i leiligheten i hele dag, og lyden av klessklipping dominerer utendørs, og til og med her inne i leiligheten Det er endelig sommer!

Den grusomme, lange, kalde, triste, vinteren er faktisk over. Jeg kjenner at jeg er i en slags lykkerus, vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal forklare det med ord. Så får vi bare håpe at værgudene er med oss, og at både været og temperaturen fortsetter slik det er nå.

Her ser dere hvor trøtt jeg faktisk er!  Men sånn er det å være mamma.

 

I dag fikk jeg tvunget med meg Fredrik til byen (Dere skjønner, han blir aldri med!) og vi var innom butikken for å handle samt et lite kjøpesenter som er her i sentrum. Leo var selvsagt også med, og sov så og si hele turen.  Han er blitt litt bortskjemt på å bli båret rundt, og var derfor litt urolig av og til når vi ikke trillet. Eller, bortskjemt blir kanskje litt feil å si, spedbarn kan nemlig ikke bli bortskjemte. Etter min mening riktig nok!

Vi har ellers ikke vært ute i det fine været (Dessverre) og har derfor slappet av inne med god middag og kos. Leo får nå litt mat, og jeg skal straks avgårde for å kjøpe quest bars (aner dere hvor gode de er????) og deretter ut på en joggetur. Ja, dere leste riktig. Jeg er i så dårlig form at dere kan ikke fatte og begripe det en gang, noe må gjøres.

Resten av kvelden skal bli brukt på å rydde litt av leiligheten, pakke stellebagen til helsestasjonen i morgen tidlig, og selvsagt avslapning. Ønsker dere alle sammen en flott kveld ♥